Frittstående skoler
En demokratisk rettighet eller et tilbud for foreldre med tjukke lommebøker?
IFædrelandsvennens leder 10.05 problematiseres friskolenes rett til offentlig finansiering. Hvis det å velge et alternativ til det offentlige skoletilbudet skal være avhengig av foreldrenes lommebøker, har man skapt et samfunn som bidrar til klasseskiller.
Retten til å etablere privatskoler basert på livssyn eller pedagogiske alternativ handler om å ivareta grunnleggende demokratiske rettigheter i vårt land. KRF er opptatt av å ta vare på og utvikle den offentlige skolen gjennom å sikre alle elevers rett til en undervisning i samsvar med den enkelte elevs forutsetninger i forhold til de mål og rammer skolen er gitt. I kampen for å gjøre en god offentlig skole enda bedre, står KRF fremst i kampen for å sikre den offentlige skolen større lærertetthet.
Når lov om private skoler for første gang kom på plass i 1970 med Kjell Bondevik(krf) som statsråd, handlet ikke det om å svekke den offentlige skolen, men å avløse en politikk basert på skjønn og vilkårlighet med den rettmessige plass skoler basert på livssyn og pedagogiske alternativ hadde i et demokrati som vårt. For i et demokrati hører også lovfesting av mindretallets rettigheter med. Derfor var det demokratisk nødvendig at retten til å drive frittstå- ende skoler basert på livssyn og pedagogiske alternativ med offentlig støtte måtte på plass.
For KRF er retten til å drive frittstående skoler med offentlig støtte en oppfyllelse av demokratiske mindretallsrettigheter slik de er nedfelt i sentrale konvensjoner i FN og Europeiske Menneskerettigheter. Forel- dreretten handler om å sikre de muligheter foreldre og et mindretall i vårt samfunn har til å velge skole og oppdragelse for sine barn i samsvar med sitt tros-, livssynsmessige eller pedagogiske ståsted. I et pluralistisk samfunn skal nettopp kvaliteten i demokratiet kjennes på hvordan storsamfunnet behandler minoritetene. For KRF handler derfor frittstående skolers rammevilkår i vårt samfunn om viktige demokratiske prinsipper.
I dag befinner totalt mellom 3 og 4 % av norske skolelever seg i frittstående skoler på grunnog videregående nivå. Staten dekker 85% av kostnadene. Resten betaler foreldrene. Fjerner man den offentlige støtten som Fvn stiller et spørsmål ved, har man for det første fratatt grupper av foreldre en valgmulighet, og dessuten bidratt til å innføre et klasseskille som jeg tror ingen norske politikere er for. Det blir derfor av stor betydning at disse skolene kan sikres økonomiske vilkår som gjør det mulig for foreldre som ønsker å sende sine barn til denne type skoler å gjøre det, uavhengig av lommebokas tjukkelse. Gode offentlige støtteordninger er en forutsetning for at våre frittstående skoler skal kunne fungere i henhold til foreldreretten. Fjerner samfunnet den offentlige finansieringen av disse, fratas grupper en demokratisk rettighet.
Så forstår vi at det kan være krevende for lokalpolitikere å ta stilling til en søknad om etablering av en ny privat skole i egen kommune. Det er flere hensyn som skal avveies. Med den andel av elever på frittstående skoler vi har i Norge, er farene for den fragmentering Fvn frykter skal komme som et resultat av friskoleetableringene åpenbart små. Alle fag og mål er de samme både i offentlig og privat skole. Men man har som eier av friskolen i tillegg en rett til å vektlegge deler av skolens undervisningstilbud i samsvar med det formålet skolen er etablert på grunnlag av.
Den demokratiske utfordringen i dag oppstår når varierende politiske flertall i fylkeskommuner og kommuner får tilnærmet vetorett på et friskoletilbud som både er forankret i dagens lovverk og i menneskerettighetene gjennom foreldreretten og religionsfriheten.
❞ I et pluralistisk samfunn skal nettopp kvaliteten i demokratiet kjennes på hvordan storsamfunnet behandler minoritetene.
HANS FR. GRØVAN,