Hvordan skal vi straffe et barn vi sviktet?
Karen Kristine Blågestad svinger pennen og hudfletter meg i lørdagskommentaren i Fædrelandsvennen 13. mai.
Det får jeg tåle, selv om kommentaren etterlater et inntrykk av at jeg nærmest ønsker å fengsle ungdom «en masse». De fleste som leser mine uttalelser i Fædrelandsvennen onsdag 10. mai, vil se at jeg snakket om et fåtall ungdommer i 16/17 års alderen som har begått gjentagende alvorlige kriminelle handlinger som grove trusler, vold og ran. Jeg kan også legge til at andre alternative straffereaksjoner og tiltak fra barnevernestenesten må være forsøkt før fengsling vurderes som alternativ. I tillegg viste jeg til egne ungdomsfengsler med ytre rammer og en faglig svært kompetent bemanning, slik vi har i dag for eksempel på Bjørgvin ungdomsfengsel i Bergen.
En alternativ måte å formulere problemstillingen som jeg ønsket å sette fokus på ville vært: Hvordan kan vi som samfunn hjelpe en liten gruppe ungdommer i som vi i dag ikke evner å nå på en god nok måte innenfor gjeldene lovgivning og rammer? Jeg tviler på om et slikt spørsmål ville engasjert Fædrelandsvennens nyhetsredaksjon og kulturredaktør Blågestad like mye. S pørsmålet om barnevernstjenestens bruk av tvangstiltak er aktualisert i lys av en nylig avsagt dom i Kristiansand tingrett. Barnevernstjenesten ble dømt til å oppheve bruken av tvangstiltak i en sak der institusjonen med råd fra psykiatrien mente at tvangen var nødvendig for å gjennomføre behandlingen. Heldigvis er denne saken unntaket i Norge. Dommen avklarer imidlertid også hvor langt en barnevernsinstitusjon kan gå i tvangsbruk i andre saker der ungdom er tvangsplasser på barnevernsinstitusjon. Spørsmålet blir igjen: Hvordan skal vi som samfunn legge til rette for å hjelpe de ungdommene som trenger andre, og strammere, rammer enn det dagens lovgivning gir anledning til? Forsvarsadvokat Sveinung Søndervik Johnsen har forstått at det var dette jeg ønsket å sette fokus på når han kommenterer mitt utspill i Fædrelandsvennen
Det bør allerede ha framgått at utspillet mitt ikke har en direkte sammenheng med den konkrete saken som Blågestad kopler den til i lørdagskommentaren.
11. mai. Det samme har heldigvis en rekke andre også gjort.
Blågestad benytter seg i lørdagskommentaren av et par tabloide grep som jeg finner grunn til å reagere på. Selv om hun skriver at uttalelsene mine var generelle og ikke knyttet til en spesiell sak, kobler hun dem likevel direkte til en brei omtale av en konkret sak. I tillegg gjentar hun Fylkesmannens kritikk av barneverntjenesten for å ha forsømt seg i arbeidet i den samme saken. T il det første: Det bør allerede ha framgått at utspillet mitt ikke har en direkte sammenheng med den konkrete saken som Blågestad kopler den til i lørdagskommentaren. Selv om dommen i Kristiansand tingrett gjelder denne saken, har mitt fokus vært på de konsekvensene tingrettens dom får for barneverntjenestens (manglende) mu- ligheter til tvangsbruk overfor ungdom med store atferdsutfordringer generelt. Både prinsipielt og faglig mener jeg at barnevernets tvangsbruk skal begrenses mest mulig. Tvangsplasseringer av disse ungdommene i barnevernsinstitusjon virker ikke så godt som vi liker å tro. Men da må vi også akseptere at ungdommene kan bevege seg omtrent like fritt som andre jevnaldrende, inkluderes i vanlig skole, oppsøke nærmiljøet og risikere at de begår nye uønskede og kanskje ulovlige handlinger. Også mens de er «under barnevernets vinger».
Til det andre: Ja, barnevernstjenesten har ikke gjort en god nok jobb i den konkrete saken som Blågestad omtaler. Det er alvorlig og svært beklagelig. Det er også alvorlig at barneverntjenesten har gjort feil i andre sa- ker. På tross av økt faglighet og stor vekt på internkontroll, må vi dessverre regne med at barnevernstjenesten også i framtiden kan komme til å gjøre feil noen ganger. Dette skyldes rett og slett det faktum at barnevernstjenestens arbeid og beslutninger alltid er basert på skjønn. Det finnes dessverre ingen fasit på hva som er rett og galt. I mange tilfeller kan det å klarlegge fakta i sakene i seg selv være svært krevende. De involverte vil ofte kunne ha ulike oppfatninger av den virkeligheten som barnevernstjenesten skal skaffe seg kunnskap om. Basert på kartleggingen av fakta skal barnevernstjenesten foreta skjønnsmessige avveininger av hvilke beslutninger og tiltak som vil være til beste for akkurat dette barnet. Også her kan det være ulike oppfatninger og vurderinger mellom de ulike partene i saken. I tillegg kommer at det ikke alltid er en omforent forståelse mellom ulike faginstanser, politikere og opinion om hva som faktisk er «til barns beste». Er det beste å bli boende hjemme hos foreldrene og gi foreldrene hjelp, eller er det bedre at barnet flyttes fra foreldrene?
På tross av at dyktige og dedikerte barnevernsarbeidere daglig gjør en stor og positiv forskjell i mange barns liv, møtes de ofte kritikk og til dels hets både for å gjøre for mye og for å gjøre for lite. Gjerne i en og samme sak. Et viktig bidrag til å styrke barnevernet er etter min mening at vi har en opinion, politikere og presse, som i tillegg til å peke på feilene, også bidrar til å løfte fram betydningen av den viktige jobben som barnevernsansatte utfører daglig i møte med de mest sårbare barna og ungdommene. Og som i tillegg evner å nærme seg de vanskelige spørsmålene med undring og refleksjon heller enn fordømmelse.