Snakk sant og fullstendig om prostatakreft
Brachyterapi i prostatakreftbehandlingen er på nytt i fokus. Ikke la pasientenes beste bli et politisk spill utenfor legevitenskapens premisser.
Jeg hadde 01.12.15 kronikken: «Hva er adekvat prostatakreftbehandling i 2015, og hvem skal betale for den»? Den tok opp fritt behandlings- og sykehusvalg, herunder den manglende bruken av Brachyterapi i det norske sykehusvesen. Mens dette er en metode som er helt naturlig og suksessfull i hele den vestlige verden, anses den ikke som adekvat i Norge.
Saken er på nytt aktualisert ved Fædrelandsvennens oppslag 4. mai om hvordan Per Berge reiste til Hamburg og fikk stråling i form av Brachyterapi. I utgangspunktet var dette for egen kostnad, men i ettertid ble han innrømmet 80 % støtte fra HELFO. Per Berge ble kreftfri, og er nå erklært symptomfri. Dette fremsto derfor som en lovende behandling, selv om den var i direkte motstrid til legenes anbefaling her hjemme. Det er imidlertid tydelig at den alternative behandlingsmetoden har falt kreftlegene på sykehuset tungt for brystet, siden man ser behovet for å imøtegå saken i et innlegg i Fædrelandsvennen 13. mai. Når først legene velger å skrive en artikkel som skulle være oppklarende, ja så burde man bestrebe seg på nettopp det. Det er derfor trist å konstatere at de ikke brukte denne muligheten til å formidle et tillitsskapende buskap.
Tvert imot så fremstår artikkelen som et sårt sukk om alt man vet av metoder, men som ikke tas i bruk her hjemme. De blir derfor også helt misvisende når artikkelen får tittelen «Kunnskapen om kreft». Ut fra innholdet burde den heller vært kalt «Hemmeligheten om kreft».
Hvorfor heller ikke bruke anledningen til å utdype om denne effektive, kostnadsbesparende og de reduserte bivirkningene for visse typer kreft, i forhold til vanlig utvendig strålebehandling eller kirurgisk inngrep. Siden man har sendt enkelte pasienter til Nederland, Sverige og Tyskland i hele 10 år i de tilfeller man mente dette var en bedre metode, så burde man fortalt om hvorfor dette ble gjort, og hvordan dette ble finansiert. Følger det penger med en slik «henvisning»? Hva utgjør i så fall grensetilfellene, og hvem
Vi kreftpasienter har faktisk et håp om å bli friske, ikke å medvirke til sysselsettingstiltak av en legestand med utdaterte dogmatiske holdninger
er så heldig å få tilgang til disse Kreftlotto-kupongene? Men det dette kommer ikke frem. Fra legehold fokuserte man etter sigende utelukkende på kritikken av avisens manglende faktasjekk. I stedet for nesten nedlatende å konstatere at norske myndigheter ikke sponser denne typen behandling ved utenlandske sykehus, så burde man heller glede seg over at en slik finansiering nå var i boks. Eller er den egentlig det? For etter at Dr. Müller hadde henvendt seg til Per Berge og fått kopi av søknaden om refusjon til HELFO, inkl. hele epikrisen både på norsk og tysk, så rykket plutselig HELFO den 11. mai ut med en pressemelding bl. a. inneholdende følgende: «Ved saksbehandlingen hos Helfo, har vi ikke i tilstrekkelig grad vært oppmerksom på (min uthevning) at den norske pasienten fikk en spesiell form for strålebehandling kalt brachyterapi, som ikke gis ved sykehus i Norge til denne diagnosen. Søknaden skulle derfor vært avslått».
Hva var det som plutselig fikk HELFO til å snu? Hvordan ble HELFO nå i tilstrekkelig grad oppmerksom på at det gjaldt brachyterapi? HELFO går den ene dagen god for dekningen av behandlingen, mens de noen dager senere plutselig har forstått den epikrisen de selv, etter 4 mnd. behandlingstid, ga tilsagnet etter, og at dermed skulle ha ført til avslag. Følgelig skal den døren være effektivt lukket for fremtiden. I den grad det er noen sammenheng med disse hendelsene, vil det være svært alvorlig og lite tillitsvekkende.
Jeg vil nå trekke en kort parallell til egen situasjon, selv om det ikke er mitt hovedanliggende. Det anskueliggjør imidlertid det politiske minefeltet med spørsmålet rundt brachyterapi. Jeg fikk i 2011 konstatert ondartet prostatakreft, heldigvis ikke den mest aggressive, og ble satt opp på venteliste som en av de første som skulle prøve ut brachyterapi, som man den gangen prøvde å få til, som første sykehus i Norge for lavdosebehandling. Jeg formoder at man gjorde disse anstrengelsene fordi man mente at denne behandlingsformen hadde mye for seg. Det ble til og med hevdet at «starter vi opp dette, får vi hundrevis på venteliste». Det stemmer dårlig med ordlyden i artikkelen, hvor man bare anbefaler bruken i «enkelte tilfeller». I ettertid er det imidlertid blitt klart for meg at ingen lenger arbeider med oppstart av brachyterapi, og ventelisten er derfor bare en illusjon. Årsaken viser seg ifølge ansatte ved sykehuset å være en profesjonsdisputt mellom SSHF og Radiumhospitalet for å gjennomføre dette først. Og siden den legen som skulle ha ansvaret for dette i Kristiansand, var utlånt fra- og lønnet av Radiumhospitalet, ville en oppstart bli sett på som en illojal handling. En moderne og skånsom kreftbehandlingsform er dermed lagt på is fordi man ikke klarte å håndtere den bakenforliggende helsepolitikken, og i mellomtiden dør ca. 1000 pasienter i året.
I den grad artikkelen fra kreftlegene var deres beste forsøk på å formidle kunnskapen om kreft på en beroligende måte, så mener jeg dette var provoserende misforstått og lite visjonært. Artikkelen avklarer svært lite for kreftpasienter som søker den beste og mest skånsomme behandlingen. Vi kreftpasienter har faktisk et håp om å bli friske, ikke å medvirke til sysselsettingstiltak av en legestand med utdaterte dogmatiske holdninger. Hvorfor går ikke kreftlegene selv på barrikadene og kjemper for bedre behandlingsmetoder heller enn å understøtte dagens regelverk, med de betydelige hindringene det er å søke den beste behandlingen?