Svithun i svingen
Det var ikke mye som minnet om en rosa jentedrøm og Hello Kitty, den dagen jeg dro frem sykkelen fra skjulet og skulle lære meg å sykle
elin nygård
Jeg var åtte og hadde arvet en gammel, blå Svithun med store hjul av kusina mi borte i Krabbegata. ●● Villy, het han. Jeg var avstandsforelsket i den mye eldre nabogutten som håndterte en grønn Tomahawk med største selvfølge. Den var utstyrt med revehale og fargerike plastbiter på eikene. Slike som lagde lyd når han syklet. Han kunne både steile, skrense og sykle ganske langt uten hender på styret. Storebror hadde en rød Apache med vimpel og speil. Sammen var de uatskillelige. Jeg sto stadig på snuplassen når de lekte seg, men det la Villy aldri merke til. Jeg var og ble lillesøster. En tanke vokste frem. Jeg måtte lære meg å sykle. Brennkvikt! Veien til Villys hjerte skulle forseres på to hjul.
●● Året var 1978. Støttehjul fantes knapt. Sykkelhjelm hadde ingen hørt om. Jeg rakk ikke ned til pedalene når jeg satt på setet og måtte dermed stå. Hele tiden.
●● En dag mens jeg øvde, dukket Tomahawken og Apachen opp i bunnen av bakken. Storebror lot ikke sjansen gå fra seg. «Vedder fem kroner på at du ikke tør, søs!» Som vanlig terget han meg til bristepunktet. Det var ikke kronene, men det faktum at Villy sto og så på, som ble avgjørende. Jeg skulle søren meg vise dem! Dermed kløyv jeg opp på Svithunen, lukket øynene og satte utfor.
●● Det holdt til siste sving. Jeg rakk å styre unna en grønn Saab, men havnet på Legevakta. Kuttet i panna var til å leve med. Verre var det med fortanna. Den var jo splitter ny og skulle vare livet ut. Nå var den knekt. I påvente av bedre alternativ, ble det påsatt en sølvtann, som vi kalte det, og jeg måtte innse at kjærligheten gikk tapt. Ingen tøffing på Tomahawk ville ha ei jente med sølvtann. Sånn var det bare.
●● Helt siden da, har jeg hatt et anstrengt forhold til sykling. Jeg liker det rett og slett ikke. På sykkelrebusløp med jobb, lager jeg helst rebusene. Når Sykle til jobben-kampanjen starter tidlig på våren, kikker jeg i gulvet og hå- per ingen legger merke til meg. Sykkeltur med venninner i motvind til Skagen, styrer jeg helt unna. Det går jo tog. Pedalpigene har det sikkert gøy når de setter pers i Palmerittet, men selv får jeg vondt i fua av å sykle et par kilometer til konsert i Kilden. Dessuten ødelegger jeg sveisen med hjelm. Krøllene nekter å gjenoppstå. Og hvem har vel lyst til å tilbringe en fredda’ på byen med hjelmsveis?
●● Forholdet forverret seg da jeg tabbet meg utenfor Kiwi. I det jeg skulle parkere bilen, tråkket jeg på speeden i stedet for bremsen. Mersen og jeg endte oppå fenderen i betong og ble hengende. Fyren i Viking-bilen var søt. «Slapp helt av,» sa han med røyken i munnviken. «Dette er ikke det rareste jeg har sett.» Men før han fikk løftet oss av, fikk jeg øye på en 50-årskrise med proffe tights og sykkel som kvalifiserte for Tour de France. Han hadde fisket frem mobilen og skulle ta bilde av meg.
Når Sykle til jobbenkampanjen starter tidlig på våren, kikker jeg i gulvet og håper ingen legger merke til meg.
●● Da var det nok. Det var som om frustrasjonen over sølvtann, sår fu, stygg sveis og slitsomme sykkelkampanjer samlet seg i et eneste stort krafttak. Jeg hoppet ut, freste over til 50-årskrisa og hyttet med neven: «Sender du bilde av meg til Fevennen.no, legger jeg ut bilde av deg i den tåpelige tightsen på Facebook!»
●● Jeg vant. Men jeg må konstatere. Disse småtraumatiske hendelsene har fått sine konsekvenser: Jeg tyr til fire hjul. Sykkelen jeg fikk til konfirmasjonen i `85 er fortsatt i finfin stand, og jeg er blant bomringens mest trofaste givere.