Skroget er litt rustent. Så iblant må det smøres og mekkes littegrann.
Hun ble født under 1. verdenskrig og var 23 år da nok en verdenskrig nådde Norge. Fortsatt klarer 100-åringen seg utmerket alene i sin enebolig.
– Ja, skroget er jo litt rustent. Så iblant må det smøres og mekkes littegrann!
Gudbjørg Leonora Olsen ler hjertelig. Humor og å se lyst på ting har gått hånd i hånd gjennom hennes liv.
Hun ble født 4. mai 1917 hjemme på Vestre Skogsfjord i Mandal. Dermed er hun en av rundt tusen mennesker i Norge som har klarte å bli så gammel.
Hennes oppskrift er helt klar: – Prøv å tenke positivt om livet. Og så er humor viktig, sier hun.
Ja, så har Gudbjørg verken røykt tobakk eller drukket alko- hol. Glad i å røre på seg har hun også vært.
– Men jeg har nok vært veldig heldig også. Det er viktig for å bli så gammel, betror hun oss.
I en liten enebolig i Torjusheigata i Mandal bor hun dit hun flyttet etter at mannen Terje døde i 1992. Her lager hun maten selv fra bunnen av, løser kryssord og leser. Hun går tur også, men må ha litt hjelp til slikt på grunn av svimmelhet.
Hjemmehjelpen er innom morgen og kveld for å hjelpe litt til, men ellers klarer hun seg fint selv.
JOBBET På GÅRDEN
Hun ble født inn i en søskenflokk på fem tre år inn i første verdenskrig. Etter hvert som hun vokste til, deltok også hun i gårdsdriften til foreldrene Agathe og Karl.
– Jeg opplevde ikke det som strevsomt. Vi var vant til å jobbe og visste jo ikke om annet, forteller Gudbjørg om jobben med slåttonn, kyrne, grisene og sauene.
Skolehuset var like ved siden av, der gikk hun annen hver dag.
– Vi hadde verken tv eller mobiltelefon. Så vi var nødt til å finne på underholdningen selv. Men det var trygt og godt. Og alltid var det mat på bordet selv om brødet ikke nødvendigvis var dagsfersk, minnes 100-åringen.
SLUTTET På SKOLEN
Hun sluttet på det som het fortsettelsesskolen (skiftet siden navn til framhaldsskolen) da hun var 14 år. Men etter bare en skoledag ble hun tilbudt jobb i kolonialen til Johan Hegnander i sentrum av Mandal.
– Det var jobb fra 8 til 19 hver dag, lørdagen med, forteller hun.
I 1944 giftet hun seg med en staselig kar fra Arendal, Terje Olsen. Han var blitt tvunget til Mandal for å jobbe for tyskerne, blant annet med flyplassen de anla på et jorde ved byen.
– Vi feiret hjemme på gården med svinesteik, ikke helt lovlig mat å spise under krigen, smiler Gudbjørg.
MATBUTIKK
Etter krigen bygde de sin egen matbutikk på Ulvegjelet like vest for sentrum. Som en av de første i landet, kunne de tilby selvbetjening. Det uvanlige tiltaket satte kundene veldig pris. Det gjorde ikke de andre butikkene som etter hvert følte seg tvunget til å gjøre det samme.
Siden utvidet de butikken med en ferskvareavdeling.
– Vi jobbet bokstavelig talt nesten døgnet rundt. Opp klokken 7, i seng klokken 02. Terje ble til slutt syk av all jobbingen, så vi solgte det hele i 1969, forteller Gudbjørg.
20 OLDEBARN
De fikk tre barn, døtrene Åse, Grete og Liv. Siden kom 7 barnebarn og 20 oldebarn. Hun kan alle navn på rams, men makter ikke å holde styr på alle bursdagene.
– Jeg har de aller fleste her i Mandal, det trygt og godt, forteller 100-åringen som feiret dagen både to og tre ganger hjemme og i et festlokale.
Når hun nå skal se tilbake på sitt liv, er det med stor glede. Hun har hatt sin del av sorg, selvsagt, spesielt da hennes mann døde i 1992. Men de fikk 48 gode år sammen.
Hun er et dypt kristen menneske. Så hun sier:
– Når jeg snart drar herfra, er det til noe enda bedre. Jeg kan merke Hans hånd over meg som en hjelper og som et varsel på det som kommer. Det kan ikke bli bedre.