Van­lig edel­gran – nå tar vi dem!

Faedrelandsvennen - - MENING -

Hva er vel bed­re enn å være edel?

●● Til den­ne ar­tens for­del kan jeg godt si meg enig i at edel­gra­na er flott på sam­me måte som en løve­tann ale­ne er en ny­de­lig blomst. Mens bloms­ten spei­ler so­len i sitt ly­se hode, min­ner edel­gra­na om et an­net him­mel­le­ge­me; mys­tis­ke sorte hull hvor ik­ke en­gang ly­set får pas­se­re.

1-2 % nor­malt dags­lys er alt et ungt, am­bi­siøst frø av ar­ten tren­ger for å høre li­vets gon­gong. De­ri­fra og opp mot sine 35-40 voks­ne me­ter, slår den «knock-out» på alle som er så lett­sin­di­ge og prø­ver seg i en kamp hvor mot­stan­de­ren min­ner om Nort­hug i topp­slag. Edel­gra­na er både sprin­ter og «stay­er».

Års­veks­ten hol­der gjer­ne tem­po­et opp i over 100 år, før vin­den tru­er tre­ets sta­bi­li­tet og tar til vet­tet ved å fla­te ut top­pen. Fra det­te fyr­tår­net sprer mør­ket seg i form av en hær­ska­re livs­gla­de ar­vin­ger som da­ler ned fra him­me­len når kong­le­ne er mod­ne.

Do­mino­ef­fek­ten, på leng­re sikt, er en skog med et tre­slag. Bio­lo­gisk mang­fold be­gren­ses til dem med mage sterk nok til å for­døye fib­er og har­piks til fro­kost, mid­dag og kvelds. Selv sko­gens pro­fe­sjo­nel­le re­no­va­tør får nok av en­si­dig­he­ten og strø­et fra trær­ne ho­per seg opp som søp­pel og gjør livs­vil­kå­re­ne for and­re enda ver­re.

Det fin­nes tid til å bli kvitt den­ne løve­tan­nen av et tre, men for hvert år som går, vokser trær­ne og job­ben i høy­de og om­fang. Der­for opp­ford­rer jeg alle som fin­ner van­lig edel­gran på sin ei­en­dom:

Nå tar vi dem! KRISTIAN KØVENER

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.