Vi sier at 17. mai er Nor­ges fød­sels­dag, men jeg vil våge å på­stå at det er helt feil.

Bir­git Ama­lie Nils­sen, tea­ter­sjef

Faedrelandsvennen - - FORSIDE -

Det nær­mer seg 17. mai, og de­bat­ten er i gang: Har små, gla­de barn i 17. mai­tog lov å vif­te med noe an­net enn et tøy­styk­ke i rødt, hvitt og blått? ”Hvor­for ik­ke?”, sier 7-årin­gen min og ser rart på meg. ”Nei!”, ro­pes det høy­lytt i luk­ke­de ek­ko­kam­mer der 52 li­kes på Face­bo­ok se­es som et sik­kert be­vis på hva fler­tal­let i Nor­ge me­ner. Det sagt: Den ene gan­gen jeg vet at noen sjek­ket sa­ken noen­lun­de grun­dig, syn­tes hele 60 pro­sent av be­folk­nin­gen at uten­lands­ke flagg er pro­ble­ma­tis­ke på 17. mai. For meg hand­ler 17. mai, for­uten om å vif­te med flagg og spi­se ube­gren­se­de meng­der is, om å bla bak­over i his­to­ri­en. Å fei­re

17. mai, er å fei­re fri­het og fred. In­gen av de­le­ne er en selv­føl­ge. Når vi sit­ter fre­de­lig i so­fa­en og ser livestre­am­ing av krigs­an­grep på and­re si­den av klo­den, er det lett å glem­me at vår egen fri­het er re­la­tivt fersk.

Min far­far ble drept av en bom­be tre uker før hans førs­te sønn, min far, ble født. Til­ba­ke satt min far­mor, høy­gra­vid og ale­ne, i et land i krig. Som små­barns­mor i dag, er det lett å fore­stil­le meg hvor redd og for­tvi­let hun må ha vært. At noe lig­nen­de skal skje min fa­mi­lie, er hel­dig­vis uten­ke­lig.

Vi sier at 17. mai er Nor­ges fød­sels­dag, men jeg vil våge å på­stå at det er helt feil.

Den fri­he­ten vi tar som en selv­føl­ge, må ha vir­ket helt umu­lig for våre beste­for­eld­re. De sloss for at opp­vok­s­en­de ge­ne­ra­sjo­ner skul­le slip­pe å be­kym­re seg for krig. De gjor­de det umu­li­ge mu­lig. Tak­ket være dem, kan vi rope ”Hur­ra for 17. mai!”.

Men la oss bla enda len­ger til­ba­ke, til da­gen alt be­gyn­te. 17. mai 1814. Riks­for­sam­lin­gen mø­tes på Eids­voll. Etter lang tids uenig­het, er de en­de­lig for­en­te om lan­dets nye lov­teks­ter og styre­sett. Grunn­lo­ven blir sig­nert og Chris­ti­an Fred­rik valgt til norsk kon­ge. ”Hur­ra for 17. mai!”

Vi sier at 17. mai er Nor­ges fød- sels­dag, men jeg vil våge å på­stå at det er helt feil. 17. mai 1814 ble det nors­ke de­mo­kra­ti­et unn­fan­get. Fød­se­len fant ik­ke sted før 11. juni 1913 – den da­gen Stor­tin­get ved­tok all­menn stemme­rett for både kvin­ner og menn. Mel­lom dis­se to da­to­ene lig­ger et 99 års langt svan­ger­skap der det lan­det vi els­ker ble for­met.

Så sent som i 1894 had­de bare ni pro­sent av lan­dets be­folk­ning stemme­rett ved stor­tings­valg. Kvin­ner og menn som kjem­pet for all­menn stemme­rett, møt­te hard mot­stand. Da Stor­tin­get i 1890 for førs­te gang de­bat­ter­te for­sla­get om å inn­føre stemme­rett for kvin­ner, ble for­sla­get av­vist med 70 mot 44 stem­mer. ”Det er Guds vil­je at kvin­nen skal tie i for­sam­lin­gen”, lød ar­gu­men­te­ne, og tie måt­te kvin­ne­ne gjø­re – len­ge.

Min tipp­olde­mor, Ama­lie, var en av kvin­ne­ne som tiet. Jeg fø­ler en for­bin­del­se til hen­ne for­di vi de­ler navn – og for­di hun, som jeg, had­de en stor­tings­re­pre­sen­tant som far til sine barn. Ama­lies mann, Hå­kon Mag­ne Wal­de­mar Wran­gell, var fle­re gan­ger med da for­sla­get om all­menn stemme­rett for kvin­ner ble ned­stemt. Som den kon­ser­va­ti­ve mann han var, reg­ner jeg med at han stem­te for å be­hol­de ting som de var.

