Et ul­tra­løp gjen­nom­fø­res like mye med ho­det som med bei­na.

Faedrelandsvennen - - SPORT -

I år har jeg vir­ke­lig fått er­fa­re hvor vondt og godt et ul­tra­løp kan for­to­ne seg.

For seks år si­den syk­let jeg for førs­te gang til Hov­den. Det­te gjor­de jeg tre år på rad før jeg fant ut at lø­ping var det jeg lik­te best, ikke minst for­di det tok ve­sent­lig mind­re tid i en tra­vel hver­dag. Trod­de jeg. Helt til jeg kom i dår­lig sel­skap i ul­tra­lø­per­mil­jø­et i Kristiansand Løpe­klubb.

Fra kor­te, fa­mi­lie­venn­li­ge tre­nings­øk­ter på cir­ka en time, ble etter hvert tre­nings­hver­da­gen pre­get av tre-fire­ti­mer­søk­ter i gjør­me, snø, regn og en gang inn­imel­lom til dels fine vær­for­hold. Dis­ku­sjo­nen om­kring helse­as­pek­tet ved tre­ning for­svant en gang ved del­ta­kel­sen i mitt førs­te halv­ma­ra­ton, og noen vil kan­skje hev­de at det jeg hol­der på med hel­ler er et rop om hjelp.

Noe av for­kla­rin­gen lig­ger selv­sagt i det dår­li­ge sel­ska­pet ul­tra­lø­per­mil­jø­et er. Lø­pe­re er ge­ne­relt hyg­ge­li­ge men­nes­ker, men det vir­ker som jo len­ger de lø­per, jo tri­ve­li­ge­re er de. Like barn le­ker best he­ter det, og det å være sam­men med and­re like­sin­ne­de gir en slags fø­lel­se av nor­ma­li­tet i noe som and­re fin­ner tem­me­lig eks­tremt.

YPPERLIG ULTRAMILJØ

Tho­mas Øde­rud er en av dis­se tri­ve­li­ge fol­ke­ne som lø­per fryk­te­lig mye og langt. Egent­lig en litt still­fa­ren her­re, men med en egen evne til å trek­ke folk med seg på det han dri­ver med. Fra å være en sær li­ten klikk i Kristiansand Løpe­klubb har det blitt et skik­ke­lig mil­jø som dri­ver med lan­ge løp i klub­ben. Det har re­sul­tert i at klub­ben har vært en av de størs­te del­ta­ker­klub­be­ne i ul­tra­lø­pet The High­land Fling i Skott­land de to sis­te åre­ne.

Og nett­opp det 85,7 km lan­ge The High­land Fling, som går fra Milnga­wie til Tynd­rum, var alt­så ett av de lø­pe­ne dis­se ul­tra­lø­per­ne men­te jeg ab­so­lutt bur­de del­ta på.

Etter å ha er­klært på ære og sam­vit­tig­het at jeg var fy­sisk og men­talt ved mine ful­le fem, ble på­mel­din­gen sendt. Jeg skal være så ær­lig å si at jeg had­de et ør­lite håp om at jeg ikke skul­le nå opp i lodd­trek­nin­gen, men da det kom meg for øret at nevn­te Øde­rud had­de sør­get for at alle på­meld­te fra Løpe­klub­ben fikk plass, var det bare å leg­ge seg i se­len for noe som er så langt uten­for kom­fort­so­nen som det nes­ten er mu­lig å kom­me.

GRUSOM GENERALPRØVE

Hel­dig­vis ble vin­te­ren 2016/17 en av de dår­ligs­te ski­se­son­ge­ne jeg kan hus­ke. Med and­re ord, til- nær­met per­fek­te for­hold for lan­ge og sei­ge løp i hei­ene rundt byen. Og det­te sier jeg som egent­lig els­ker å gå på ski. Men ak­ku­rat den­ne vin­te­ren kan man jo lure på om høy­ere mak­ter la til ret­te for at noe som i ut­gangs­punk­tet vir­ket full­sten­dig umu­lig fak­tisk vil­le kun­ne la seg gjen­nom­føre.

Som en skik­ke­lig tre­nings­økt un­der­veis del­tok fle­re av ul­tra­gjen­gen på The Sil­va Night Owl Trail, et 42 km langt natt­løp i de dype dans­ke sko­ger som ut­vik­let seg til det rene ma­re­rit­tet i natte­mør­ket.

Jeg har ald­ri hatt så vondt, så mye kram­per og så man­ge og dyst­re tan­ker om å bry­te et løp. Men som mine gode ven­ner kun­ne be­ro­li­ge meg med, så god fy­sisk og men­tal tre­ning med tan­ke på et ul­tra­løp vil­le man ald­ri kun­ne opp­nådd med en van­lig tre­nings­økt. Så fikk det hel­ler være at lå­re­ne ikke var i nor­mal gjen­ge før nes­ten en uke var omme.

