Se på bilder med Karl Ove Knausgård
En kan lære mye om Munch og enda mer om å forholde seg til kunst ved å åpne seg for denne teksten.
Karl Ove Knausgård Tittel:
Så mye lengsel på så liten flate. En bok om Edvard Munchs bilder. Forlaget Oktober
Ikke mange slipper inn i Munchmuseets magasiner der mesteparten av de vel 1700 verk kunstneren etterlot seg da han døde i 1944, befinner seg. Karl Ove Knausgård har vært der nå. I dag, lørdag, åpner utstillingen han har skapt i Munchmuseet. Museumsledelsen har altså valgt å la en av Norges viktigste kunstnere i dag forholde seg til ham som gjennom mer enn hundre år har vært regnet som den viktigste maleren landet har fostret.
Hvordan utstillingen er blitt vil vise seg når man besøker den. Prosessen fram mot utstillingen, arbeidet bak den, kurator Knausgårds tanker bak utvalg og hans og andres vurderinger av det valgte, om dette handler boka som har fått den talende tittelen «Så mye lengsel på så liten flate», med undertittel En bok om Edvard Munchs bilder.
Det er blitt en spennende for- telling. I form er den som et svært omfattende essay med sine vel 230 sider. Her er ikke mange bilder gjengitt, det meste er tekst. Men noen av de bildene som omtales grundig, får vi se. Resten må vi dra til Munchmuseet for å se. Den som har lest boka før museumsbesøket vil trolig få en rekke aha-opplevelser. Og leser en den etterpå vil en kanskje få sterkere minner om hva en har sett og skjønne mer av kunsten.
Dette er ikke en Munch-biografi. Det handler først og fremst om bildene, og aller mest om de bildene vi ikke kjenner så godt, mange av dem har aldri vært utstilt. Og så handler det selvsagt om Karl Ove Knausgård. Det ville ikke vært en Knausgård-bok ellers. Vi følger ham i arbeidsprosessen. «Når jeg så de kjente bildene, så jeg «Munch», når jeg så de ukjente, så jeg malerier» sier han.
Han intervjuer medkunstnere og Munch-kjennere, blant dem professor Stian Grøgaard og billedkunstneren Vanessa Baird. Det blir en interessant sammenstilling fordi de to ser så ytterst forskjellig på Munch og hans verk og også er ganske frittalende. Og når disse to ser på bildene Knausgård har valgt, og er svært kritiske til noen av dem, røper forfatteren og kuratoren sin angst for prosjektet.
Han spør mange ganger både seg selv og andre om hva Munch egentlig var ute etter, særlig i de senere verkene som ikke hører til de ikoniske, de som alle har sett og har en oppfatning av. Hva var det han ville? Og han finner flere svar.
Vanessa Baird svarer slik: – Å fylle livet sitt med noe. Hva annet skulle han gjøre? Jeg gjør jo det selv, sier hun, og fortsetter. – Så jeg synes ikke det er noe rart at et gammelt menneske som ham gjorde det. Det er en måte å være i verden på som gjør den mulig.
Gjennom ytterligere samtaler med andre, sammenligninger med annen kunst og andre kunstnere, vokser det gjennom boka fram noe som begynner å ligne en konklusjon: «… det grunnleggende i Munchs kunst (er) likevel ikke redusering av elementer i bildeflaten, forenkling av former eller en vill bruk av farger, men det å formidle hva det vil si å være menneske i verden. Ved å gå inn i sitt eget indre gikk han inn i alles indre, de følelsene han uttrykte, var alles følelser» heter det mot slutten av boka.