Arve­syn­den

Hundre­vis av unge men­nes­ker i Nor­ge er dømt til uten­for­skap for­di de har ar­vet pap­pas straff. Det er en urett­fer­dig­het vi vel­ger å leve med.

Faedrelandsvennen - - MENING - roald an­ker­sen JOUR­NA­LIST roald.an­ker­sen@fvn.no - 908 32 117

Tenk deg en hel klas­se som skal på skole­tur til Dan­mark, tu­ren de har gle­det seg til og snak­ket om gjen­nom hele ung­doms­sko­len. Én gutt må stå igjen og vin­ke bus­sen av går­de.

Tenk en mor som må opp­dra sine to små jen­ter i fat­tig­dom, til tross for at hun job- ber hardt hver dag.

Tenk på barn som vek­kes midt på nat­ten av fem po­liti­folk og blir på­gre­pet, ar­res­tert.

Nor­ge ser seg nødt til å la barn vokse opp uten far, for­di fed­re­ne opp­ga noen feil da de flyk­tet fra krig og kom til lan­det. Vi lar fa­mi­li­er straf­fes i ge­ne­ra­sjo­ner for­di det ikke er mu­lig å fin­ne ut om en far har opp­gitt rik­tig navn. M å hundre­vis av unge men­nes­ker døm­mes til evig uten­for­skap for­di vi øns­ker å ha noen av Euro­pas stren­ges­te inn­vand­rings­reg­ler?

En del sa­ker det sis­te året har jeg sett at Nor­ge tar valg der vi of­rer bar­na på al­te­ret som he­ter «inn­vand­rings­re­gu­le­ren­de hen­syn». Det er sa­ker der vi åpen­bart ser at barn må ta en stor del av støy­ten. Vi ser at de li­der. Vi skjøn­ner at de har det vondt. Men må­let hel­li­ger mid­de­let. El­ler for å si det mer bru­talt: Eg­ge­ne knu­ses for å lage en ome­lett.

En fa­mi­lie i Ven­ne­sla har bodd lov­lig i Nor­ge i 15 år, men får ikke iden­ti­tets­pa­pi­rer. Fem barn, to av dem født i Nor­ge, har fått drøm etter drøm knust. I fjor vin­ter fortalte de til Fædre­lands­ven­nen at ung­dom­me­ne ikke kun­ne være med på klasse­tu­rer til ut­lan­det. De fikk ikke rei­se på tre­nings­opp­hold med fot­ballag. De får ikke ta fø­rer­kort el­ler ha egne bank­kort.

Hvor­for? For­di far ikke kla­rer å skaf­fe id-pa­pi­re­ne fra sitt gam­le hjem­land. Straf­fen for hans id-pro­ble­mer har fort­satt inn i nes­te ge­ne­ra­sjon. Om han be­gikk en synd, så har bar­na ar­vet den.

Si­tua­sjo­nen de­res kal­les «lov­lig opp­hold med be­grens­nin­ger». De har alt­så lov til å være her, men li­vet de­res må be­gren­ses.

I fjor lev­de 950 men­nes­ker i den­ne si­tua­sjo­nen. De er i sin ful­le rett til å bo i Nor­ge, men de skal kjen­ne på at de ikke har sam­me ret­tig­he­ter som and­re. De skal ikke få det helt som oss.

Hu­ma­ni­tæ­re or­ga­ni­sa­sjo­ner kal­ler det for opp­skrift på uten­for­skap. Frelsesarmeen i Kris­tian­sand har møtt man­ge av dis­se bar­na. De kal­te dem gis­sel­bar­na. E i lita jen­te i Kris­tian­sand gikk i skole­to­get på 17. mai for and­re gang i år. Mam­ma og lille­søs­ter kun­ne se på, men pap­pa var for fjer­de gang av­skå­ret fra å fei­re na­sjo­nal­da­gen med sin fa­mi­lie. Han sit­ter i Iran og hå­per på å få kom­me til Nor­ge en gang igjen. Der le­ver hans to døt­re og kjæ­res­te på fat­tig­doms­gren­sen. De vaier med flagg og hyl­ler Nor­ge, lan­det som har ut­vist fa­ren. Lan­det har tatt fra den nors­ke mam­ma­en ytel­se­ne som ene­for­sør­ger. Pen­ge­ne ble inn­dratt for­di pa­ret per de­fi­ni­sjon le­ver sam­men, selv om de knapt har hatt an­led­ning til å se hver­and­re på fire år. De er skilt av sta­ten.

Det er straf­fen for at far opp­ga sitt kalle­navn, nav­net al­le bruk­te, i ste­det for sitt for­melt sett rik­ti­ge navn da han kom til Nor­ge. Straf­fen for det­te kjen­ner bar­na og kjæ­res­ten på. De har ar­vet hans straff. H vor man­ge barn som le­ver i den­ne si­tua­sjo­nen, vil ikke re­gje­rin­gen vite. De sier nei på spørs­mål om å fin­ne det ut.

For noen år si­den ned­sat­te Barne­om­bu­det et eks­pert­ut­valg be­stå­en­de av barn av ut­vis­te for­eld­re. Or­ga­ni­sa­sjo­nen For Fan­gers På­rø­ren­de (FFP) gjen­nom­før­te dia­lo­gen med dis­se bar­na. De for­tel­ler om en vold­som be­last­ning for fa­mi­lie­ne. De mis­ter kon­tak­ten. De mis­ter mu­lig­he­ten til be­søk. Det er usik­ker­het og lang tid mel­lom hvert svar.

