Snart kan Ava hoppe på trampoline igjen
Faren hadde akkurat satt Ava Brøvig Almås av i boligfeltet på Gimlekollen. Hun skulle bare over veien til fotballtreningen. Da hørte faren et dunk og et ekkelt skrik.
Det er ingen skjermer som står på hjemme hos seks år gamle Ava Brøvig Almås. I perioder har persiennene vært trukket for. Trampolinen er ennå ikke pakket opp for sesongen.
I stedet er dagene fylt av høytlesing, forming og andre langsomme aktiviteter. Hele familien er på vei tilbake til hverdagen etter trafikkulykka i april.
– Vi har lært oss én ting etter alt dette. Vi er en familie som kan takle kriser, sier Avas far, Tomas Brøvig Almås.
Da datteren skulle på fotballtrening 4. april i år, var treningsstedet flyttet til en balløkke i Mauds vei på Gimlekollen. Det var altså denne dagen familien skulle bli en av dem du hører om i nyhetene.
Selv hadde de nettopp lest om ulykken i Sverige der en buss med skolebarn veltet og om kranbilen som hadde truffet et barn ved Karuss i Vågsbygd for ikke lenge siden. Nå kom en elbil kjørende opp Mauds vei samtidig som Ava gjorde seg klar til å gå ut av bilen hun satt i.
– Det å plutselig bli en av disse familiene du bare leser om i avisa, det er bare helt grusomt, helt jævlig. Det er ikke så mye annet å si. Du kan ikke forestille deg det før du er der selv, sier Tomas.
FOTBALLTRENING
Mange fikk med seg det som skjedde og har lurt på hvordan det gikk etterpå. Nå er Ava tilbake på skolen og har lyst å fortelle om ukene fra tirsdagen i april og fram til nå.
– Jeg gikk ut av bilen og så meg til venstre, og skulle til å se meg til høyre. Jeg husker ikke så mye mer, forteller hun.
Far satt i førersetet mens datteren gikk ut av bakdøren på passasjersiden. Han fikk med seg lydene:
– Jeg hørte bare et smell og et kort, ekkelt skrik, forteller han.
Da han kom ut av bilen, lå datteren med ansiktet mot asfalten. Hun hadde blitt truffet av elbilen som kom kjørende oppover veien.
– Da jeg kom ut, så jeg at hun fossblødde fra munn og nese. Jeg fikk lagt henne i stabilt sideleie og åpnet luftveiene. Det var helt surrealistisk, sier Tomas.
MIDT I HVERDAGEN
Datteren var fortsatt bevisst da far bar henne opp på fortauet. Men det var ikke så mange ord å få ut av henne, bortsett fra at hun hadde det vondt.
Folk sprang til for å hjelpe. Det ble full utrykning fra alle nødetater. Mor fikk vite om det som had- de skjedd da Tomas ringte mens han ventet på sykebilen.
– Jeg var på vei hjem fra byen der jeg hadde vært hos optiker. Tomas fortalte at det hadde skjedd en ulykke. Jeg tror aldri jeg har syklet så raskt opp bakkene til Gimlekollen før.
Da hun kom fram, ble hun møtt av veisperringene, brannbilene, politipatruljene og folkene som hadde stimlet sammen. Det var langt mer enn hun hadde sett for seg etter telefonsamtalen med sin mann.
– Først lurte jeg på hva som hadde skjedd her. Men så så jeg at bilen vår stod innenfor sperringene. Da skjønte jeg jo at dette gjaldt oss, forteller Cecilie Brøvig Almås.
DE TYNGSTE MINUTTENE
På sykehuset hadde det blitt tatt CT av Ava. På gangen satt far og ventet på svar.
– De kom ut og sa at her var det kraniebrudd og hjerneblødning. I tillegg hadde hun hadde sluttet å svare. Etter det ble jeg sittende alene noen minutter. Det var kanskje de tyngste minuttene jeg hadde. Da gråt jeg, sier Tomas.
