Jø­den som ka­ri­ka­tur

Er det vir­ke­lig unn­tak i presse­etik­ken for jøde­hets, så len­ge den er teg­net og ikke for­mu­lert i ord?

Faedrelandsvennen - - MENING -

ere vet hvil­ke tre grup­per som tuk­ler med tis­sen til små­barn? Det gjør mus­li­me­ne, jø­de­ne – og de pe­do­fi­le. Det­te var det munt­re po­en­get i en ka­ri­ka­tur­teg­ning i Dag­bla­det 16. mai, da­gen før vi skul­le fei­re den grunn­lo­ven som opp­rin­ne­lig sa at jø­der ikke måt­te tå­les her i lan­det.

Teg­nin­gen var la­get av Flu Hart­berg, og vi­ser en lur­ve­te mann som ro­per til en mus­lim og en jøde (til for­veks­ling lik for­stan­der Er­vin Kohn i Det mo­sa­is­ke tros­sam­funn): «Jeg skjøn­ner ak­ku­rat hvor­dan de­re har det! Jeg får også be­skje­der fra usyn­li­ge menn i him­mern om å tuk­le med tis­se­ne til små­barn!» Ho, ho, ho! elv er jeg til­hen­ger av al­ders­gren­se for om­skjæ­ring av gut­ter, et stand­punkt som de­les av blant and­re Rå­det for lege­etikk, de nor­dis­ke barne­om­bu­de­ne og de nor­dis­ke barne­lege­for­enin­ge­ne, i til­legg til Frem­skritts­par­ti­et og ster­ke kref­ter i bå­de Sen­ter­par­ti­et og SV. Flu Hart­berg trod­de kan­skje at han ga et kvikt bi­drag til den­ne de­bat­ten. I rea­li­te­ten for­pes­tet han den.

Vi som vil over­tale, og om nød­ven­dig pres­se, bå­de jø­der og mus­li­mer til å end­re den­ne tra­di­sjo­nen, slik and­re re­li­giø­se tra­di­sjo­ner er blitt til­pas­set nye nor­mer, tren­ger ikke hjelp fra teg­ne­re som er blin­de for hvil­ken tra­di­sjon de selv står i. Jø­den som barne­skjen­der er en nes­ten tu­sen år gam­mel hate­full ka­ri­ka­tur. et er bare fire år si­den en be­slek­tet teg­ning fra Dag­bla­det hav­net i Pres­sens Fag­li­ge Ut­valg. Den vis­te to po­liti­menn som smi­len­de trakk seg til­ba­ke da de fikk høre at det skri­ken­de og blo­di­ge bar­net som fikk tær­ne kut­tet av med bolte­saks, bare var del­ta­ker i en re­li­giøst be­grun­net tra­di­sjon. «Tro? Å ja, men da er det greit!»

Greit var det også for PFU, som fri­kjen­te Dag­bla­det etter kla­ge fra Det mo­sa­is­ke tros­sam­funn. I kjen­nel­sen skrev ut­val­gets fler­tall at den blo­di­ge teg­nin­gen var «en del av en tra­di­sjon – ka­ri­ka­tu­ren – som det i norsk pres­se er eks­tremt vide ram­mer for». Det­te er nær­mest en stan­dard­for­mu­le­ring når noen kla­ger på en teg­ning. Mot pres­sens tra­di­sjon for å kren­ke må and­re tra­di­sjo­ner bøye seg. oen presse­folk hel­ler mot at det ikke bare må være høyt un­der ta­ket for ka­ri­ka­tu­ren, det bør ikke være noe

Noen presse­folk hel­ler mot at det ikke bare må være høyt un­der ta­ket for ka­ri­ka­tu­ren, det bør ikke være noe tak over­hode.

SDN­tak over­hode. VGS An­ders Giæ­ver, som har skre­vet en ut­mer­ket bok om avis­ka­ri­ka­tu­ren, me­ner at Vær var­som-pla­ka­ten «er skre­vet for kon­kre­te ord og fo­to­gra­fi­er – ikke sa­ti­ris­ke meta­fo­rer». Selv om re­dak­tø­ren kan set­te gren­ser for teg­ne­ren, vil in­gen re­dak­tør gjø­re det, skrev Giæ­ver etter at Dag­bla­dets Finn Graff had­de teg­net Er­na Sol­berg som en grise­pur­ke som ble be­ste­get av en kåt Carl I. Ha­gen, mens Lars Spon­heim styr­te Ha­gens kraf­ti­ge lem.

De må tåle det, bå­de kvin­ne­ne, jø­de­ne og mus­li­me­ne. Ka­ri­ka­tu­ren er en hel­lig tra­di­sjon som ikke må be­skjæ­res. en er det sant? Alle skjøn­ner at ka­ri­ka­tur­teg­ning ikke er en na­tur­lig virk­som­het for de var­som­me, men fin­nes det vir­ke­lig in­gen etisk gren­se for teg­ne­re?

