Snorkedronninga

Hver gang jeg trenger nye hverdagsklær ender jeg nesten alltid med en fotsid aftenkjole i stedet.

Jeg får dessverre ikke brukt den særlig mye, men den er som en liten skatt jeg beundrer og blir barnslig euforisk over å skulle ta på meg.

●● Jeg skulle noen ganger ønske jeg var frua til en viktigper som hadde en sånn type jobb at jeg måte kles. Selv om jeg har denne trangen til å pynte meg til trengsel i tide og utide er jeg ikke spesielt god på merker, og jeg skjønner jo selv at å se ut som en flyvertinne på stopp ikke er like fancy som disse venninnene mine som alltid er først med trender jeg ikke skjønner kommer før de er ferdige.

●● De opplyste motevenninnene har for lengst byttet ut blondeblusene med lakk bukser og overzied dressjakker. De kan sånne regler som at man ikke må matche fra topp til bunn (les: se ut som meg). De har selvfølgelig alltid det rette tilbehøret og diskre sminke, med nyfønet hår som ser helt ut som det bare har endt der av seg selv uten et snev av frizz. Der jeg kommer overpyntet i ballkjole har de f.eks på seg den perfekte vintage t-skorten fra 70 tallet det står ”Californiasweetdreams”, eller noe i den duren på med lilla boble bokstaver og de brekker antrekket med ei snerten Chanel-veske de lett henslengt har tredd over den yogaaktige skulderen som er nøttebrun fra naturens side.

●● De poserer på den røde løperen som om det var den mest naturlige ting i verden og de vet hvordan de skal smile uten å smile for mye. Der blir jeg også for ivrig og klarer overhodet ikke å se litt ”I dont give a føkk” ut, de for- maner meg strengt til å ta hånda i siden og knekke på kneet. Jeg ender med å se ut som en junkie med narkoknekk. Jeg har selvsagt ikke nøttebrun kropp i genene og må spraye meg i kabinett og ender med å se ut som en uekte datter av Mr. Trump. Heldigvis har jeg blitt såpass trygg i eget skinn at jeg liker det sånn, og for meg er det en liten flik av lykke hver gang jeg får gå i noe lekkert som aller helst er litt drakt basert.

●● Det er ingen hemmelighet blant mine at jeg er pyntesjuk. Derfor er det ganske gøy å tenke på at bak strassen’s egen fasade så snorker jeg på lik linje med en middelaldrende overvektig mann. Det er jo ikke supergøyalt å få seg ny kjæreste også ligger han og dulter borti deg fordi han ikke får sove. Og det er umulig å prøve å holde seg våken en hel natt for å ikke vekke ny typen. Tro meg, jeg har prøvd. Det er enda mindre festlig å våkne av det selv. Du tror det er tredje verdenskrig som kommer også er det bare fra eget grev.

Jeg skulle noen ganger ønske jeg var frua til en viktigper som hadde en sånn type jobb at jeg måte kles.

●● Jo, mer jeg snorker, jo mer pynta blir jeg på dagtid. Neida. Joda. Så her om dagen, etter nøye undersøkelser fra en spesialist, møtte jeg opp på legekontoret med kjæresten på slep for å ta et lite inngrep oppi ”neseriet” og fjerne noen unevnelige greier. Jeg anser meg som ganske tøff, men ble en pyse og insisterte på å ha med kjæresten helt inn. Han holdt meg i hånda mens det ble satt sprøyte oppi nesen og undertegnede glemte å puste. Det var skuffende lite vondt. Det hele varte i ca. 6 minutter og jeg kunne vandre ut derfra og håpe at jeg etter en snau uke omsider var snorkefri. Jeg var så lettet over at det gikk så lekende lett at jeg klemte både lege, kontordame og tre pasienter på venterommet før jeg kvitrende spurte om det var vanlig at folk hadde med noen som holdt dem i hånden på slike inngrep. Legen bekreftet at det var det absolutt, men aldri voksne.

●● Aldri voksne pyntet til trengsel i overdådig aftenkjole med matchende pumps. Men en ting skal jeg ha, om dette inngrepet funker eller ei, jeg snorker med stil.