Et ultraløp gjennomføres like mye med hodet som med beina.
I år har jeg virkelig fått erfare hvor vondt og godt et ultraløp kan fortone seg.
For seks år siden syklet jeg for første gang til Hovden. Dette gjorde jeg tre år på rad før jeg fant ut at løping var det jeg likte best, ikke minst fordi det tok vesentlig mindre tid i en travel hverdag. Trodde jeg. Helt til jeg kom i dårlig selskap i ultraløpermiljøet i Kristiansand Løpeklubb.
Fra korte, familievennlige treningsøkter på cirka en time, ble etter hvert treningshverdagen preget av tre-firetimersøkter i gjørme, snø, regn og en gang innimellom til dels fine værforhold. Diskusjonen omkring helseaspektet ved trening forsvant en gang ved deltakelsen i mitt første halvmaraton, og noen vil kanskje hevde at det jeg holder på med heller er et rop om hjelp.
Noe av forklaringen ligger selvsagt i det dårlige selskapet ultraløpermiljøet er. Løpere er generelt hyggelige mennesker, men det virker som jo lenger de løper, jo triveligere er de. Like barn leker best heter det, og det å være sammen med andre likesinnede gir en slags følelse av normalitet i noe som andre finner temmelig ekstremt.
YPPERLIG ULTRAMILJØ
Thomas Øderud er en av disse trivelige folkene som løper fryktelig mye og langt. Egentlig en litt stillfaren herre, men med en egen evne til å trekke folk med seg på det han driver med. Fra å være en sær liten klikk i Kristiansand Løpeklubb har det blitt et skikkelig miljø som driver med lange løp i klubben. Det har resultert i at klubben har vært en av de største deltakerklubbene i ultraløpet The Highland Fling i Skottland de to siste årene.
Og nettopp det 85,7 km lange The Highland Fling, som går fra Milngawie til Tyndrum, var altså ett av de løpene disse ultraløperne mente jeg absolutt burde delta på.
Etter å ha erklært på ære og samvittighet at jeg var fysisk og mentalt ved mine fulle fem, ble påmeldingen sendt. Jeg skal være så ærlig å si at jeg hadde et ørlite håp om at jeg ikke skulle nå opp i loddtrekningen, men da det kom meg for øret at nevnte Øderud hadde sørget for at alle påmeldte fra Løpeklubben fikk plass, var det bare å legge seg i selen for noe som er så langt utenfor komfortsonen som det nesten er mulig å komme.
GRUSOM GENERALPRØVE
Heldigvis ble vinteren 2016/17 en av de dårligste skisesongene jeg kan huske. Med andre ord, til- nærmet perfekte forhold for lange og seige løp i heiene rundt byen. Og dette sier jeg som egentlig elsker å gå på ski. Men akkurat denne vinteren kan man jo lure på om høyere makter la til rette for at noe som i utgangspunktet virket fullstendig umulig faktisk ville kunne la seg gjennomføre.
Som en skikkelig treningsøkt underveis deltok flere av ultragjengen på The Silva Night Owl Trail, et 42 km langt nattløp i de dype danske skoger som utviklet seg til det rene marerittet i nattemørket.
Jeg har aldri hatt så vondt, så mye kramper og så mange og dystre tanker om å bryte et løp. Men som mine gode venner kunne berolige meg med, så god fysisk og mental trening med tanke på et ultraløp ville man aldri kunne oppnådd med en vanlig treningsøkt. Så fikk det heller være at lårene ikke var i normal gjenge før nesten en uke var omme.
Fremdeles var jeg imidlertid ikke ekte ultraløper, mer å regne som en hangaround i miljøet. Derfor var det en gylden anledning til å gjøre slutt på lærlingstatusen ved å løpe gjennom
❞ Stadige oppmuntringer og tilrop av typen «well done» fra turgående skotter, og fremragende service på sjekkpunktene, bidro til å gjøre turen til en opplevelse.
SVEIN ERIK BJORVAND,
ultraløper den 60 km lange Krsultra-traseen som funksjonærløp fire uker før The Highland Fling. For en opptur! OK, det gikk svært rolig og greit, men tanken på at hvert skritt jeg tok fra 42,2 km og utover var pers, holdt beina i gang og verden var lys og vakker. Etter dette forsvant noe av frykten for fiasko og elendighet i Skottland og jeg kunne ta påskeferie med bare en liten nervøs murring i magen.
FIN FLYT
Det fine med ultramiljøet er nettopp folkene. Reisen over til Glasgow sammen med en så super gjeng bidro til å holde sommerfugler og dystre tanker i sjakk. Først da drosjen ankom startområdet i Milngawie lørdag morgen gikk det opp for meg for alvor hva det var jeg skulle gi meg i kast med. De første milene forsvant heldigvis lett og fint av gårde.
Tidsskjemaet holdt, og flyten var god. Jeg skjønte etter hvert at det kunne bli tungt å holde opprinnelig plan, og begynte heller å fokusere på å gjennomføre med den gode følelsen.
Stadige oppmuntringer og til- rop av typen well done fra turgående skotter, og fremragende service på sjekkpunktene, bidro til å gjøre turen til en opplevelse. Det er en fryd å være turist i Skottland, og om mulig en enda større glede å være løper i dette vakre landet!
Akkurat det psykiske er noe av det som virkelig fungerte for meg i dette løpet. Jeg var aldri mentalt i kjelleren, og jeg hadde hodet med meg under hele løpet. Tanker om å bryte var jeg aldri i nærheten av. I tillegg hadde jeg god kontroll på næringsinntak og drikke, og unngikk krampene som plaget meg så fryktelig under nattløpet i Danmark. Jeg brukte en time lenger enn mitt mest optimistiske anslag, men hadde en god opplevelse underveis til tross for at det ble et skikkelig blodslit.
SEKKEPIPER VED MÅLGANG
De to siste milene var stort sett i oppoverbakke, og det ble mye gåing på slutten. 300 meter fra mål hørtes sekkepipen (heldigvis ikke harpeklangen – og ja, jeg tror jeg skal opp og ikke ned …) som annonserer målgangen, og opplø-