Vi sier at 17. mai er Norges fødselsdag, men jeg vil våge å påstå at det er helt feil.
Birgit Amalie Nilssen, teatersjef
Det nærmer seg 17. mai, og debatten er i gang: Har små, glade barn i 17. maitog lov å vifte med noe annet enn et tøystykke i rødt, hvitt og blått? ”Hvorfor ikke?”, sier 7-åringen min og ser rart på meg. ”Nei!”, ropes det høylytt i lukkede ekkokammer der 52 likes på Facebook sees som et sikkert bevis på hva flertallet i Norge mener. Det sagt: Den ene gangen jeg vet at noen sjekket saken noenlunde grundig, syntes hele 60 prosent av befolkningen at utenlandske flagg er problematiske på 17. mai. For meg handler 17. mai, foruten om å vifte med flagg og spise ubegrensede mengder is, om å bla bakover i historien. Å feire
17. mai, er å feire frihet og fred. Ingen av delene er en selvfølge. Når vi sitter fredelig i sofaen og ser livestreaming av krigsangrep på andre siden av kloden, er det lett å glemme at vår egen frihet er relativt fersk.
Min farfar ble drept av en bombe tre uker før hans første sønn, min far, ble født. Tilbake satt min farmor, høygravid og alene, i et land i krig. Som småbarnsmor i dag, er det lett å forestille meg hvor redd og fortvilet hun må ha vært. At noe lignende skal skje min familie, er heldigvis utenkelig.
Vi sier at 17. mai er Norges fødselsdag, men jeg vil våge å påstå at det er helt feil.
Den friheten vi tar som en selvfølge, må ha virket helt umulig for våre besteforeldre. De sloss for at oppvoksende generasjoner skulle slippe å bekymre seg for krig. De gjorde det umulige mulig. Takket være dem, kan vi rope ”Hurra for 17. mai!”.
Men la oss bla enda lenger tilbake, til dagen alt begynte. 17. mai 1814. Riksforsamlingen møtes på Eidsvoll. Etter lang tids uenighet, er de endelig forente om landets nye lovtekster og styresett. Grunnloven blir signert og Christian Fredrik valgt til norsk konge. ”Hurra for 17. mai!”
Vi sier at 17. mai er Norges fød- selsdag, men jeg vil våge å påstå at det er helt feil. 17. mai 1814 ble det norske demokratiet unnfanget. Fødselen fant ikke sted før 11. juni 1913 – den dagen Stortinget vedtok allmenn stemmerett for både kvinner og menn. Mellom disse to datoene ligger et 99 års langt svangerskap der det landet vi elsker ble formet.
Så sent som i 1894 hadde bare ni prosent av landets befolkning stemmerett ved stortingsvalg. Kvinner og menn som kjempet for allmenn stemmerett, møtte hard motstand. Da Stortinget i 1890 for første gang debatterte forslaget om å innføre stemmerett for kvinner, ble forslaget avvist med 70 mot 44 stemmer. ”Det er Guds vilje at kvinnen skal tie i forsamlingen”, lød argumentene, og tie måtte kvinnene gjøre – lenge.
Min tippoldemor, Amalie, var en av kvinnene som tiet. Jeg føler en forbindelse til henne fordi vi deler navn – og fordi hun, som jeg, hadde en stortingsrepresentant som far til sine barn. Amalies mann, Håkon Magne Waldemar Wrangell, var flere ganger med da forslaget om allmenn stemmerett for kvinner ble nedstemt. Som den konservative mann han var, regner jeg med at han stemte for å beholde ting som de var.
Amalie var ingen kvinnesaksforkjemper. Mens jeg kan lese bøker om hvordan min tippoldefar bygget opp et rederi, satt 41 år i bystyret, og ni år på stortinget, er det eneste jeg vet om Amalie at hun ble født, giftet seg, fikk tolv barn – og døde. Amalie fulgte Guds ord og tiet i forsamlingen. Heldigvis var det mange av hennes samtidige som gjorde det motsatte. Norges pionérkvinner banet vei for en annen ting vi nå tar som en selvfølge: Full juridisk likestilling. Nesten utenkelig den gang. En selvfølge i dag.
Ved å bruke 17. mai til å bla bakover i historien, kan vi se at den kampen kvinner i ulike minoritetsmiljøer kjemper i dag, er akkurat den samme kampen våre formødre kjempet. Vinden fra Eidsvoll 17. mai 1814, og fra Stortinget 11. juni 1913, blåser videre i vår egen tid.
Like fullt: I forkant av hver eneste 17. mai blir det debattert hva som er norsk. Vi synger ”Ja, vi elsker dette landet”. Men hvilket land er det egentlig vi elsker, og hvem skal få lov å elske det? Nasjonalisme kan være vakkert, men det kan også være farlig. Sentimentaliteten vi føler i møte med vårt flagg, våre sanger og våre tradisjoner, er en kraft som kan mobiliseres av dem som vil vi skal tro at det er oss mot resten av verden. Derfor blir jeg bekymret når vi begynner å snakke om forbud mot fremmede flagg og nasjonaldrakter. Det er nettopp det uskyldige, fargerike mangfoldet som skiller barnetogene våre fra paradene i Nord-korea.
17. mai 1940 var det forbudt å vifte med norske flagg. Det er fordi Norge vant over dette forbundet og alt det representerte, at vi fremdeles kan feire 17. mai. Nasjonaldagen er ikke en dag for forbud. 17. mai er en dag for ytringsfrihet og demokrati. Vi er et flerkulturelt Norge. Heldigvis. Vi er en del av verden. Vi kan reise inn i den, på jakt etter varme, eventyr, eller en leilighet i Spania. Og verden kommer til oss. Folk reiser ut, og folk kommer inn. Landet vårt lever og utvikler seg. N år vi ikke vil ha tiggere i gatene våre, ikke vil ha fremmede flagg i 17. mai togene våre, ikke vil ha flyktninger i landet vårt, da ber vi om å få å leve i en boble. Alle som har blåst såpebobler, vet at uansett hvor vakker en boble er, så brister den på et eller annet tidspunkt.
I perioden 1825 til 1925 dro 800.000 nordmenn til USA som økonomiske flyktninger. Det er også en historie vi må ta med oss når vi velger hvordan vi skal forholde oss til våre 700.000 nye landsmenn i dag. ”Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred”, skrev Nordahl Grieg Til ungdommen. Hver eneste 17. mai roper jeg ”Hurra!” for at våre formødre og forfedre gjorde det umulige til noe jeg kan ta som en selvfølge. De gav oss fred, demokrati og likestilling. Nå er det vår tur til å gjøre en ny umulighet selvfølgelig: Likeverd for alle mennesker uavhengig av nasjonalitet, hudfarge, seksuell legning eller religiøs overbevisning. F or å si det med ordene 7-åringen min brukte forleden mens han forsøkte å flytte på ting med tankene sine: – Hvis bare flere folk bruker tiden sin på det som er umulig, blir veldig mye mer i verden mulig.