Framstilling av selvmord er ikke automatisk en glorifisering

Leser man kun overskriftene kan det virke som om serien «13 Reasons Why» er livsfarlig. Så enkelt er det ikke.

Forrige uke gikk Trondheim kommune ut og advarte foreldre mot å la tenåringene sine se Netflix-serien «13 Reasons Why» som handler om 17 år gamle Hannah Baker. Gjennom 13 kassettopptak får vi et innblikk i hvorfor hun valgte å ta sitt eget liv.

Kritikken har haglet mot serien fra flere hold – både nasjonalt og internasjonalt. Man er redd for at serien glorifiserer selvmord og at den kan føre til en smitteeffekt.

I Trondheim gikk advarselen ut etter at kommunen så en økning i selvmord og selvmordsforsøk, og knyttet dette delvis til at veldig mange unge følger med på serien. Det kan nesten virke som om dette er farlig for alle å se på. Men generelt gjelder advarslene en liten gruppe unge mennesker som sliter psykisk, og som kan vise tegn på å være suicidale. Et friskt menneske tar ikke livet sitt på grunn av en selvmordscene i en tv-serie. Sliter man derimot med selvmordstanker er det grunn til å frykte en smitteeffekt. R undt 500 mennesker tar sitt eget liv i Norge hvert år, og rundt 90 prosent av dem har en psykisk lidelse på dødstidspunktet. På verdensbasis dør 1 million mennesker på grunn av selvmord – det er flere som dør på grunn av selvmord enn på grunn av trafikkulykker og krig. Selvmord er et samfunnsproblem som må diskuteres, men med varsomhet. Vi vet at faren for smitte øker ved omtale av metode, ved store og gjentatte oppslag i media, og når kjendiser tar livet sitt.

Det er derfor vi i mediene er varsomme i dekningen av selvmord. Samtidig trenger vi et rom for å diskutere et vanskelig og fremdeles tabubelagt tema. Hvordan man skal navigere er særlig vanskelig når det gjelder omtale av faktiske hendelser. Så da må man spørre. Kan ikke fiksjonen gi oss et større rom for å ta opp sensitive tema?

Her er ekspertene uenige. Både Shakespeares «Romeo og Julie» og Goethes «Unge Werthers lidelse» har vært knyttet til selvmordsbølger i etterkant av at bøkene kom ut. Det så man også etter en tysk tv-serie som ble sendt på 1980-tallet. Men ifølge en artikkel fra Scientific American er ikke sammenhengen mellom smitteeffekt og framstilling av selvmord i tv-serier og film helt klar. Derfor må det være logisk å anta at de aller fleste kan skille mellom fakta og fiksjon.

Det «13 Reasons Why» har fått mest kritikk for er å glorifisere selvmord ved å vise metoden, og inspirere til hevnlyst ved at Hannah peker på konkrete personer som har skyld i at hun ikke ville leve lenger.

Seriens skapere har bevisst tatt med selvmordscenen. De ville framstille det i all sin brutalitet. Den aktuelle scenen er ingen lang sekvens, men er uten tvil noe av det vondeste jeg noen gang har sett på en skjerm. Det finnes ikke noe fredelig, romantisk eller glamorøst ved det. Det framstår heller ikke som at Hannah «endelig fikk ro». Det finnes heller ikke noe vakkert ved den sorgen som foreldrene sitter igjen med. Det er bare bunnløs maktesløshet og selvbebreidelse. Langt mer glorifiserte selvmord og selvmordsforsøk har vært vist på tv før. Så hvorfor får akkurat «13 Reasons Why» så mye pepper?

Trolig fordi serien er rettet mot ungdom, og hele narrativet er bygget opp rundt å forklare hvorfor Hannah tok livet sitt. I de 13 kassettopptakene identifiserer Hannah jevnaldrende som blant annet har delt bilder av henne, spredd usanne rykter, og voldtatt henne. Den siste kassetten er tilegnet skolens rådgiver som verken tar grep når hun forteller om voldtekten eller når hun prøver å åpne seg om hvor vanskelig hun har det. Det er denne delen som kritikerne mener kan føre til hevnlyst.

Men det er nettopp fokuset på mobbing som er noe av det beste ved serien. Selv om det blir for enkelt å utpeke mobbing som eneste årsak til et selvmord, er det en reell sammenheng. Det er Odinsaken fra Norge et tragisk eksempel på. Undersøkelser i Norge viser at mennesker som blir mobbet ofte utvikler psykiske problemer, inkludert selvmordstanker. Men nøyaktig hvor mange som tar sitt eget liv på grunn av mobbing vet vi ikke. U ansett har det en egenverdi å dramatisere den brutale hverdagen til noen som blir utsatt for mobbing. Gjennom 13 episoder får vi en hjerteskjærende innsikt i hvordan en i utgangspunktet glad og normal tenåringsjente får brutt ned selvtilliten sin bit for bit. Om hvor fatal summen kan bli av alle de små og store, stygge tingene vi sier og gjør.

Alt dette vonde får vi rett i fleisen, og det tror jeg de fleste av oss har godt av. Ubehaget sitter lenge igjen i kroppen, og får deg til å reflektere over problemstillingene som tas opp lenge etter at rulleteksten er ferdig. Det er en sjelden opplevelse i dagene mediehverdag. D et gjør at vi har fått to viktige debatter – én om mobbing og utenforskap, og én om selvmord og årsakene til at noen tar sitt eget liv. Og av og til må vi se disse debattene i sammenheng. Vi kan håpe at diskusjonene i kjølvannet av «13 Reasons Why» fører til at det blir enklere å søke hjelp for den som sliter, og at flere lærer å se faresignalene som gjør at man bør varsle. Fiksjonen gir oss rom for å diskutere og reflektere over tema som kan være vanskelige å ta opp i den virkelige verden. Dette er et rom vi trenger, og som vi skal være forsiktige med å begrense. Y tringsfriheten står sterkt. Det skal den gjøre – også når det gjelder selvmord. Pressens veileder for om-