Hvor­for kan du ikke slut­te å skri­ve om Je­sus?

Faedrelandsvennen - - NÆRT - TER­JE TØNNESSEN,

Hva er det med den­ne Je­sus? Hvor­for kan du ikke tro på noen an­nen – hvis du først skal tro? Hol­der det ikke med vi­ten­skap? Hvor­for skal du all­tid kom­me trek­ken­de med den­ne jø­den som etter van­lig er­fa­ring er borte for lengst? Det hen­der jeg blir spurt om det­te. Da min­nes jeg opp­le­vel­ser Je­sus had­de: «Alle som hør­te ham, var helt over­vel­det og sa: Hvor har han det­te fra? Hva er det for en vis­dom han har fått? Og slike mek­ti­ge gjer­nin­ger som han gjør! Og de ble for­ar­get og av­vis­te ham. Og han und­ret seg over de­res van­tro» (Mark 6, 2ff). Det var på hjem­ste­det. Na­sa­ret. Hvem er Han? Hvor­for gjør Han det Han gjør? Hvil­ken rett har Han til å si det Han sier? Hvem har gitt Ham den po­si­sjo­nen Han inn­tar? Hva vil Han? Na­bo­er und­ret seg. Fa­mi­li­en ris­tet på ho­det, ble pro­vo­sert, opp­gitt, av­vi­sen­de. Så hvor­for i all vi­des­te ver­den sit­ter jeg i 2017 i det se­ku­læ­re lan­det Nor­ge og skri­ver om Je­sus? Hvor­for kan jeg ikke like godt tro på noen an­nen – hvis jeg først skal tro? For­di jeg ikke kla­rer å gå bort fra Ham. Han løf­ter meg, bæ­rer, trøs­ter, er hos meg hele ti­den, gir meg ube­tin­get, ufor­tjent kjær­lig­het. Men ær­lig talt, kan du inn­ven­de, er ikke alt det­te en il­lu­sjon, en myte som er blitt kul­tis­ke se­re­mo­ni­er som går på auto­pi­lot, en le­gen­de som er blitt dog­me? Nei! Det­te er vir­ke­lig­het, i tid og rom, på det dy­pes­te og in­ners­te plan. Jeg min­nes min mor Ma­rie So­fie som sang: «Nei, for all den ting jeg viss­te, kan jeg ei min Je­sus mis­te». Jeg er enig. Er det noen jeg ikke vil mis­te, så er det Je­sus. Og jeg tror hel­ler ikke Han vil mis­te meg.

Prest og for­fat­ter

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.