Snart kan Ava hop­pe på tram­po­li­ne igjen

Fa­ren had­de ak­ku­rat satt Ava Brø­vig Alm­ås av i bo­lig­fel­tet på Gim­le­kol­len. Hun skul­le bare over vei­en til fot­ball­tre­nin­gen. Da hør­te fa­ren et dunk og et ek­kelt skrik.

Faedrelandsvennen - - FORSIDE - TEKST: KJE­TIL REITE kje­til.reite@fvn.no

Det er in­gen skjer­mer som står på hjem­me hos seks år gam­le Ava Brø­vig Alm­ås. I pe­rio­der har per­sien­ne­ne vært truk­ket for. Tram­po­li­nen er ennå ikke pak­ket opp for se­son­gen.

I ste­det er da­ge­ne fylt av høyt­le­sing, for­ming og and­re lang­som­me ak­ti­vi­te­ter. Hele fa­mi­li­en er på vei til­ba­ke til hver­da­gen etter tra­fikk­ulyk­ka i april.

– Vi har lært oss én ting etter alt det­te. Vi er en fa­mi­lie som kan tak­le kri­ser, sier Avas far, Tomas Brø­vig Alm­ås.

Da dat­te­ren skul­le på fot­ball­tre­ning 4. april i år, var tre­nings­ste­det flyt­tet til en balløk­ke i Mauds vei på Gim­le­kol­len. Det var alt­så den­ne da­gen fa­mi­li­en skul­le bli en av dem du hø­rer om i ny­he­te­ne.

Selv had­de de nett­opp lest om ulyk­ken i Sve­ri­ge der en buss med skole­barn vel­tet og om kran­bi­len som had­de truf­fet et barn ved Ka­russ i Vågs­bygd for ikke len­ge si­den. Nå kom en el­bil kjø­ren­de opp Mauds vei sam­ti­dig som Ava gjor­de seg klar til å gå ut av bi­len hun satt i.

– Det å plut­se­lig bli en av dis­se fa­mi­lie­ne du bare le­ser om i avi­sa, det er bare helt gru­somt, helt jæv­lig. Det er ikke så mye an­net å si. Du kan ikke fore­stil­le deg det før du er der selv, sier Tomas.

FOT­BALL­TRE­NING

Man­ge fikk med seg det som skjed­de og har lurt på hvor­dan det gikk etter­på. Nå er Ava til­ba­ke på sko­len og har lyst å for­tel­le om uke­ne fra tirs­da­gen i april og fram til nå.

– Jeg gikk ut av bi­len og så meg til venst­re, og skul­le til å se meg til høy­re. Jeg hus­ker ikke så mye mer, for­tel­ler hun.

Far satt i fø­rer­se­tet mens dat­te­ren gikk ut av bak­dø­ren på pas­sa­sjer­si­den. Han fikk med seg ly­de­ne:

– Jeg hør­te bare et smell og et kort, ek­kelt skrik, for­tel­ler han.

Da han kom ut av bi­len, lå dat­te­ren med an­sik­tet mot as­fal­ten. Hun had­de blitt truf­fet av el­bi­len som kom kjø­ren­de opp­over vei­en.

– Da jeg kom ut, så jeg at hun foss­blød­de fra munn og nese. Jeg fikk lagt hen­ne i sta­bilt side­leie og åp­net luft­vei­ene. Det var helt sur­rea­lis­tisk, sier Tomas.

MIDT I HVER­DA­GEN

Dat­te­ren var fort­satt be­visst da far bar hen­ne opp på for­tau­et. Men det var ikke så man­ge ord å få ut av hen­ne, bort­sett fra at hun had­de det vondt.

Folk sprang til for å hjel­pe. Det ble full ut­ryk­ning fra alle nød­eta­ter. Mor fikk vite om det som had- de skjedd da Tomas ring­te mens han ven­tet på syke­bi­len.

– Jeg var på vei hjem fra byen der jeg had­de vært hos op­ti­ker. Tomas for­tal­te at det had­de skjedd en ulyk­ke. Jeg tror aldri jeg har syk­let så raskt opp bak­ke­ne til Gim­le­kol­len før.

