Uten stiftelsen hadde det vært et almminnelig, ordinært fyr med noe forfall
-D et er litt mer rock’n’roll her enn på andre museer, humrer Jo Van Der Eynden, pensjonert direktør for Stiftelsen Lindesnes Fyrmuseum.
Noe han nok har rett i, her vi befinner oss i havgapet ved Norges sydspiss, 57 grader nord.
I 2016 hadde Lindesnes fyr 59.463 regis- trerte gjester. Legger man til de som besøker området utenom åpningstidene, er det totale besøket anslått å være i overkant av 80.000 i løpet av året, noe som gjør stedet til landsdelens mest besøkte naturattraksjon og nest mest besøkte turistattraksjon etter Dyreparken (ser vi bort fra kjøpesentre og badeland).
– Alminnelig uten stiftelse
At stedet trekker titusener av turister og besøkende hvert år har selvsagt mye å gjø- re med at det er landets sydligste fastlandspunkt med Norges eldste fyrsted.
Men hadde det ikke vært for Stiftelsen Lindesnes Fyrmuseum, som offisielt ble registrert på dagen for 25 år siden, 12. mai 1992, hadde nok stedet hatt en helt annen karakter enn det har i dag.
– Det hadde vel vært et alminnelig, ordinært fyr med noe forfall. Og ingen fyrvoktere, tror Knut Baar, ikke helt uhildet, direktør som han er for stiftelsen.
For da tida med bofaste familier på fy- ret var over i 1991 og fyrvoktertjenesten ble redusert til en fyrmester og en betjent som jobbet turnus, ba Kystverket Lindesnes kommune overta ansvaret for de mange besøkende på fyrområdet.
Det var kommunen også positiv til, så fremt de fikk ta inngangspenger fra turistene.
startet med en sommerhjelp
Samtidig utarbeidet fylkeskonservatoren i Vest-agder en plan for vern og alterna-
tiv bruk av fyrene i fylket, hvor Lindesnes foreslås fredet og utviklet som fyrmuseum.
Resultatet av disse omstendighetene endte med at det ble opprettet en ideell stiftelse som skulle ta seg av den daglige driften og videre planlegging.
– Til å begynne satt det en sommerhjelp i plastikkstol ved inngangen og tok imot penger for billett, som den gang var de gode gamle loddblokkene i duse farger med bokstaver og tall, mimrer Eynden.
Da stormen 2. juledag 1998 raserte hele inngangsområdet som den gang bestod av kiosk, toaletter og billettbu, ble det nåværende publikumsmottaket bygget i det som opprinnelig var ei busslomme på østsiden av parkeringsplassen.
TUSENÅRSSTED
Men det at Lindesnes ble valgt til fylkets tusenårssted i 2000, er nok det som har hatt mest å si for utviklingen av området rundt fyret.
– Det gjorde at vi fikk finansiert fjellhal- len til 24,5 millioner kroner som stod ferdig i 2004, og var også medvirkende til at Kystverket besluttet å opprette Kystverkmusea med hovedsete på Lindesnes, forteller Eynden.
I dag består stiftelsen av 7,5 fast ansatte, åtte personer i deltids engasjementsstillinger og 18 personer som sesongarbeidere.
Offisielle besøkstall varierer som regel mellom 50.000 og 60.000 personer, men har de siste tre årene gått i positiv retning. I 2016 registrerte fyret 59.463 gjester, en økning på 6,7 prosent fra året før.
– Men det er ikke nødvendigvis flere besøkende som er det viktigste for oss. Heller det å gi en meropplevelse til dem som er her, forteller daglig leder Anne Solvang Salvesen.
STIKK TIL KRISTIANSANDERE
– Vår største utfordring har vært å unngå at vi blir et «been there, done that»-reisemål. Publikum er kravstore, og det har vært vanskeligere å få folk til å
komme hit enn jeg trodde, fortsetter Eynden, som skulle ønske at kristiansanderne ble bedre til å se utover sine egne bygrenser.
– Ikke noe galt om kulturlivet i Kristiansand, men kristiansanderne er ikke gode til å bruke ytterpunktene i regionen. Av en eller annen grunn virker det å være mye lengre for dem å dra ut hit enn samme tid og avstand motsatt vei, sier Eynden.
Knut Baar, som nå har vært ansatt som stiftelsens direktør siden juni i fjor, mener han selv fort kunne gått i fella som mange andre og trodd at Lindesnes var et fyr, og ikke noe mer.
– En museumsdirektør jeg kjenner fortalte at han hadde vært her. Da jeg spurte hva han hadde sett svarte han at «jeg dro rett opp i lykta. Da har man jo gjort fyret,» forteller Baar.
MANGFOLDIG TILBUD
– Og det er jo det vi vil endre. Vi vil at folk skal oppleve noe nytt hver gang de er her, supplerer Salvesen og ramser opp utstillinger og arrangementer som finner sted året gjennom som Fyrets, Tusenårsstedets, Havets og Tåkelurens dag.
Likevel er det ikke til å stikke under stol at mange av de besøkende er rammet av «kapp-syndromet».
– Det er overraskende mange som skal få med seg ytterpunktene i land de besøker. Både nordmenn og utlendinger. Og mange av dem skal både gå, krabbe, ro og sykle fra Lindesnes til Nordkapp, sier Eynden, som stadig bruker uttrykket «vi» om
KJELL OLSEN, fyrvokter
stiftelsen, selv om han gikk av med pensjon for ett år siden.
– Ja, det er vel egentlig «de» nå, humrer Eynden, og blir umiddelbart korrigert av sin etterfølger.
– Du kan alltid bruke «vi» om fyrmuseet, sier Baar, som har kjent Eynden siden 2000 og jobbet med ham siden 2003.
– Han har vært et forbilde på mange måter, både faglig og menneskelig, og mitt mål med stiftelsen blir å videreføre det prosjektet som er så godt i gang. Så vil nok jeg framover vektlegge mer den sosiale siden ved fyrlivet, og andre sider ved kystverket generelt som for eksempel losvesenet, nå som den fysiske kulturminneutformingen av fyret er på plass, sier Baar.
– Hva er målet for de neste 25 årene da? – At det blir mer naturlig for kristiansanderne å ta turen ut hit for kultur og en matbit, svarer Baar.
– Så håper jo jeg at man underordner seg stedets ånd og lar nye områder vokse fram uten å ødelegge selve fyrområdet. For det synes jeg vi har klart ganske greit de første 25, legger Eynden til.
LANDETS SISTE FYRVOKTER
I fyrvokterboligen like nedenfor fyrtårnet treffer vi på landets eneste fyrvokter, Kjell Olsen.
– Det beste med jobben er friheten. Å kunne legge opp dagen selv uten at noen blander seg inn, sier Olsen.
Han begynte første gang som fyrvokter ved Lindesnes fyr i 1989, og etter noen år på Ryvingen, har han vært fast sta-