Fred for både israelere og palestinere
Jeg er født et par år etter slutten av andre verdenskrig. Mange europeere har båret på skam for det som skjedde under Holocaust. Samtidig har vi vært imponert over hvor effektivt det israelske forsvaret opptrådte under for eksempel seksdagerskrigen.
Mye har skjedd siden den gangen, og nå dominerer Netanyahu og den ekstreme høyresida israelsk politikk. En varig fredsløsning virker mer og mer fjern. For å forstå mer av konflikten mellom israelere og palestinere meldte jeg meg på en studietur som Fellesutvalget for Palestina arrangerte til Jerusalem og Vestbredden like før påske. Vi besøkte ulike steder der konflikten er tydelig, og inntrykkene var sterke og med mange fellestrekk. Av plasshensyn vil jeg konsentrere meg om noen eksempler for å forklare ulike sider ved dagens konflikt. P artene har gitt den israelskbygde muren ulike navn. Internasjonalt kalles den separasjonsmuren, israelerne kaller den sikkerhetsmuren mens palestinerne kaller den apartheidmuren. Jeg må innrømme at jeg trodde muren i langt større grad fulgte grensa etter seksdagerskrigen i 1967. Muren svinger ofte inne på palestinsk område for å inkludere områder av strategisk viktige for israelske interesser. Ved byen Qalkylia har Israel sikret seg kontroll over strategiske vannressurser. Andre ganger går muren rett gjennom olivenlunder til palestinske familier som får eiendommen delt i to. Oliventrærne som havner på motsatt side av muren blir mye vanskeligere å stelle på grunn av grensepasseringer og lang reisetid for å komme til denne delen av eiendommen. Dersom noe av jorda ikke er blitt dyrket på 3-5 år, risikerer familien at dette jordstykket blir omdefinert til offentlig land. Dette er hverdagen for mange palestinske bønder.
En spesiell opplevelse var besøket til landsbyen Al Hadidiya nede i Jordandalen der innbyggerne tradisjonelt har levd av sauehold. Situasjonen i denne landsbyen er godt dokumentert av ulike organisasjoner på internett. Beboerne lider fordi de har fått den israelske nybyggerkolonien Ro’i tett innpå seg. Den gamle veien er blitt stengt, og de må nå
Det er lettere for mange kristne enn for andre grupper å emigrere, men det er trist at dette området så nær kristendommens vogge er i ferd med å tømmes for kristne.
kjøre en omvei for å komme ut til bilvei. Alle de gamle vannkildene til Al Hadidiye er blitt stengt. Det eneste gjenværende alternativet er å kjøre vann i tankvogn, og det blir selvfølgelig dyrt å transportere vann både til folk og til sauene. Et år hadde de opplevd at israelske militære hadde holdt øvelse i hveteåkrene som skal gi for til sauene i den tørre årstida. L andsbylederen Abu Sakr fortalte at israelerne bare det siste året hadde revet og konfiskert teltene i landsbyen tre ganger. Vi fikk bekreftet at dette var korrekt informasjon. Samtidig som vi besøkte landsbyen, kom en representant fra det internasjonale Røde Kors på et oppfølgingsbesøk. Hun fortalte at det vil være vanskelig for organisasjonen å fortsette med å erstatte telt som israelerne rev ned. Hvor lenge innbyggerne i landsbyen vil holde ut, kan en spekulere på. I 1997 bestod landsbyen av 54 familier. Nå er 14 familier igjen eller total ca. 80 personer.
De siste fire nettene av oppholdet bodde vi hos en relativt velstående palestinsk familie som drev et gjestehus. De hadde to barn som holdt på med universitetsstudier, men de var usi- kre på hvordan framtida ville bli for dem. Kona i huset fikk tårer i øynene da hun ble spurt om utsiktene framover. Hun er en ivrig medarbeider i den lokale kirka, og hun fortalte at i 1967 var det 15.000 medlemmer i den katolske kirka rundt Taybeh. Nå er det bare 1.500 medlemmer igjen, og forholdene ser ut til å bli bare vanskeligere. Det er lettere for mange kristne enn for andre grupper å emigrere, men det er trist at dette området så nær kristendommens vogge er i ferd med å tømmes for kristne. F
N vedtok for 70 år siden å dele Palestina i en jødisk og en arabisk stat. Det er vedtatt utallige Fn-resolusjoner for å prøve å finne en løsning, men verdensorganisasjonen er handlingslammet. Netanyahu-regjeringen bryr seg lite om kritikken fra FN og flertallet av verdens land. Nå bor det 721.000 israelere i okkuperte områder i Jerusalem og Vestbredden, et antall som sannsynligvis vil fortsette å øke. USA støtter Israel milliarder av dollar i militærbistand og annen støtte hvert år og sitter med nøkkelen til en løsning på det som må karakteriseres som en lavintensitetskonflikt. Trump-administrasjonen har kommet med sprikende signaler, men foreløpig virker Trump mer opptatt av utprøve militære midler enn å satse på politisk diplomati for å løse internasjonale konflikter. Norske politikere forholder seg også passive etter at Oslo-prosessen stoppet opp, og de lar være å komme med politiske initiativer som kan løse opp en langvarig konflikt. En varig fredsløsning mellom israelere og palestinere virker mer og mer fjern. Det er liten kontakt mellom partene, og israelere og palestinere lever mer isolert fra hverandre. Begge parter taper på det. At den palestinske frustrasjonen vokser, styrker heller ikke de demokratiske kreftene på palestinsk side.