Frem­de­les var jeg imid­ler­tid ikke ekte ul­tra­lø­per, mer å reg­ne som en han­garound i mil­jø­et. Der­for var det en gyl­den an­led­ning til å gjø­re slutt på lær­ling­sta­tu­sen ved å løpe gjen­nom

❞ Sta­di­ge opp­munt­rin­ger og til­rop av ty­pen «well done» fra tur­gå­en­de skot­ter, og frem­ra­gen­de ser­vice på sjekk­punk­te­ne, bi­dro til å gjø­re tu­ren til en opp­le­vel­se.

SVEIN ERIK BJORVAND,

ul­tra­lø­per den 60 km lan­ge Krsult­ra-tra­se­en som funk­sjo­nær­løp fire uker før The High­land Fling. For en opp­tur! OK, det gikk svært ro­lig og greit, men tan­ken på at hvert skritt jeg tok fra 42,2 km og ut­over var pers, holdt bei­na i gang og verden var lys og vak­ker. Etter det­te for­svant noe av fryk­ten for fias­ko og elen­dig­het i Skott­land og jeg kun­ne ta påske­fe­rie med bare en li­ten ner­vøs mur­ring i ma­gen.

FIN FLYT

Det fine med ul­tra­mil­jø­et er nett­opp fol­ke­ne. Rei­sen over til Glas­gow sam­men med en så su­per gjeng bi­dro til å hol­de som­mer­fug­ler og dyst­re tan­ker i sjakk. Først da dro­sjen an­kom start­om­rå­det i Milnga­wie lør­dag mor­gen gikk det opp for meg for al­vor hva det var jeg skul­le gi meg i kast med. De førs­te mi­le­ne for­svant hel­dig­vis lett og fint av går­de.

Tids­skje­ma­et holdt, og fly­ten var god. Jeg skjøn­te etter hvert at det kun­ne bli tungt å hol­de opp­rin­ne­lig plan, og be­gyn­te hel­ler å fo­ku­se­re på å gjen­nom­føre med den gode fø­lel­sen.

Sta­di­ge opp­munt­rin­ger og til- rop av ty­pen well done fra tur­gå­en­de skot­ter, og frem­ra­gen­de ser­vice på sjekk­punk­te­ne, bi­dro til å gjø­re tu­ren til en opp­le­vel­se. Det er en fryd å være tu­rist i Skott­land, og om mu­lig en enda stør­re gle­de å være lø­per i det­te vak­re lan­det!

Ak­ku­rat det psy­kis­ke er noe av det som vir­ke­lig fun­ger­te for meg i det­te lø­pet. Jeg var ald­ri men­talt i kjel­le­ren, og jeg had­de ho­det med meg un­der hele lø­pet. Tan­ker om å bry­te var jeg ald­ri i nær­he­ten av. I til­legg had­de jeg god kon­troll på næ­rings­inn­tak og drik­ke, og unn­gikk kram­pe­ne som pla­get meg så fryk­te­lig un­der natt­lø­pet i Dan­mark. Jeg bruk­te en time len­ger enn mitt mest op­ti­mis­tis­ke an­slag, men had­de en god opp­le­vel­se un­der­veis til tross for at det ble et skik­ke­lig blod­slit.

SEKKEPIPER VED MÅLGANG

De to sis­te mi­le­ne var stort sett i opp­over­bak­ke, og det ble mye gå­ing på slut­ten. 300 me­ter fra mål hør­tes sekke­pipen (hel­dig­vis ikke harpe­klan­gen – og ja, jeg tror jeg skal opp og ikke ned …) som an­non­se­rer mål­gan­gen, og opp­lø-

FOTO: MONUMENT PHOTO.

Svein Erik Bjorvand (47) fra Kristiansand sam­men med gode løpe­ka­me­ra­ter etter at han full­før­te 85,7 kilo­me­ter fra Milnga­wie til Tynd­rum i Skott­land på ti­den 10.51,38 ti­mer sist helg. F.v.: Ha­rald Krogh og An­ders Lin­de­ll, Ro­mer­rike Ul­tra­lø­per­klubb, Svein Erik Bjorvand, Char­lot­te Aspholm, Ka­ri-an­ne Kverneg­gen, Ray­mond «Su­per­ray» Fos­se, alle Kristiansand Løpe­klubb, Vic­to­ria Enge­bret­sen, Rye SK, Lars Hef­te, Tri­ne Hol­mer-ho­ven, Svein-tore Nil­sen og Ken­neth Øs­ten­sen, alle Krs Løp. Ikke på bil­det: Tho­mas Øde­rud og Ja­kob Kal­le­vik fra Krs Løp.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.