Ny vri på tradisjonell konsert
«Svulmende hjerter og glødende kinner» er jo høystemt nok, men ellers var det mye som ikke var så velkjent i årets 17. maikonsert i Kilden.
FESTKONSERT
Kristiansand Symfoniorkester
Dirigent Terje Boye Hansen Forteller: Hege Enger
Kristiansand Symfoniorkester og Kildens 17. mai Festkonsert var litt mindre tradisjonell i år enn tidligere. En god del av programmet bestod av musikk som ikke høres så ofte. Men det ble både in- teressant og flott.
Johan Halvorsens Norsk festouverture åpnet det hele, etter at dirigent Boye Hansen hadde gratulert oss ettertrykkelig med dagen. Halvorsens musikk klinger velkjent selv om en ikke har hørt akkurat gjeldende stykke før. Han visste å skape den rette stemning med musikken sin, og her altså feststemning fra første tone.
Kristiansanderen Kristian Hernes har skrevet seks sanger for kor på bestilling fra Den Norske Turistforening, og fire av disse fikk vi servert i arrangement av Terje Boye Hansen og med Sølvstrupene fulltallig og bunadkledte på galleriet. Nydelig både å høre og å se. Tekstene av Ivar Aasen, Ibsen, Olav Aukrust og Per Sivle kunne gjerne vært gjengitt i programmet.
Et verk fra andre siden av Svenske-grensa, Lars-erik Larssons Romance fra Pastoralsvit, klang vakkert og romantisk fra strykerne. Begrunnelsen for å spille Larsson var tydelig: Han er også mannen bak melodien til Norge i rødt, hvitt og blått, opprinnelig skrevet som reklamemusikk for svenske statsobligasjoner.
Kor og publikum fikk synge med i en Allsangmedley i arrangement av Jon Kleveland; Norge i rødt, hvitt og blått, Vi ere en nasjon vi med og Sønner av Norge. Det var god løftning over sangen fra et feststemt publikum.
Sverre Berghs to eventyr-tonesettinger er absolutt verd å høre på. De er holdt i en stil som minner ikke så lite om det mer berømte musikk-eventyret av Prokofiev, om Peter og Ulven. Hege Enger var engasjert forteller både i De tre bukkene Bruse og Fanden i nøtta.
Christian Blom var komponisten som laget melodien til Sønner av Norge. Han har også skrevet en Nasjonal festouverture over den samme melodien, og den var jo slett ikke dårlig, vel verd å fremføre. Det samme gjelder Catharinus Ellings Danser fra operaen Kosakkene som avsluttet det hele før Ja, vi elsker fikk klinge fra samtlige stemmer med tonefølge fra orkesteret.
Terje Boye Hansen var også konferansier, men dessverre så fungerte mikrofonen hans dårlig, noe som nok la en demper på hans ellers ledige presentasjoner.