Trankebar – den glemte norske kolonien ved Bengalbukta
Dette er historien om Trankebar i India og dens forbindelse til Sørlandet. Helt opp til i dag.
Grytidlig morgen 4. mars 1622: Lokale loser geleidet en stor seilskute inn til Flekkerøy. Det kongelige orlogsskipet «Elefanten» hadde kommet velberget tilbake fra Danmark-norges nye koloni Trankebar.
Admiral Ove Gjedde og hans mannskap dukket opp tre og et halvt år etter avreisen fra København. Skipet var fullastet med pepper og andre sjeldne krydderier. Pluss kostbarheter av ulike slag.
Ikke rart det dundret og røk fra kanonene på Fredriksholm festning – ankomsten fortjente en salutt!
En av dem som virkelig kom til å gjøre seg gjeldende i handelen på Trankebar og andre steder i India, var Peter Dahl fra Fjære ved Grimstad. Søkkrik ble han, og i testamentet sitt ga han 90 prosent av formuen til en friskole i Grimstad. En skole som lever i beste velgående, med 1100 elever og studenter knyttet til videregående opplæring, voksenopplæring og fagskole.
– Vi har mye fokus på Peter Dahl her på skolen. En tidligere lærer, Finn-einar Eliassen, har forsket mye på ham. Når vi får nye elever, informerer vi alltid om Dahl, forteller studieleder Marie Vallesverd Dannevig. – Er elevene interessert?
– He he, vi dytter det i alle fall på dem! Myten går på at han rømte hjemmefra åtte år gammel mens han var ute og gjette sauer. Men Eliassen har kommet til at det nok var med farens samtykke. De lærte jo mye av det de trengte til sjøs, sier hun.
BLE STYRTRIKE
Alt i ung alder ble Peter kaptein på en ostindiafarer, og reiste mange ganger. Han tjente godt, og da han kom tilbake til København, gikk han i kompaniskap med en tysk forretningsmann. De sendte flere skip til India i 1770-årene, forteller Yngvar Ustvedt i sin bok «Trankebar».
De la seg opp kolossale formuer på å kjøpe indiske varer billig av engelskmennene og selge dyrt i København. Seinere sendte Dahl flere skip på egen hånd østover, og alle kom tilbake med rike laster. Med flaks og dyktighet ble han en av de rikeste i dobbeltrikene – trolig uten at han tydde til en ellers utbredt geskjeft i India – slavehan- del. Verken Ustvedt eller Eliassen har funnet noe om det.
Uansett, Dahl tjente enormt – «alt inntraff etter hans ønsker», som en embedsmann i India sa. Da Dahl døde bare 41 år gammel, eide han flere bygårder i København, blant annet en praktfull bygning like ved Kongens Nytorv.
– Vi minnes Dahl på flere måter her på skolen, både ved stipender og priser til elevene, sier Dannevig.
I dag har Trankebar glidd inn i glemselen. Den ørlille kolonien lå langt nede på østsiden av den indiske halvøya. Egentlig het landsbyen Tarangambadi - «Stedet med de syngende bølgene», navngitt etter bølgene fra bengalbuktas evige, brusende strøm.
For den dansk-norske tunge ble navnet for vanskelig, og de forenklet det til Trankebar. Mange nordmenn, særlig fra vår egen landsdel, skulle få med denne flekken på verdenskartet å gjøre. Fra redelige kolonigründere til brutale misjonærplagere og dyktige forretningsfolk. Og sjømenn i mengder.
Det var krydder som fikk Christian IV til å satse på en koloni i Asia. Pepper, kanel og ingefær tok knekken på den dårlige smaken av bedervet mat. Krydderet kom fra Asia, og prisene ble mangedoblet underveis. Kong Christian ville skaffe seg varene fra egne kolonier, står det i Ustvedt-boka.
15 LITER øl DAGLIG
14. november 1618 dro de ut fra København, fregattene «Elefanten» og «David» og kompaniskipene «Christian», «København» og «Den hollandske Fløjte». Målet var Ceylon. Dette var den lengste dansk-norske ekspedisjon i historien. Hele 700 mann var med.
Den 24 år gamle adelsmannen Ove Gjedde ledet India-ekspedisjonen. Han var uerfaren og straffet folk hardt for den minste forseelse. Alle om bord hadde krav på utrolige 15 liter øl hver dag, så sinnene kom lett i kok. Det haglet med straffer, som kjølhaling og nagling til masten. Gjedde skrev i sin dagbok: «Av min egen tid vil jeg dømmes og ikke av dere. På mine unge skuldre var hele det tunge ansvar lagt.»
For det menige mannskap var ferden et mareritt. Nede på banjerdekket sov de tett sammen i trange køyer. Luften var elendig. Det var alltid stupende mørkt. Overalt myldret det av lopper og lus. I de varme strøkene kom kakerlakkene. For å bli kvitt dem, ble de som drepte over tusen, premiert med en flaske brennevin.
