Hederskvinnen
Onsdag fikk Monica Strandmyr Kristiansand bys hedersmedalje for sitt arbeid med flyktninger. 17. mai går hun foran i borgertoget i Kristiansand og bærer byflagget. Det gjør henne stolt.
Hvordan var det å motta Kristiansand bys hedersmedalje av ordfører Harald Furre, for ditt store engasjement for flyktninger som har kommet hit – gjennom opprettelsen av lokalgruppa Refugees Welcome to Agder, med beskrivelsen «Hun er et strålende eksempel på hvordan enkeltmennesker kan gjøre en forskjell»?
– Det er stort, for jeg har ikke holdt på så lenge. Siden jeg egentlig ikke var innenfor kriteriene, hadde de gjort om på dem for å kunne gi meg heder for innsatsen min, som de mener er ekstraordinær. Det gjør meg veldig glad og stolt.
Ja, flyktningarbeidet er jo noe du har engasjert deg veldig for, siden starten i august 2015?
– Det startet i sofaen et par måneder før, hvor jeg satt og kjeftet på Tv-en. Jeg tenkte at vi alle måtte engasjere oss. Da kom jeg meg ut og begynte. Men at engasjementet skulle bli så stort, hadde jeg ikke sett for meg. Hva er det som driver deg til å vie så stor del av tiden din til frivilligheten?
– Det gir meg enormt mye å se at det man gjør nytter, og at andre mennesker har bruk for det jeg kan. Når jeg kan gjøre mennesker glade, og hjelper dem i hverdagen, så har jeg det også godt med meg selv – til tross for at arbeidet også gir meg mye sorg. Det er stormfullt til tider, men det veies opp av de store gledene. Hvordan har livet ditt forandret seg siden oppstarten av organisasjonen?
– Det har forandret seg mye. Nå kan jeg legge meg og vite at det jeg har gjort betyr noe. Jeg setter pris på helt andre ting i dag enn jeg gjorde tidligere. Materielle ting betyr ingenting lenger. Det som betyr noe er hjertet. Å få en klem i hverdagen er mye bedre enn å ha riktig kaffemaskin på kjøkkenet. Hva har gjort sterkest inntrykk på deg?
– Det er flere ting. Jeg husker særlig en episode etter at det smalt i Paris. På Bud-
get Hotell-mottaket bodde det ei lita jente som nylig hadde begynt å åpne seg opp. Da jeg kom ned morgenen etter terrorangrepet, var hun helt borte og stirret ut i lufta. Alle på mottaket var veldig redde for hva som ville skje videre. Vi tenker at flyktningene er trygge når de kommer hit til mottakene, men de er ikke det – for de har ikke noe ennå.
Hvilke utfordringer vil du, som ser forholdene på nært hold, si at vi står overfor i framtida?
– Jeg tror vi snart får en ny flyktningbølge, fordi det sprekker i Tyrkia og Hellas. Rapporter sier at det kommer minst hundre personer i løpet av en natt til den bitte lille øya Chios – som bare er ett av mange steder. Når det fylles på i leirene, og ingen kommer videre, så sier det seg selv at det kommer til å skje noe. Vi er lite smarte i politikken når vi i dag stenger ned ressurssterke mottak. Da mister vi ressurser som vi mest sannsynlig får bruk for om ikke så lang tid. Mener du vi har ressurser og kapasitet til å ta dem imot, slik Norge er i dag?
– Ja, det har vi. I Norge har vi god kapasitet, og enorme ressurser. De som kommer – med reelt behov for beskyttelse – er også ressurspersoner. Flere har utdannelse fra tidligere, og den lille delen som er analfabeter ser jeg på nært hold hvor mye de kjemper for å lære seg språket. Flere folk skaper på sikt flere arbeidsplasser og bedre økonomi. Er det noen forhold i Norge som hemmer integrering?
– I dag lar vi flyktninger sitte ett til to år på mottak før de får skolegang. Det ødelegger entusiasmen. Vi må være flinkere til å inkludere dem på arbeidsplassene, og åpne opp for praksisplasser med reell mulighet til å få jobb etterpå. Og så må vi forhindre at flyktningene stadig flytter fra sted til sted.
Har du fra den første bølgen, og fram til nå, sett et skifte i befolkningen i forhold til hvor engasjerte vi er i flyktningkrisen? – Jeg tror folk er mer opplyste om hva som foregår enn de var den gangen. At det kom overraskende på regjeringen kan jeg ikke forstå – for selv jeg i sofaen kunne forutse hva som ville skje. Nå er vi er mer forberedt, så jeg tror vi vil takle en ny bølge mye bedre. Vi har god kompetanse, så jeg tror ikke vi skal være redde. På Refugees Welcome to Agder opplever vi fortsatt veldig stor giverglede. Det kommer stadig nye personer innom som vil bidra. Noen påstår at mannen i gata ikke bryr seg lenger – det mener jeg er politikk for å forhindre at folk skal engasjere seg i saken. Jeg merker selv det motsatte. Folk flest bryr seg.
Er det deler av politikken som bør endres lokalt eller nasjonalt i forhold til frivilligheten?
– Lokalt i Kristiansand jobber kommunen og mottak tett opp mot frivilligheten. Vi blir inkludert med informasjon og opplæring gjennom ulike instanser, og samarbeider veldig tett. Slik er det ikke nasjonalt, eller i veldig mange andre kommuner. Flere steder holder man de frivillige borte fra mottakene. Er kristiansandere inkluderende?
– Jeg er veldig imponert over frivilligheten i Kristiansand. Det er vilje i hele byen til å være med og gjøre noe. Da jeg flyttet hit i 1989 var jeg ikke så glad i Kristiansand. Befolkningen var på langt nær like inkluderende som nå, og det var vanskelig for meg som nordlending å få slippe inn. Jeg tror det har skjedd en endring etter at vi fikk et universitet, og at det ble mer vanlig å reise ut av byen og få nye impulser. Hvordan blir det i lys av det å bære byflagget foran i borgertoget på 17. mai?
– Det blir en ære. Dette er for oss alle – de frivillige som har stått på, organisasjonene og menighetene. Vi har stått på og lagt ned enormt mye arbeid, og står sammen og jobber hver dag. Det er veldig viktig at vi feirer 17. mai. Norge har Europas eldste grunnlov, og den er verdens nest eldste. Det er det verdt å feire. Vi er også en nasjon som alltid har vært rause og tatt imot folk. Det må vi fortsette med.