Hjem­me hos Rolf

Jeg ble med en frem­med mann hjem, spis­te kyl­lin­gen hans, drakk på meg et ruf­se­te gang­lag – og ble væ­ren­de til langt på natt. Nå er det på tide å le­ve­re an­mel­del­sen.

Faedrelandsvennen - - MENING - EVA KVEL­LAND Eva er 37 år, man­da­litt og kris­tian­san­der på sin hals, og tørr­lagt po­li­ti­ker. Hun le­ver for gode for­mu­le­rin­ger, og job­ber i kom­mu­ni­ka­sjons­by­rå­et Ord­kraft. På fri­ti­den vand­rer hun gate­langs på Lund, spa­rer til trede­møl­le og kla­ger på språk­lig

Selv ikke på en god dag kan jeg skry­te på meg å ha en sær­lig ut­sve­ven­de og ut­age­ren­de livs­før­sel. Kon­se­kven­se­ne av å være sin­gel, barn­løs, til­flyt­ter og pushe 40 er et hel­ler til­bake­truk­ket so­si­alt liv. Det er helt le­ve­lig, men noen gan­ger må man ta på seg buk­se og dan­se i ga­te­ne på Lund. Jeg er re­la­tivt godt opp­dratt. Har lært at jeg ikke skal bli med frem­me­de menn hjem, se va­re­ne før jeg be­ta­ler og ikke in­vi­te­re meg selv på mid­dag hos folk jeg ikke kjen­ner. Helt til jeg fant Rolf på in­ter­nett. Det end­te med at jeg be­tal­te en slump pen­ger og in­vi­ter­te meg selv hjem til ham– sam­men med ti and­re frem­me­de men­nes­ker.

●● Al­le har hørt om Uber og Airbnb – de kan­skje mest kjen­te ek­semp­le­ne på de­lings­øko­no­mi: trans­ak­sjo­ner mel­lom men­nes­ker, for­mid­let via di­gi­ta­le ka­na­ler. Ea­t­with er de­lings­øko­no­mi­ens inn­tog i mat­fa­tet. Og det er ikke en er­stat­ning for res­tau­ran­ter – det er noe helt an­net. En an­nen opp­le­vel­se – en an­nen so­si­al set­ting. Et kon­sept der de­lings­øko­no­mi mø­ter soci­al di­ning. Der du be­ta­ler for en stol rundt mid­dags­bor­det i et pri­vat hjem. Rolf T. Øy­gar­den er Nor­ges førs­te Ea­t­With-vert. Han er tro­lig over gjen­nom­snit­tet glad i folk og mat. Etter en test av kon­sep­tet på en fe­rie i Bar­ce­lo­na, svei­va han i gang i egen lei­lig­het på Lund i Kris­tian­sand. Og for pen­ge­ne får du, iføl­ge nett­si­den, Pro­per food pack­ed with per­so­na­li­ty and fla­vors! Det hø­res ut som han skal ser­ve­re noe an­net enn pim­pa fros­sen­piz­za og is­kake i heste­sko­form. ●● Og det er hit jeg er på vei en fre­dag kveld i april. Jeg su­ger inn ma­gen, spen­ner på mitt lek­res­te tøy­styk­ke og vif­ter med brøs­te­ne. Litt usik­ker på om jeg skal på sin­gel­fest, kra­sje en fa­mi­lie­mid­dag el­ler på sok­kel­hy­be­len til en penge­lens ama­tør­kokk. Jeg for­la­ter hjem­met som et skjel­ven­de as­pe­løv, med vin i ves­ka og i ferd med å gjø­re alt mam­ma har ad­vart mot: Gå hjem til en frem­med mann! I det jeg rin­ger på dø­ra har jeg svette­tok­ter og puls som en mid­dels over­gangs­al­der. Ut kom­mer Rolf (ser ikke ut som en draps­ma­skin), og inn går jeg – (selv­føl­ge­lig) som en av de førs­te. Hil­ser pent, stap­per vin­flas­ka i en kjø­ler på ve­ran­da­en og dan­de­rer as­pe­lø­vet på ei sofap­ute. En etter en kom­mer de. Stort sett to og to, egent­lig. Skal jeg bli fem­te hjul på vog­na i en mul­ti-par-mid­dag? Jeg kun­ne ikke tatt mer feil!

●● Først kom ape­ri­tif­fen, så kom spi­cy søt­po­tet­sup­pe, etter­fulgt av den mø­res­te smør­kyl­lin­gen i manns min­ne, ak­kom­pag­nert av him­melsk ana­nas­salsa, av­run­det med hjemme­la­get kane­lis, top­pet med alt som leg­ger seg på hofte­kam­men. Kvel­den hos Rolf var et ku­li­na­risk smell­kyss fra kjøk­ken­ben­ken, men det var også et ge­di­gent so­si­alt eks­pe­ri­ment. For ei in­tro­vert sør­land­spike, kan ei lita stue med ti frem­me­de frem­stå som po­ten­si­elt klaus­tro­fo­bisk. Men det skjer noe med oss når vi kom­mer sam­men i et hjem med god mat. Når vi sit­ter rundt sam­me bord og ny­ter sam­me skjeb­ne. Når ver­ten ikke sit­ter ved bor­det, men ser­ve­rer, for­tel­ler, ler og får al­le til å føle seg som gjes­ter i sitt eget bryl­lup.

●● Det ble en sjel­dent ma­gisk fre­dags­kveld i april. Og Rolf, han var av den type men­nes­ke som tro­lig kan ska­pe magi av om­gangs­sju­ka. En slags vand­ren­de lykke­pil­le med dran­ge­dals­dia­lekt. Ku­li­na­risk selvtillit og hu­mor lun som eple­sau­sen på kane­li­sen. Ea­t­With hos Rolf er som å gå på res­tau­rant med frem­me­de, men sam­ti­dig føle at du har hjemme­kveld med dine nær­mes­te. Vi ante ikke hva vi gikk til – noen av oss. Men vi vet hva vi gikk fra, litt uti de sene natte­ti­mer. Mette, bli­de og yre. Det har vist seg å være gans­ke bra å bli med frem­me­de menn hjem, og om to uker har jeg ny mid­dags­av­ta­le i stua til Rolf!

Det har vist seg å være gans­ke bra å bli med frem­me­de menn hjem.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.