Fø­lel­sen av å spil­le live er en rus jeg ikke vil leve uten

The Hol­lies kom­mer til Kris­tian­sand i ok­to­ber, 53 år etter at ban­det ga ut sin førs­te pla­te.

Faedrelandsvennen - - KULTUR - TEKST: JAN FRANTZEN jan.frantzen@fvn.no

– Det hen­der jeg mer­ker at jeg er pre­get av å ha spilt trom­mer i en manns­al­der, i form av tinnitus og en del and­re grei­er. Men jeg ser på de tin­ge­ne som æres­mer­ker. Jeg er som en krigs­hest, og jeg vil hol­de på så len­ge jeg tri­ves, sier The Hol­lies-tromme­sla­ger Bobby El­liott, i et for­søk på å for­kla­re hvor­for ban­det fort­satt re­gel­mes­sig er ute og spil­ler kon­ser­ter, 53 år etter plate­de­bu­ten i 1964.

I ok­to­ber spil­ler bri­te­ne i kon­sert­sa­len i Kil­den, som den­ne uken kun­ne mel­de om at 500 av de 1030 bil­let­te­ne al­le­re­de er solgt.

– Vi er som en fa­mi­lie nå, og vi får ut det beste av hver­and­re når vi går på sce­nen. Fø­lel­sen av å spil­le live er en rus jeg ikke vil leve uten, sier El­liott til Fædre­lands­ven­nen.

VIRKELIGHETSFLUKT

Det var Gra­ham Nash og Al­lan Clar­ke som star­tet The Hol­lies i 1962. Nash for­lot grup­pa på slut­ten av 60-tal­let og gjor­de stor suk­sess i and­re kon­stel­la­sjo­ner, mens Clar­ke trakk seg til­ba­ke rundt år­tu­sen­skif­tet.

Ban­det, som har kjen­te lå­ter som «The Air That I Breathe» og «He Ain’t He­avy, He’s My Brot­her» på re­per­toa­ret, var i ut­gangs­punk­tet Man­ches­ter-ba­sert, og spil­te også på le­gen­da­ris­ke The Ca­vern Club i Li­ver­pool. El­liott sier det var fan­tas­tisk å vokse opp og spil­le i band i en tid hvor pop- og rock­mu­sikk fort­satt var noe nytt og spen­nen­de.

– Vi had­de jo ak­ku­rat kom­met gjen­nom et­ter­krigs­tida, og mu­sik­ken var en måte å flyk­te fra vir­ke­lig­he­ten på. Det var mor­somt og uskyl­dig, men sam­ti­dig had­de vi et håp om noe mer. Vi vil­le slip­pe å job­be i in­du­stri­en slik så man­ge av våre for­fed­re had­de gjort før oss. Hel­dig­vis klar­te vi det, for­tel­ler El­liott.

BØLGEN

Ban­det var na­tur­lig­vis in­flu­ert av The Beatles, men i enda stør­re grad av ame­ri­kansk mu­sikk.

– Li­ver­pool var en in­ter­na­sjo­nal havne­by, og der­for kun­ne man fin­ne mas­se ame­ri­kans­ke pla­ter der som ikke fan­tes and­re ste­der i England. Det var med på å på­vir­ke det ster­ke mu­sikk­mil­jø­et i om­rå­det på den tida, sier El­liott, og for­tel­ler at det kan­skje al­ler størs­te i kar­rie­ren hans var å spil­le i USA i 1965, som en del av den så­kal­te «bri­tis­ke bølgen».

– Jeg had­de ald­ri vært i USA tid­li­ge­re, og det var en utro­lig opp­le­vel­se å kom­me dit hvor hel­te­ne våre kom fra. Jeg hus­ker fort­satt fø­lel­sen av å an­kom­me New York, og hvor­dan alt var så an­ner­le­des enn hjem­me i England. Det føl­tes som vi gikk rundt på et film­sett.

SKRI­VER BOK

Trom­mi­sen har ført dag­bok hele kar­rie­ren, og job­ber nå med en bok om ban­dets his­to­rie som han hå­per vil bli ut­gitt i lø­pet av nes­te år. Han har der­for full kon­troll over det mes­te, og kan slå fast at førs­te gang The Hol­lies spil­te i Norge var 16.de­sem­ber 1966. I ok­to­ber er de alt­så her igjen. – Vi har noen san­ger som var hits bare i Norge, og vi kom­mer na­tur­lig­vis til å spil­le dem i ok­to­ber. Jeg li­ker den ut­ford­rin­gen, å prø­ve å få uli­ke set­lis­ter til å fun- ge­re i for­skjel­li­ge byer. Og jeg tror ikke vi noen gang har spilt i Kris­tian­sand tid­li­ge­re? Jeg gle­der meg veldig, av­slut­ter 75-årin­gen.

PRESSEFOTO

The Hol­lies un­der en kon­sert i 2015.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.