Ama­lie var in­gen kvinne­saks­for­kjem­per. Mens jeg kan lese bø­ker om hvor­dan min tipp­olde­far byg­get opp et re­de­ri, satt 41 år i by­sty­ret, og ni år på stor­tin­get, er det enes­te jeg vet om Ama­lie at hun ble født, gif­tet seg, fikk tolv barn – og døde. Ama­lie fulg­te Guds ord og tiet i for­sam­lin­gen. Hel­dig­vis var det man­ge av hen­nes sam­ti­di­ge som gjor­de det mot­sat­te. Nor­ges pio­nér­kvin­ner ba­net vei for en an­nen ting vi nå tar som en selv­føl­ge: Full ju­ri­disk like­stil­ling. Nes­ten uten­ke­lig den gang. En selv­føl­ge i dag.

Ved å bru­ke 17. mai til å bla bak­over i his­to­ri­en, kan vi se at den kam­pen kvin­ner i uli­ke mi­no­ri­tets­mil­jø­er kjemper i dag, er akku­rat den sam­me kam­pen våre for­mød­re kjem­pet. Vin­den fra Eids­voll 17. mai 1814, og fra Stor­tin­get 11. juni 1913, blå­ser vi­de­re i vår egen tid.

Like fullt: I for­kant av hver enes­te 17. mai blir det de­bat­tert hva som er norsk. Vi syn­ger ”Ja, vi els­ker det­te lan­det”. Men hvil­ket land er det egent­lig vi els­ker, og hvem skal få lov å els­ke det? Na­sjo­na­lis­me kan være vak­kert, men det kan også være far­lig. Sen­ti­men­ta­li­te­ten vi fø­ler i møte med vårt flagg, våre san­ger og våre tra­di­sjo­ner, er en kraft som kan mo­bi­li­se­res av dem som vil vi skal tro at det er oss mot res­ten av ver­den. Der­for blir jeg be­kym­ret når vi be­gyn­ner å snak­ke om for­bud mot frem­me­de flagg og na­sjo­nal­drak­ter. Det er nett­opp det uskyl­di­ge, farge­rike mang­fol­det som skil­ler barne­to­ge­ne våre fra pa­ra­de­ne i Nord-ko­rea.

17. mai 1940 var det for­budt å vif­te med nors­ke flagg. Det er for­di Nor­ge vant over det­te for­bun­det og alt det re­pre­sen­ter­te, at vi frem­de­les kan fei­re 17. mai. Na­sjo­nal­da­gen er ik­ke en dag for for­bud. 17. mai er en dag for yt­rings­fri­het og de­mo­kra­ti. Vi er et fler­kul­tu­relt Nor­ge. Hel­dig­vis. Vi er en del av ver­den. Vi kan rei­se inn i den, på jakt etter var­me, even­tyr, el­ler en lei­lig­het i Spa­nia. Og ver­den kom­mer til oss. Folk rei­ser ut, og folk kom­mer inn. Lan­det vårt le­ver og ut­vik­ler seg. N år vi ik­ke vil ha tig­ge­re i ga­te­ne våre, ik­ke vil ha frem­me­de flagg i 17. mai to­ge­ne våre, ik­ke vil ha flykt­nin­ger i lan­det vårt, da ber vi om å få å leve i en bob­le. Alle som har blåst såpe­bob­ler, vet at uan­sett hvor vak­ker en bob­le er, så bris­ter den på et el­ler an­net tids­punkt.

I pe­rio­den 1825 til 1925 dro 800.000 nord­menn til USA som øko­no­mis­ke flykt­nin­ger. Det er også en his­to­rie vi må ta med oss når vi vel­ger hvor­dan vi skal for­hol­de oss til våre 700.000 nye lands­menn i dag. ”Ska­per vi men­neske­verd, ska­per vi fred”, skrev Nor­dahl Grieg Til ung­dom­men. Hver enes­te 17. mai ro­per jeg ”Hur­ra!” for at våre for­mød­re og for­fed­re gjor­de det umu­li­ge til noe jeg kan ta som en selv­føl­ge. De gav oss fred, de­mo­kra­ti og like­stil­ling. Nå er det vår tur til å gjø­re en ny umu­lig­het selv­føl­ge­lig: Like­verd for alle men­nes­ker uav­hen­gig av na­sjo­na­li­tet, hud­far­ge, sek­su­ell leg­ning el­ler re­li­giøs over­be­vis­ning. F or å si det med or­de­ne 7-årin­gen min bruk­te for­le­den mens han for­søk­te å flyt­te på ting med tan­ke­ne sine: – Hvis bare fle­re folk bru­ker ti­den sin på det som er umu­lig, blir vel­dig mye mer i ver­den mu­lig.

FOTO: KJARTAN BJELLAND

Den fri­he­ten vi tar som en selv­føl­ge, må ha vir­ket helt umu­lig for våre beste­for­eld­re, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.