Midt i all dramatikken måtte hverdagen fortsatt organiseres. En lenge planlagt sydentur ble avlyst og eldstemann Teo ble plassert hos familien de skulle ha reist sammen med. Mor og far måtte være med Ava.
LANGE TIMER
Det har nå gått seks uker siden ulykken i Mauds vei. De lengste timene var kanskje drosjeturen fra Kristiansand til Oslo etter at Ava hadde blitt sendt til Ullevål.
– Vi hadde fått vite at hvis vi ikke hørte noe, så var det et godt tegn. Så vi satt og håpte på at de ikke skulle ringe, samtidig som vi lurte på hvordan det gikk.
De hadde fått vite at situasjonen var stabil. Men når det skjer ulykker, har sykehusene også en tjeneste der de går offentlig ut og opplyser om tilstanden. Denne blir ikke alltid så raskt oppdatert. Derfor fortsatte nettavisene å skrive at situasjonen var ustabil.
– Jeg satt hele tiden og lurte på hvordan det gikk, men vi ble heldigvis beroliget da vi kom fram.
Da hadde Ava begynt å våkne igjen og hadde spurt etter foreldrene sine.
– «Hvor er Teo?» var det første hun sa da vi kom inn, sier Cecilie.
GODE SIGNALER
Ava hadde ikke fått med seg noe av det som skjedde etter at hun ble truffet av bilen. «Kult!», svarte hun da hun fikk vite at hun hadde fløyet med luftambulansen.
– Det at hun var såpass til stede, at hun kjente oss igjen og må- ten hun ordla seg på, var det beste signalet vi kunne få, ifølge legene, sier Cecilie.
Foreldrene fikk vite at det mest dramatiske som kunne skje, var at Ava mistet smaks- og luktesansen. Da ringte Tomas for å prate med hun som hadde kjørt bilen som traff Ava.
– Jeg ville fortelle henne at det kom til å gå bra. Det som skjedde må ha vært en påkjenning for henne også. Så jeg fikk snakke med ektemannen, sier Tomas.
SAKTE FREMGANG
Ulykken skjedde en tirsdag. Fredag samme uka kunne foreldrene se henne smile igjen for første gang etter ulykken.
Men veien tilbake har vært møysommelig. Ava hadde flere brudd i ansiktet og fikk et kraftig slag i hodet. Hun har vært borte fra skolen, har ikke vært i aktivitet, har ikke sett på tv og ikke brukt nettbrett.
– Det har jo vært litt kjedelig, men jeg har hørt på lydbøker, sier Ava.
Høytlesing har blitt en annen viktig aktivitet i familien. For ikke å snakke om håndarbeid og forming.
– Det har blitt mer kvalitetstid i familien. Nå har jeg laget trolldeigfigurer, det har jeg ikke holdt på med på 30 år, sier Tomas.
Ava begynte på skolen igjen i begynnelsen mai. Fortsatt er hun inne i friminuttene hvis belastningen blir for stor. Smaks- og luktesansen beholdt hun.
27. mai blir hun sju år. Da skal trampolinen opp igjen.
– Men Teo maser om at de må sette den opp igjen nå, sier Ava.
HENLAGT
I dag er etterforskningen avsluttet og ifølge politiet er saken henlagt. Nøyaktig hva som skjedde, er vanskelig å si.
– Det får vi vel heller ikke vite. Men det jeg har blitt veldig opptatt av, er at elbilene må lage mer lyd når de kjører. Det vil jeg gjerne slå et slag for, sier Tomas.
Politiet sier til Fædrelandsvennen at det ikke har blitt bevist uaktsomhet i forbindelse med ulykken. Fædrelandsvennen har også vært i kontakt med kvinnen som kjørte bilen, men hun ville ikke si noe om saken nå.
Vi har lært oss én ting etter alt dette. Vi er en familie som kan takle kriser.
TOMAS BRØVIG ALMÅS, Avas far