Arvesynden

Hundrevis av unge mennesker i Norge er dømt til utenforskap fordi de har arvet pappas straff. Det er en urettferdighet vi velger å leve med.

Tenk deg en hel klasse som skal på skoletur til Danmark, turen de har gledet seg til og snakket om gjennom hele ungdomsskolen. Én gutt må stå igjen og vinke bussen av gårde.

Tenk en mor som må oppdra sine to små jenter i fattigdom, til tross for at hun job- ber hardt hver dag.

Tenk på barn som vekkes midt på natten av fem politifolk og blir pågrepet, arrestert.

Norge ser seg nødt til å la barn vokse opp uten far, fordi fedrene oppga noen feil da de flyktet fra krig og kom til landet. Vi lar familier straffes i generasjoner fordi det ikke er mulig å finne ut om en far har oppgitt riktig navn. M å hundrevis av unge mennesker dømmes til evig utenforskap fordi vi ønsker å ha noen av Europas strengeste innvandringsregler?

En del saker det siste året har jeg sett at Norge tar valg der vi ofrer barna på alteret som heter «innvandringsregulerende hensyn». Det er saker der vi åpenbart ser at barn må ta en stor del av støyten. Vi ser at de lider. Vi skjønner at de har det vondt. Men målet helliger middelet. Eller for å si det mer brutalt: Eggene knuses for å lage en omelett.

En familie i Vennesla har bodd lovlig i Norge i 15 år, men får ikke identitetspapirer. Fem barn, to av dem født i Norge, har fått drøm etter drøm knust. I fjor vinter fortalte de til Fædrelandsvennen at ungdommene ikke kunne være med på klasseturer til utlandet. De fikk ikke reise på treningsopphold med fotballag. De får ikke ta førerkort eller ha egne bankkort.

Hvorfor? Fordi far ikke klarer å skaffe id-papirene fra sitt gamle hjemland. Straffen for hans id-problemer har fortsatt inn i neste generasjon. Om han begikk en synd, så har barna arvet den.

Situasjonen deres kalles «lovlig opphold med begrensninger». De har altså lov til å være her, men livet deres må begrenses.

I fjor levde 950 mennesker i denne situasjonen. De er i sin fulle rett til å bo i Norge, men de skal kjenne på at de ikke har samme rettigheter som andre. De skal ikke få det helt som oss.

Humanitære organisasjoner kaller det for oppskrift på utenforskap. Frelsesarmeen i Kristiansand har møtt mange av disse barna. De kalte dem gisselbarna. E i lita jente i Kristiansand gikk i skoletoget på 17. mai for andre gang i år. Mamma og lillesøster kunne se på, men pappa var for fjerde gang avskåret fra å feire nasjonaldagen med sin familie. Han sitter i Iran og håper på å få komme til Norge en gang igjen. Der lever hans to døtre og kjæreste på fattigdomsgrensen. De vaier med flagg og hyller Norge, landet som har utvist faren. Landet har tatt fra den norske mammaen ytelsene som eneforsørger. Pengene ble inndratt fordi paret per definisjon lever sammen, selv om de knapt har hatt anledning til å se hverandre på fire år. De er skilt av staten.

Det er straffen for at far oppga sitt kallenavn, navnet alle brukte, i stedet for sitt formelt sett riktige navn da han kom til Norge. Straffen for dette kjenner barna og kjæresten på. De har arvet hans straff. H vor mange barn som lever i denne situasjonen, vil ikke regjeringen vite. De sier nei på spørsmål om å finne det ut.

For noen år siden nedsatte Barneombudet et ekspertutvalg bestående av barn av utviste foreldre. Organisasjonen For Fangers Pårørende (FFP) gjennomførte dialogen med disse barna. De forteller om en voldsom belastning for familiene. De mister kontakten. De mister muligheten til besøk. Det er usikkerhet og lang tid mellom hvert svar.

Det er en tilleggsstraff man får, ikke for det man har gjort, men for den man er.

Mange av mødrene som blir igjen i Norge må forsørge mannen som reiser ut. De blir fratatt kjærligheten og de blir satt i fattigdom. Det løfter verken likestillingen eller integreringen, men er et offer vi må ta av innvandringsregulerende hensyn. FNS barnekonvensjon sier at barnets beste skal bli hørt.

Men la oss være ærlige. De blir ikke hørt. En rekke vedtak virker som ren proforma i forhold til barna. Det blir skrevet at det ikke er til det beste for barnet at far blir utvist. Likevel må han ut. Barneombudet er blant dem som mener at barna i liten grad blir tatt hensyn til. Innvandringsregulerende hensyn kommer foran.

Alle som kommer til Norge, må oppgi hvem de er og så langt som mulig dokumentere at det er riktig. Alle er enig om det. Det er et grunnleggende prinsipp at vi må vite hvem som kommer, og hvor de kommer fra. Vi må vite hva de heter, og hvor gamle de er. Det er avgjørende for at myndighetene kan behandle asylsøknadene på en korrekt måte. Og av sikkerhetsgrunner er det viktig at myndighetene vet hvem som er her og bakgrunnen til dem. I tilfeller der det er tvil om identiteten, er det også rimelig at norske myndigheter har pressmidler for å få klarlagt denne.

Når vi spør folk i regjeringspartiene, er svaret klart. Familiene må ta konsekvensene. Far kan ordne opp.

Men hvor lenge og hvor hardt skal vi presse når det åpenbart ikke fører til annet enn dårlig integrering?

Skal vi fortsette å ta rettighetene fra et barn som er født i Norge 15 år etter at far ikke klarte eller ikke ville bevise hvem han er?

Hva skjer med deres barn igjen? Skal de straffes for det bestefar gjorde? D enne uken kom Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) og Redd Barna med rapporten «Jeg har ikke gjort noe galt». Der viser de brutaliteten barn som tvangsreturneres opplever. De fleste familiene i denne rappor-

ten ble hentet om natten ifølge familiene selv. Politiet hadde, som regel, nøkkel, og gikk derfor rett inn i familienes bolig uten å banke på.

Ei 13 år gammel jente beskrev det slik « Du våkner, så er det fem menn som sitter der og stirrer på deg. Jeg ble sånn sykt skremt. Så jeg løp. Jeg sa ikke hallo en gang. Jeg bare løp ned, så rett til mamma inni rommet».

Pågripelsen fikk barna til å føle maktesløshet, redsel, sjokk, apati og skuffelse. Flere beskriver at de ikke fikk nok tid til å gjøre seg klare, til å kle på seg, stelle seg og pakke. Etterpå ble de internert på Trandum før returen skulle skje. De må ut, og de må kastes ut på en brutal måte – fordi Norge mener at far eller mor ikke har rett til å være her.

Regjeringen har i vår sendt Stortinget et lovforslag som innebærer fortsatt internering av barn som et ledd i gjennomføring av tvangsretur.

NOAS og Redd Barna mener at internering aldri er til barnets beste, og at barn aldri skal interneres i forbindelse med tvangsretur. F lyktningbølgen som traff Norge for halvannet år siden, har gjort mange politikere livredde for å si noe som kan tolkes som en liberalisering av innvandringspolitikken. Vi er redde for at Norge skal fremstå som et attraktivt land å reise til.

Men hvor ille kan det være om resten av verden ser på Norge som et land som tar grunnleggende menneskerettigheter for barn på alvor?