Da hun kom fram, ble hun møtt av vei­sper­rin­ge­ne, brann­bi­le­ne, po­liti­pa­trul­je­ne og fol­ke­ne som had­de stim­let sam­men. Det var langt mer enn hun had­de sett for seg etter te­le­fon­sam­ta­len med sin mann.

– Først lur­te jeg på hva som had­de skjedd her. Men så så jeg at bi­len vår stod in­nen­for sper­rin­ge­ne. Da skjøn­te jeg jo at det­te gjaldt oss, for­tel­ler Ceci­lie Brø­vig Alm­ås.

DE TYNGSTE MI­NUT­TE­NE

På syke­hu­set had­de det blitt tatt CT av Ava. På gan­gen satt far og ven­tet på svar.

– De kom ut og sa at her var det kra­nie­brudd og hjerne­blød­ning. I til­legg had­de hun had­de slut­tet å sva­re. Etter det ble jeg sit­ten­de ale­ne noen mi­nut­ter. Det var kan­skje de tyngste mi­nut­te­ne jeg had­de. Da gråt jeg, sier Tomas.

Midt i all dra­ma­tik­ken måt­te hver­da­gen fort­satt or­ga­ni­se­res. En len­ge plan­lagt sy­dent­ur ble av­lyst og eldste­mann Teo ble plas­sert hos fa­mi­li­en de skul­le ha reist sam­men med. Mor og far måt­te være med Ava.

LAN­GE TI­MER

Det har nå gått seks uker si­den ulyk­ken i Mauds vei. De lengs­te ti­me­ne var kan­skje dro­sje­tu­ren fra Kris­tian­sand til Oslo etter at Ava had­de blitt sendt til Ul­le­vål.

– Vi had­de fått vite at hvis vi ikke hør­te noe, så var det et godt tegn. Så vi satt og håp­te på at de ikke skul­le rin­ge, sam­ti­dig som vi lur­te på hvor­dan det gikk.

De had­de fått vite at si­tua­sjo­nen var sta­bil. Men når det skjer ulyk­ker, har syke­hu­se­ne også en tje­nes­te der de går of­fent­lig ut og opp­ly­ser om til­stan­den. Den­ne blir ikke all­tid så raskt opp­da­tert. Der­for fort­sat­te nett­avi­se­ne å skri­ve at si­tua­sjo­nen var usta­bil.

– Jeg satt hele ti­den og lur­te på hvor­dan det gikk, men vi ble hel­dig­vis be­ro­li­get da vi kom fram.

Da had­de Ava be­gynt å våk­ne igjen og had­de spurt etter for­eld­re­ne sine.

– «Hvor er Teo?» var det førs­te hun sa da vi kom inn, sier Ceci­lie.

GODE SIG­NA­LER

Ava had­de ikke fått med seg noe av det som skjed­de etter at hun ble truf­fet av bi­len. «Kult!», svar­te hun da hun fikk vite at hun had­de fløy­et med luft­am­bu­lan­sen.

– Det at hun var så­pass til ste­de, at hun kjen­te oss igjen og må- ten hun ord­la seg på, var det bes­te sig­na­let vi kun­ne få, iføl­ge le­ge­ne, sier Ceci­lie.

For­eld­re­ne fikk vite at det mest dra­ma­tis­ke som kun­ne skje, var at Ava mis­tet smaks- og lukte­san­sen. Da ring­te Tomas for å pra­te med hun som had­de kjørt bi­len som traff Ava.

– Jeg vil­le for­tel­le hen­ne at det kom til å gå bra. Det som skjed­de må ha vært en på­kjen­ning for hen­ne også. Så jeg fikk snak­ke med ekte­man­nen, sier Tomas.

SAKTE FREMGANG

Ulyk­ken skjed­de en tirs­dag. Fre­dag sam­me uka kun­ne for­eld­re­ne se hen­ne smi­le igjen for førs­te gang etter ulyk­ken.

