KRF og regjeringssamarbeid
Krf går til valg med et ønske om at landet skal få en ny regjering. Det ønsket deler jeg dypt og inderlig. Men når man ønsker at den nye regjeringen skal bestå av partiene Høyre, Venstre og KRF, detter jeg av. Det synes jeg er en dårlig idé, både rent politisk og fordi den rett og slett ikke lar seg realisere. Dette siste er det flere grunner til.
Nettopp ved å innby Høyre til et samarbeid som krever at de vraker det partiet de har regjert sammen med i snart fire år, har man bidratt til å låse en eventuell prosess. Jeg har ikke mye pent å si om partiet Høyre, men de har i det minste folkeskikk. Den såkalte «plan A» minner mest av alt om en som annonserer sin forlovelse med en som allerede er gift fra før.
Likevel virker det som det er liten vilje til å diskutere annet enn denne famøse forlovelsen i store deler av partiet. Vest-agder-representant Grøvan sier til avisa Dagen at man på Sørlandet ikke vil vite av noen annen plan. Det er ikke mitt inntrykk; jeg oppfatter meg som representant for Sørlandet, jeg også. Noen synes kanskje det er heroisk å binde seg til masta på et synkende skip; på meg virker det snarere suicidalt.
Hva er det så ved partiet Høyre som gjør at man klamrer seg til tanken om et samarbeid med nettopp dem?
Historien er selvfølgelig et argument. I fem av de sju regjeringene KRF har deltatt i har også Høyre vært med. I to av dem har de hatt statsministeren, mens KRF har hatt statsministeren i en av dem. Jeg har sans for historiske argumenter, men de har sine begrensninger. En ny blågrønn regjering skal ikke føre en politikk for fortida, men for framtida. Det verdifellesskapet som var mellom Høyre og KRF har i bunn og grunn ikke eksistert siden Borten-regjeringens dager. Da KRF ble med i Willochregjeringen i 1983, var dette grunnlaget alt i ferd med å forvitre; i dag er det gått i fullstendig oppløsning.
Historien brukes også som argument mot et eventuelt samarbeid med Arbeiderpartiet. Det var Arbeiderpartiet som sørget både for abortloven og ekteskapsloven. Det er historiske fakta, akkurat som det er faktum at begge disse lovene står fjellstøtt i begge de to partiene som et samarbeid med «plan A» forutsetter.
I jakten på «historiske» argumenter opplever man også at enkelte spar fram sitater som er opptil 90 år gamle for å «dokumentere» Arbeiderpartiets påståtte kristendomsfiendtlighet. En av dem som hentes fram fra den historiske glemsel, er historieprofessoren Edvard Bull d.e.; en mann som døde i 1932. Han
❞ Den såkalte «plan A» blir lite annet enn «same shit – new wrapping».
var dessuten utenriksminister i den kortvarige Hornsrud-regjeringen i 1928. Han sa mye rart om mange ting, blant annet om demokratiet og parlamentarismen. Men tullete utsagn og pinlige voteringer kan man finne i de fleste partiers historie. I Krf-sammenheng er det nok å minne om debatten om jesuittparagrafen på 1950-tallet og likestillingsloven på 1970-tallet.
KRF går til valg på et ønske om en ny regjering. En ny regjering bør også bety en ny politikk. Den såkalte «plan A» blir lite annet enn «same shit – new wrapping».
I KRF har man ofte sagt at viktigere enn hvem skal samarbeid med, er hva man skal samarbeide om. I denne sammenheng bør dette handle om fordelingspolitikken og omsorgen for de svakeste i samfunnet.
Den skal argumentere svært godt som skulle kunne overbevise meg om at Høyre står nærmere KRF enn Arbeiderpartiet i slike saker. Derfor mener jeg at «plan A» er og blir en veldig dårlig idé.