Jo da, den fin­nes. Selv Dag­bla­det – lan­dets vik­tigs­te are­na for ny­ska­pen­de tegne­se­ri­er og ka­ri­ka­tu­rer – har truk­ket den­ne gren­sen, og den gikk nett­opp ved anti­se­mit­tis­me. I 1979 gjor­de Tv-se­ri­en «Ho­lo­caust» et mek­tig inn­trykk på de fles­te. I Tysk­land er se­ri­en all­ment be­trak­tet som et vende­punkt i dis­ku­sjo­nen om tys­ker­nes eget for­hold til jøde­ut­ryd­del­sen. Men det­te al­vo­ret pre­get ikke teg­ne­ren Bjørn Mo­ris­se, som lot se­rie­fi­gu­ren Glåm­rik more seg med at jø­de­ne bare «gas­set seg hele tia» og at Tv-se­ri­en hel­ler bur­de vært kalt «Jews on toast». Det tok bare et døgn – og en al­vor­lig in­tern ut­blås­ning i

MDag­bla­dets re­dak­sjon – før Glåm­rik var his­to­rie. åde Dag­bla­dets Finn Graff og VGS Roar Ha­gen har se­ne­re fått teg­nin­ger stop­pet av sine re­dak­tø­rer, og i 2010 ma­ku­ler­te Adresse­avi­sen 90.000 ek­semp­la­rer og tryk­ket nytt opp­lag, for­di avi­sens teg­ner, Jan O. Hen­rik­sen, had­de gjen­gitt Kurt Wes­ter­gaards fa­mø­se teg­ning av Mu­ham­med med bom­be i tur­ba­nen. Også den sa­ti­ris­ke fri­het har sine be­grens­nin­ger.

Karl Ove Knaus­gård har sagt at alle som skri­ver, før el­ler si­den vil stø­te på gren­sen til det som ikke kan, skal, bør el­ler må skri­ves. «Den­ne usyn­li­ge veg­gen mar­ke­rer gren­sen for et sam­funns mo­ral og verdi­grunn­lag, som i sum er alt det vi de­fi­ne­rer oss som, og le­ver ut ifra», skrev han. naus­gård kom li­ke­vel til at yt­rings­fri­he­ten er ret­ten til å gå gjen­nom veg­gen og inn til det de fles­te av oss opp­fat­ter som ondt og de­struk­tivt. Det kan så være, men presse­fri­het og yt­rings­fri­het er ikke sam­men­fal­len­de be­grep, selv om presse­fri­het ikke kan ek­sis­te­re uten yt­rings­fri­het. Mens kunst-

BKen og lit­te­ra­tu­ren har et ag­nos­tisk for­hold til sam­fun­nets ver­di­er, har pres­sen gjen­nom de etis­ke reg­le­ne i Vær var­som-pla­ka­ten på­tatt seg et kol­lek­tivt an­svar for å ver­ne dem.

I pla­ka­tens førs­te ka­pit­tel, hvor de over­ord­ne­de prin­sip­pe­ne for presse­etik­ken er sam­let, hyl­les yt­rings­fri­he­ten, tett fulgt av et på­legg om å be­skyt­te en­kelt­men­nes­ker og grup­per mot over­grep – alt­så et inn­grep i den sam­me fri­he­ten.

På­leg­get er ret­tet mot re­dak­tø­ren, og gjel­der alt som pub­li­se­res, fra det bil­ligs­te klikk­ho­re­ri til den tyngs­te kro­nikk. For­di re­dak­tør­an­sva­ret er to­talt, gjel­der det også ka­ri­ka­tur­teg­nin­ger og tegne­se­ri­er. Re­dak­tø­ren tren­ger ikke like alle ka­ri­ka­tu­re­ne som pub­li­se­res, men det er han som har an­sva­ret for å ved­li­ke­hol­de den usyn­li­ge veg­gen mot det onde og de­struk­ti­ve. Hvis Dag­bla­dets re­dak­tør, John Ar­ne Mar­kus­sen, ab­so­lutt tren­ger en tra­di­sjon å lene seg på, kan han se til hva Ar­ve Sol­stad og Jahn Ot­to Jo­han­sen gjor­de i 1979. Be­kla­gel­sen den gang var uten for­be­hold.

FOTO: NTB SCANPIX

Det Mo­sa­is­ke Tros­sam­funns sy­na­go­ge i Oslo har bå­de blitt utsatt for hær­verk og blitt skutt mot. Der­for er det satt opp sik­ring rundt byg­get.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.