Men vei­en til­ba­ke har vært møy­som­me­lig. Ava had­de fle­re brudd i an­sik­tet og fikk et kraf­tig slag i ho­det. Hun har vært borte fra sko­len, har ikke vært i ak­ti­vi­tet, har ikke sett på tv og ikke brukt nett­brett.

– Det har jo vært litt kje­de­lig, men jeg har hørt på lyd­bø­ker, sier Ava.

Høyt­le­sing har blitt en an­nen vik­tig ak­ti­vi­tet i fa­mi­li­en. For ikke å snak­ke om hånd­ar­beid og for­ming.

– Det har blitt mer kva­li­tets­tid i fa­mi­li­en. Nå har jeg la­get troll­deig­fi­gu­rer, det har jeg ikke holdt på med på 30 år, sier Tomas.

Ava be­gyn­te på sko­len igjen i be­gyn­nel­sen mai. Fort­satt er hun in­ne i fri­mi­nut­te­ne hvis be­last­nin­gen blir for stor. Smaks- og lukte­san­sen be­holdt hun.

27. mai blir hun sju år. Da skal tram­po­li­nen opp igjen.

– Men Teo ma­ser om at de må set­te den opp igjen nå, sier Ava.

HEN­LAGT

I dag er etter­forsk­nin­gen av­slut­tet og iføl­ge po­li­ti­et er sa­ken hen­lagt. Nøy­ak­tig hva som skjed­de, er vans­ke­lig å si.

– Det får vi vel hel­ler ikke vite. Men det jeg har blitt vel­dig opp­tatt av, er at el­bi­le­ne må lage mer lyd når de kjø­rer. Det vil jeg gjer­ne slå et slag for, sier Tomas.

Po­li­ti­et sier til Fædre­lands­ven­nen at det ikke har blitt be­vist uakt­som­het i for­bin­del­se med ulyk­ken. Fædre­lands­ven­nen har også vært i kon­takt med kvin­nen som kjør­te bi­len, men hun vil­le ikke si noe om sa­ken nå.

Vi har lært oss én ting etter alt det­te. Vi er en fa­mi­lie som kan tak­le kri­ser.

TOMAS BRØ­VIG ALM­ÅS, Avas far

Foto: sond­re ste­en hol­vik

Ada Brø­vig Alm­ås er til­ba­ke fra syke­hu­set i Oslo etter at hun ble på­kjørt i april. Mam­ma Ceci­lie og bro­ren Teo i bak­grun­nen.

FOTO: SOND­RE STE­EN HOL­VIK

Det har strøm­met på med hils­nin­ger, ga­ver og brev etter at Ava var inn­blan­det i en tra­fikk­ulyk­ke på Gim­le­kol­len tid­lig i april i år. Nå er hun til­ba­ke på sko­len.

FOTO: PRIVAT

For­eld­re­ne fikk kon­takt med Ava sam­me dag som ulyk­ken skjed­de. Men hun had­de fått et kraf­tig sam­men­støt med bi­len og had­de fle­re brudd i an­sik­tet.

FOTO: SOND­RE STE­EN HOL­VIK

Tomas Brø­vig Alm­ås satt i bi­len da dat­te­ren ble truf­fet av en an­nen bil i det hun skul­le krys­se vei­en. Nå er fa­mi­li­en i ferd med å kom­me til­ba­ke til hver­da­gen. Her sam­men med ko­na Ceci­lie og bar­na Ava og Teo.

FOTO: SOND­RE STE­EN HOL­VIK

In­gen skjer­mer står på og da­ge­ne er blitt ro­li­ge­re hos fa­mi­li­en Brø­vig Alm­ås etter ulyk­ken i april. Fra venst­re: Ceci­lie, Ava, Tomas og Teo.

FOTO: KJE­TIL REITE

Ava Brø­vig Alm­ås skul­le krys­se vei­en i Mauds vei på Gim­le­kol­len på vei til fot­ball­tre­ning. Hun ble da truf­fet av en bil som kom kjø­ren­de opp­over vei­en.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.