Per­son­lig­hets­trekk

Faedrelandsvennen - - NÆRT - RUNAR FOSS SJÅSTAD

Ti­tus 3, 4-7.

Je­sus er den opp­løf­ten­de Her­re. Pe­ter og de and­re di­sip­le­ne av Je­sus var nede for tel­ling etter Jesu kors­fes­tel­se og død. Frem til og t.o.m. på Kris­ti Him­mel­farts­dag var vår Her­re opp­tatt av å tryg­ge og syn­lig­gjø­re seg for sine di­sip­ler at han fort­satt lev­de, si­den han var opp­stått fra de døde. Di­sip­le­ne var li­ke­vel fort­satt sva­ke, men Je­sus var på sin side ster­ke­re enn noen gang. Og hele hans opp­merk­som­het gikk ut på å re­ha­bi­li­te­re Pe­ter og de and­re di­sip­le­ne. Det­te er for øv­rig også en vik­tig lær­dom for oss her i dag, at de ster­ke hjel­per all­tid de sva­ke.

Sam­ti­dig for­søk­te Pe­ter li­ke­vel å være stor og sterk i ord, men som of­test var han svak i hand­ling, bå­de før og etter Jesu død. Pe­ter had­de svik­tet Je­sus da han ble tatt til fan­ge, tor­tu­rert og drept. Sam­ti­dig gav ikke den opp­stand­ne Je­sus opp sine di­sip­ler. Pe­ter fikk der­for fort­satt å få være le­de­ren, To­mas var fort­satt tvi­le­ren og ana­ly­ti­ke­ren, Ju­das var for­nek­te­ren/svi­ke­ren, som had­de dess­ver­re tatt li­vet sitt. Og Jo­han­n­es var fort­satt den god­hjer­ta fy­ren. Dess­uten har vi også alle de and­re di­sip­le­ne med sine per­son­lig­hets­trekk med sine styr­ker og svak­he­ter.

Og men­nes­ker den dag i dag kan nok kjen­ne seg mer el­ler mind­re igjen i alle de per­son­lig­hets­ty­pe­ne. Jesu apost­ler sym­bo­li­se­re der­for på man­ge må­ter at Gud er glad i alle slags men­nes­ker og per­son­lig­he­ter. Dess­uten fin­nes det all­tid noe godt i alle men­nes­ker, og der­med fin­nes det in­gen som bare er helt gode el­ler helt on­de, el­ler som bare er ster­ke el­ler sva­ke. Hvert men­nes­ke har bå­de og i seg. Dy­pest sett sier det­te meg at Gud els­ker oss «van­li­ge» men­nes­ker. Han gir der­for ikke opp noen av oss.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.