Det er en til­leggs­straff man får, ikke for det man har gjort, men for den man er.

Man­ge av mød­re­ne som blir igjen i Nor­ge må for­sør­ge man­nen som rei­ser ut. De blir fra­tatt kjær­lig­he­ten og de blir satt i fat­tig­dom. Det løf­ter ver­ken like­stil­lin­gen el­ler in­te­gre­rin­gen, men er et of­fer vi må ta av inn­vand­rings­re­gu­le­ren­de hen­syn. FNS barne­kon­ven­sjon sier at bar­nets bes­te skal bli hørt.

Men la oss være ær­li­ge. De blir ikke hørt. En rek­ke ved­tak vir­ker som ren pro­for­ma i for­hold til bar­na. Det blir skre­vet at det ikke er til det bes­te for bar­net at far blir ut­vist. Li­ke­vel må han ut. Barne­om­bu­det er blant dem som me­ner at bar­na i li­ten grad blir tatt hen­syn til. Inn­vand­rings­re­gu­le­ren­de hen­syn kom­mer foran.

Al­le som kom­mer til Nor­ge, må opp­gi hvem de er og så langt som mu­lig do­ku­men­te­re at det er rik­tig. Al­le er enig om det. Det er et grunn­leg­gen­de prin­sipp at vi må vite hvem som kom­mer, og hvor de kom­mer fra. Vi må vite hva de he­ter, og hvor gam­le de er. Det er av­gjø­ren­de for at myn­dig­he­te­ne kan be­hand­le asyl­søk­na­de­ne på en kor­rekt måte. Og av sik­ker­hets­grun­ner er det vik­tig at myn­dig­he­te­ne vet hvem som er her og bak­grun­nen til dem. I til­fel­ler der det er tvil om iden­ti­te­ten, er det også ri­me­lig at nors­ke myn­dig­he­ter har press­mid­ler for å få klar­lagt den­ne.

Når vi spør folk i re­gje­rings­par­ti­ene, er sva­ret klart. Fa­mi­lie­ne må ta kon­se­kven­se­ne. Far kan ord­ne opp.

Men hvor len­ge og hvor hardt skal vi pres­se når det åpen­bart ikke fø­rer til an­net enn dår­lig in­te­gre­ring?

Skal vi fort­set­te å ta ret­tig­he­te­ne fra et barn som er født i Nor­ge 15 år etter at far ikke klar­te el­ler ikke vil­le be­vi­se hvem han er?

Hva skjer med de­res barn igjen? Skal de straf­fes for det beste­far gjor­de? D en­ne uken kom Norsk Or­ga­ni­sa­sjon for Asyl­sø­ke­re (NOAS) og Redd Bar­na med rap­por­ten «Jeg har ikke gjort noe galt». Der vi­ser de bru­ta­li­te­ten barn som tvangs­re­tur­ne­res opp­le­ver. De fles­te fa­mi­lie­ne i den­ne rappor-

ten ble hen­tet om nat­ten iføl­ge fa­mi­lie­ne selv. Po­li­ti­et had­de, som re­gel, nøk­kel, og gikk der­for rett inn i fa­mi­lie­nes bo­lig uten å ban­ke på.

Ei 13 år gam­mel jen­te be­skrev det slik « Du våk­ner, så er det fem menn som sit­ter der og stir­rer på deg. Jeg ble sånn sykt skremt. Så jeg løp. Jeg sa ikke hal­lo en gang. Jeg ba­re løp ned, så rett til mam­ma inni rom­met».

På­gri­pel­sen fikk bar­na til å føle mak­tes­løs­het, red­sel, sjokk, apa­ti og skuf­fel­se. Fle­re be­skri­ver at de ikke fikk nok tid til å gjø­re seg kla­re, til å kle på seg, stel­le seg og pak­ke. Etter­på ble de in­ter­nert på Tran­dum før re­tu­ren skul­le skje. De må ut, og de må kas­tes ut på en brutal måte – for­di Nor­ge me­ner at far el­ler mor ikke har rett til å være her.

Re­gje­rin­gen har i vår sendt Stor­tin­get et lov­for­slag som in­ne­bæ­rer fort­satt in­ter­ne­ring av barn som et ledd i gjen­nom­fø­ring av tvangs­re­tur.

NOAS og Redd Bar­na me­ner at in­ter­ne­ring ald­ri er til bar­nets bes­te, og at barn ald­ri skal in­ter­ne­res i for­bin­del­se med tvangs­re­tur. F lykt­ning­bøl­gen som traff Nor­ge for halv­an­net år si­den, har gjort man­ge po­li­ti­ke­re liv­red­de for å si noe som kan tol­kes som en li­be­ra­li­se­ring av inn­vand­rings­po­li­tik­ken. Vi er red­de for at Nor­ge skal frem­stå som et at­trak­tivt land å rei­se til.

Men hvor ille kan det være om res­ten av ver­den ser på Nor­ge som et land som tar grunn­leg­gen­de men­neske­ret­tig­he­ter for barn på al­vor?

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.