Knallgodt om verdens undergang
Revytrioen Nielsen, Pettersen og Hanssen leverer nok en gang en revy til fryd og latter, men også til ettertanke.
«The Final Countdown» På Nyklipte Stier:
Thomas Gjørstad Pettersen, Lars Emil Nielsen, Trond Hanssen
Tekster av de tre samt:
Øyvind Angeltveit, Hanne Asheim, Hilde Eskild, Jon N. Rønning.
Årets sommerrevy på Lillesand Hotel Norge er knallgod. Thomas Gjørstad Pettersen, Lars Emil Nielsen og Trond Hanssen har som trio funnet fram til en form for revy som er noe langt mer en harmløs underholdning. Den er skarp, frekk, sparker i mange retninger, pirker og pirrer og vekker til refleksjon. Det er to deler med pause imellom. Første del er rolig og ettertenksom. Etter pause slippes galskapen løs. Tittelen, The Final Countdown, handler om at dommedag er nær, et tema som har vært behandlet i diverse bedehus gjennom mange år, og saktens også i ulike fora innenfor FN.
Til den litt stillferdige avde- lingen hører Arne Franks dagbok, mannen fra Lillesand som gjennom alle tider og konflikter de siste 50 årene har søkt ned i et tilfluktsrom på Møglestu, til og med under Kakekrigen, helt til han skjønte det var et Tv-program, teksten av Øyvind Angeltveit. Derpå følger «Men likevel a gitt», en sang om alternative fakta og fake news, herlig både komponert og tekstskrevet av Hanne T. Asheim. Thomas Pettersens «Donald – et dikt», om hvordan nåværende amerikanske president har ødelagt gleden over Donald Duck, hysterisk og henrivende. Hele trioen gjør en formidabel prestasjon som kammerorkesteret Titanic, de tre overlevende av de som spilte Nærmere deg min Gud ved den undergangen. Første del toppes av Lars Emil Nielsen med visa Dommedagstanker på trammen, til Jens Gundersens velkjente melodi og med Hilde Eskilds nye tekst. Denne går rett inn i den vakre tradisjonen med sørlandsk ettertenksomhet. Jeg hører etterklanger av Gabriel Scotts Markus og av hans komedie Himmeluret. Og selvsagt av Jens Gundersens underfundighet. Bevegende. Andre avdeling begynner med 64 millioner år gamle standup-komedianter, triposauruse- ne, og her er det den absolutte løssluppenhet som rår. Thomas Pettersen er formidabel i sin Lavterskel-trening, tekst Hanne Asheim, og et Gudemøde i form av Debatten er bare så inni gran- skauen frekt og freidig og fullt av spillopper, at det kaller på det store latterbrølet. Kort sagt: I Lillesand er det mye å glede seg over akkurat nå, og noe å tygge på.