Hvorfor kan du ikke slutte å skrive om Jesus?
Hva er det med denne Jesus? Hvorfor kan du ikke tro på noen annen – hvis du først skal tro? Holder det ikke med vitenskap? Hvorfor skal du alltid komme trekkende med denne jøden som etter vanlig erfaring er borte for lengst? Det hender jeg blir spurt om dette. Da minnes jeg opplevelser Jesus hadde: «Alle som hørte ham, var helt overveldet og sa: Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør! Og de ble forarget og avviste ham. Og han undret seg over deres vantro» (Mark 6, 2ff). Det var på hjemstedet. Nasaret. Hvem er Han? Hvorfor gjør Han det Han gjør? Hvilken rett har Han til å si det Han sier? Hvem har gitt Ham den posisjonen Han inntar? Hva vil Han? Naboer undret seg. Familien ristet på hodet, ble provosert, oppgitt, avvisende. Så hvorfor i all videste verden sitter jeg i 2017 i det sekulære landet Norge og skriver om Jesus? Hvorfor kan jeg ikke like godt tro på noen annen – hvis jeg først skal tro? Fordi jeg ikke klarer å gå bort fra Ham. Han løfter meg, bærer, trøster, er hos meg hele tiden, gir meg ubetinget, ufortjent kjærlighet. Men ærlig talt, kan du innvende, er ikke alt dette en illusjon, en myte som er blitt kultiske seremonier som går på autopilot, en legende som er blitt dogme? Nei! Dette er virkelighet, i tid og rom, på det dypeste og innerste plan. Jeg minnes min mor Marie Sofie som sang: «Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste». Jeg er enig. Er det noen jeg ikke vil miste, så er det Jesus. Og jeg tror heller ikke Han vil miste meg.