Britenes statsminister gambler med sitt politiske flertall
Theresa May risikerer makten hun har for å få enda mer makt ved valget om snaue syv uker. I en urolig og uforutsigbar tid vitner det om en statsminister med styringslyst, og så langt tyder alt på at hun vil lykkes.
Statsminister May skriver ut nyvalg 8. juni for å sikre De konservative større makt i parlamentet. Hun styrer for øyeblikket på tidligere statsminister David Camerons mandat fra parlamentsvalget i 2015. Partiet har et lite flertall på 12 representanter i Underhuset. Meningsmålingene siden nyttår viser at May har et forsprang på hovedutfordrer Labour på rundt 20 %. Trolig vil hun lykkes med å sikre både seg selv og partiet mer makt. Det vil også sikre henne et kraftigere mandat til å gjennomføre brexit slik regjeringen har annonsert.
I mars sa May at det ikke ville bli valg før det planlagte valget i 2020. Likevel fortsatte spekulasjonene. Opposisjonspartiene ønsket nyvalg fordi Eu-forhandlingene allerede var i gang. Da May overtok partiledervervet og statsministerposten etter Cameron
12. juli i 2016, var hennes oppgave først og fremst å fullbyrde folkets dom fra brexit-avstemningen
23. juni. tter utløsningen av artikkel 50 i EUS Lisboa-traktat, som setter i gang utmeldelsesprosessen, har brexit gått over i en ny fase. Opposisjonen krevde igjen nyvalg. May var nemlig på tapersiden i brexit-avstemningen. Og hun overtok etter Cameron uten å være valgt av fol-
Eket eller av partikollegaene i Det konservative partiet.
Det demokratiske prinsippet om å ha sitt eget statsministermandat står sterkt i Storbritannia. Prinsippet står enda sterkere når en ikke-valgt statsminister ønsker å gjennomføre store politiske endringer. Brexit er trolig den største politiske endringen siden andre verdenskrig. Derfor trenger May sitt eget mandat. Og derfor er et valg nå både strategisk og politisk smart. Strategisk fordi May trenger større kraft og autoritet i forhandlingene frem mot en endelig avtale med EU. Politisk smart fordi valget kommer på et tidspunkt hvor hovedutfordrer Labour er sterkt svekket.
Risikoen med å vente til 2020 er dermed større enn å ha et hurtig valg nå. For selv om det underkommuniseres fra May, er alltid valg en kamp om makt og innflytelse. May velger å risikere sitt skarve flertall i Underhuset fra 2015 for å styrke makten rundt seg selv, regjeringen og partiet. Hvis hun lykkes, kan hun bruke sitt nye mandat til å gjennomføre den harde brexiten hun har varslet. Hard brexit innebærer et brudd med EUS indre marked og en slutt på fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. ykkes hun, flytter hun det politiske landskapet i Storbritannia mer til høyre. På
Brexit er trolig den største politiske endringen siden andre verdenskrig. Derfor trenger May sitt eget mandat.
Ldette området vil opposisjonen bygge sin valgkamp, i et forsøk på å demme opp mot denne høyrevridningen. De tre største partiene i opposisjon - Labour, De skotske nasjonalistene og Liberaldemokratene – er alle for EU og vil kjempe for å tiltrekke seg velgere som ønsker en myk brexit. Det vil si at de så langt som mulig ønsker å opprettholde tilgangen til det indre markedet.
Resultatet fra fjorårets folkeavstemning gav knappest mulig margin i favør brexit og er langt fra ensbetydende med hard brexit, slik May har valgt å tolke det. Valget kommer på verst ten- kelig tidspunkt for Labour. Leder Jeremy Corbyn er omstridt og upopulær, både i eget parti og blant velgerne. En nylig måling viste at kun 14 % ser Corbyn som en aktuell statsministerkandidat, mens 50 % ønsker May. Oppslutningen for partiet er på rekordlave 25 % (ICM Guardian 18. april 2017), et like lavt nivå som før katastrofevalget i 1983. Den gang ble Labours valgprogram kalt ”Verdens lengste selvmordsprogram”. Målinger viser at få tror Labour vil få en opptur ved valget i juni, men snarere vil gjøre et av tidenes dårligste. Oppturen for dem som støtter partiet, men er imot Corbyn, vil da være at partilederen neppe overlever hvis partiet gjør et dårlig valg.
Selv om veien øyensynlig ligger åpen for May, skal det advares mot å innkassere seieren på forhånd. May har flere utfordringer, noen av dem med potensial til å ødelegge mer enn statsministeren ser for seg. Lav fremmøteprosent og endret velgeratferd vil kunne stikke kjepper i hjulene for toriene. Endret partilojalitet og velgertretthet kan føre til uforutsigbare resultater. Det er presidentvalget i USA og brexit gode eksempler på. en britiske unionen er splittet. Flertallet i Skottland og Nord-irland stemte for fortsatt Eu-medlem-
Dskap. Disse nasjonene ønsker å demme opp mot en hard brexit. Og Skottland vil alltid være en trussel for et konservativt parti som har sin hovedstøtte blant velgere i sør-england.
Et annet spørsmål er om velgerne vil stemme ut fra sin brexit-overbevisning, eller om de vil stemme på partiet de vanligvis stemmer på.
Valg er alltid uforutsigbare. May ligger godt an i øyeblikket, men frem mot valget kan det dukke opp hendelser som ingen har forutsett. Dermed må det alltid advares mot skråsikkerhet. Politiske hendelser kan vippe velgere i den ene eller andre retningen. Små utslag i valgkretsene kan, på grunn av valgsystemet (flertallsvalg i enkeltmannskretser), gi store utslag i partienes representasjon i Underhuset. Dersom hendelsene blir minimale, vil en styringslysten May ganske sikkert vinne valget i juni.
JAN ERIK MUSTAD,