Barnevernet – samfunnets syndebukk?
Barn og ungdom som kommer inn under barnevernets omsorg har hatt en tøff start på livet.
En av tre har vært eksponert for vold og ni av ti har opplevd alvorlig omsorgssvikt – krenkelser de fleste av oss ikke ønsker å høre om. To av tre barn i barnevernet har flere psykiske lidelser samtidig. Noen har utført alvorlige kriminelle handlinger. Når barn kommer inn under barnevernets omsorg, har de allerede opplevd å bli sviktet av voksne rundt seg – ofte over lengre tid.
Samfunnets forventninger til barnevernet er at barn og unge skal få den hjelpen de trenger. Samtidig krever samfunnet beskyttelse mot unge lovbrytere. Disse forventningene kan være motstridende. Barnevernloven har klare begrensninger for tvangsbruk. I Norge har vi en kriminell lavalder fordi vi mener at barn ikke hører hjemme i fengsel, men skal få hjelp og rehabilitering på annen måte. Dette etiske og politiske standpunktet utfordres når vi ikke klarer å hjelpe ungdommen eller beskytte samfunnet innenfor dagens regelverk. Vi opplever gang på gang at slike enkeltsaker havner i medias søkelys og at barnevernet utpekes som syndebukk. Det er ingen tjent med – aller minst barna. ebatten i Fædrelandsvennen om unge lovbrytere og behandlingen av dem
Dhar de siste dagene fått frem sentrale synspunkter i dilemmaene barnevernet opplever. Det er en viktig debatt. Det er derfor synd når Karen Kristine Blågestad i lørdagskommentaren 13. mai uttaler: «Stemmer fra barnevernet vil ha flere barn i fengsel, men hva med barnevernets egen forbrytelse?» Slike utsagn bidrar til å sette barnevernet i den offentlige gapestokken nok en gang. Det er for enkelt.
I sitt tilsvar til Blågestad peker Svein Ove Ueland på barnevernets store dilemma: Enten gjør barnevernet for mye eller så gjør vi for lite. Dilemmaet blir ikke borte ved å fordele skyld. Dilemmaer krever refleksjon og debatt. For hva skjer når barnevernet blir offensstlig skyteskive? Fædrelandsvennen 18. mai kan vi lese om unge barnevernstudenter som gruer seg til å begynne å jobbe i barnevernet, og som til og med blir frarådet av ansatte som allerede jobber der. Ansatte i barnevernet har ansvaret for barn og ungdom som har det vanskelig og som kan uttrykke det gjennom utagering, rusmisbruk og kriminelle handlinger. Ansatte skal forstå og hjelpe, gi omsorg og behandle. Samtidig skal de ta imot all frustrasjon og fortvilelse fra det enkelte barnet og fra foreldre som er fortvi-
Alle har et ansvar for at barn skal ha en god oppvekst.
Ilet, sinte, som både vil og ikke vil ha hjelp.
De ansatte i barnevernet har en fysisk og psykisk krevende jobb. Etter 171 tilsyn på offentlige og private barnevernsinstitusjoner i fjor, konkluderte Arbeidstilsynet med at hele 42 prosent av vernepleiere og sosialarbeidere i barnevernet blir utsatt for vold eller sjikane på arbeidsplassen. Mange utsettes for hets på fritida og i sosiale medier, og opplever alvorlige trusler både mot seg selv og mot egne barn. Resultatet er at barnevernet mister kompetente og flinke fagfolk. Til sist går det ut over de aller mest sårbare barna i samfunnet vårt. kal barnevernet få gjort jobben, er vi avhengige av folk flest. Barnehager, skoler og politi. Helsestasjoner, psykisk helsevern og fastleger. Familie, naboer og venner. Du og jeg. Alle har et ansvar for at barn skal ha en god oppvekst. Den viktigste måten å hjelpe utsatte barn og unge på, er å varsle barnevernet så fort vi har mistanke om omsorgssvikt, forebygge og tilby tidlig hjelp. Men vil bekymringsmeldinger komme til barnevernet når det stadig skapes et bilde av at vi ikke gjør jobben vår? et er forståelig at opinion og media forventer at et barn under offentlig om-
SDsorg ikke skal gjøre nye kriminelle handlinger, pådra seg flere psykiske lidelser eller fortsette å ruse seg. Dette ansvaret hviler tungt på barnevernets skuldre. Alle som jobber med disse ungdommene søker å hindre det hver dag. Likevel er det ungdom som fortsatt vil streve selv om de får hjelp og tiltak gjennom barnevernet. Enkelte kan ha så store utfordringer at de er en fare for seg selv, ansatte og samfunnet rundt. De kan utfordre barnevernets institusjoner og metoder når det gjelder bruken av begrensninger og tvang. I stedet for å utpeke barnevernet som inkompetente bør vi fortsette å ha en diskusjon om hva som faktisk er den beste hjelpen for unge lovbrytere. Vi bør søke mer kunnskap og utvikle gode metoder som vi vet virker. Her ønsker jeg velkommen en åpen, faglig og reflektert debatt.