En nederlender hadde innbilt kongen at han hadde en avtale med keiseren av Ceylon. På vei østover døde hollenderen, og «avtalen» viste seg å være en løgn.
Så hva nå? Det hele løste seg på det indiske fastland, der det ble inngått avtale med en lokal hersker om en liten koloni mot å betale en årlig avgift. Ove Gjedde satte i gang med byggingen av Dansborg fort.
OVERTOK JOBB – OG KONE
Flere med forbindelse til Agder gjorde seg gjeldende i kolonien. En av dem var Jørgen Bjørn fra Christianssand. I år 1700 ble han guvernør. Han var gift med Anna Undall, datter av en rik lagmann i hjembyen, Laurids Andersen Undall. Store deler av familieformuen var investert i Det dansk-norske ostindiske kompani.
Bjørn ble ikke noen stor leder av kolonien. Han styrte etter eget hode – og til egen fordel. Han var meget opptatt av sine egne inntekter ved handel og vandel, og brydde seg mindre om at Kompaniet tapte penger.
Dette bekymret kompaniets direktører i København, og han ble kalt hjem for å gjøre regnskap for sitt dårlige styre. Bjørn ble imidlertid syk og døde i 1703.
Like etter ankom et skip til reden i Trankebar med en annen nordmann om bord: John Sigismund Hassius. Han fikk umiddelbart fylle hullet etter Jørgen Bjørn og ble nestsjef i Trankebar og kommandant på festningen.
Hassius kastet ikke bort tiden. Han gjorde seg til venns med Bjørns styrtrike enke Anna, som fremdeles var i Trankebar. De giftet seg alt i 1704.
SMUGLING OG SLAVEHANDEL
Kolonien var ikke stor. Den hadde 13.000 innbyggere, en blanding av kristne, muslimer og hinduer. Trankebar var helt avhengig av Danmark-norge. I snitt kom det
et par skip i året. Lasten var gjerne bly og jern, i tillegg til «dranken» - vin, brennevin og øl. Med tilbake hadde skipene pepper, kanel, te, elefanttenner, salpeter, sukker og rabarbrarot – som var ny i Europa på 1700-tallet.
Hassius regjerte med hard hånd. «Den største i verden det var guvernoren. Sa kom kongen av Danmark, og dernest kompaniets direksjon i København», skrev Kay Larsen i «Krøniker fra Trankebar».
Under Hassius økte korrupsjonen og den ulovlige privathandelen. Særlig under Den store nordiske krig fra 1709 til 1720.
Det var smugling og bedragerier over en lav sko. Den innfødte befolkningen, som han kalte «det sorte pakk», ble elendig behandlet. Og Hassius deltok ivrig i det som etter hvert skulle bli en stor geskjeft - den private slavehandelen.
I 1706 kom to tyske misjonærer til kolonien, sendt ut av den pietistiske Frederik IV for å bringe evangeliet til India og få slutt på slavehandelen.
Misjonærene ble motarbeidet av Has- sius fra første stund. Men de to kjempet iherdig for sine krav om frihet for alle slaver. Men indere som lot seg døpe, ble forfulgt og jagd ut av byen med Hassius’ velsignelse. Til slutt arresterte han en av misjonærene og lot ham sitte i fortets mørkeste hull I tre maneder. Men fangen klarte a flykte til Danmark, la saken fram for kongen og kom tilbake og fikk misjonere i fred. Selv dro Hassius hjem til Danmark-norge i 1716 med en stor formue. Han kjøpte seg et adelspatent og tok navnet Lillienpalm. Og i 1718 ble han utnevnt til stiftsamtmann i sin kones fødeby, Christianssand. Hassius måtte til slutt stå til rette for alle sine misligheter i Trankebar, men dommen ble mild, og han betalte gladelig boten. Stiftsamtmann var han til han døde i 1729.
I ALKOHOLRUS
Kolonien Trankebar ble aldri noen stor suksess. Svært mange skuter forliste på den mannskapenede den overlevendesterkelange veien varmen.som nærmesttil India.fluer. Dagene slåttVel Om var frammei bord bakkendøsige dødeble ogav ensformige, i alkoholrus. og Et mange urovekkendegikk apatisketall døde rundtav tropesykdommer eller bitt fra kobraslan-ger. Kolonien lønnet seg ikke. Og i 1845 ble Trankebar og Serampore solgt til engelskmennene for en million riksdaler. I dag er Trankebar en by i forfall. Men en del av de gamle rikmannspalassene er tatt godt vare på. Det samme gjelder Dansborg festning. Her er det innredet et lite museum. Rustne kanoner peker ennå ut over bengalbukta. Rettet mot gamle fiender som for lengste er døde.