Hjemme hos Rolf
Jeg ble med en fremmed mann hjem, spiste kyllingen hans, drakk på meg et rufsete ganglag – og ble værende til langt på natt. Nå er det på tide å levere anmeldelsen.
Selv ikke på en god dag kan jeg skryte på meg å ha en særlig utsvevende og utagerende livsførsel. Konsekvensene av å være singel, barnløs, tilflytter og pushe 40 er et heller tilbaketrukket sosialt liv. Det er helt levelig, men noen ganger må man ta på seg bukse og danse i gatene på Lund. Jeg er relativt godt oppdratt. Har lært at jeg ikke skal bli med fremmede menn hjem, se varene før jeg betaler og ikke invitere meg selv på middag hos folk jeg ikke kjenner. Helt til jeg fant Rolf på internett. Det endte med at jeg betalte en slump penger og inviterte meg selv hjem til ham– sammen med ti andre fremmede mennesker.
●● Alle har hørt om Uber og Airbnb – de kanskje mest kjente eksemplene på delingsøkonomi: transaksjoner mellom mennesker, formidlet via digitale kanaler. Eatwith er delingsøkonomiens inntog i matfatet. Og det er ikke en erstatning for restauranter – det er noe helt annet. En annen opplevelse – en annen sosial setting. Et konsept der delingsøkonomi møter social dining. Der du betaler for en stol rundt middagsbordet i et privat hjem. Rolf T. Øygarden er Norges første EatWith-vert. Han er trolig over gjennomsnittet glad i folk og mat. Etter en test av konseptet på en ferie i Barcelona, sveiva han i gang i egen leilighet på Lund i Kristiansand. Og for pengene får du, ifølge nettsiden, Proper food packed with personality and flavors! Det høres ut som han skal servere noe annet enn pimpa frossenpizza og iskake i hesteskoform. ●● Og det er hit jeg er på vei en fredag kveld i april. Jeg suger inn magen, spenner på mitt lekreste tøystykke og vifter med brøstene. Litt usikker på om jeg skal på singelfest, krasje en familiemiddag eller på sokkelhybelen til en pengelens amatørkokk. Jeg forlater hjemmet som et skjelvende aspeløv, med vin i veska og i ferd med å gjøre alt mamma har advart mot: Gå hjem til en fremmed mann! I det jeg ringer på døra har jeg svettetokter og puls som en middels overgangsalder. Ut kommer Rolf (ser ikke ut som en drapsmaskin), og inn går jeg – (selvfølgelig) som en av de første. Hilser pent, stapper vinflaska i en kjøler på verandaen og danderer aspeløvet på ei sofapute. En etter en kommer de. Stort sett to og to, egentlig. Skal jeg bli femte hjul på vogna i en multi-par-middag? Jeg kunne ikke tatt mer feil!
●● Først kom aperitiffen, så kom spicy søtpotetsuppe, etterfulgt av den møreste smørkyllingen i manns minne, akkompagnert av himmelsk ananassalsa, avrundet med hjemmelaget kanelis, toppet med alt som legger seg på hoftekammen. Kvelden hos Rolf var et kulinarisk smellkyss fra kjøkkenbenken, men det var også et gedigent sosialt eksperiment. For ei introvert sørlandspike, kan ei lita stue med ti fremmede fremstå som potensielt klaustrofobisk. Men det skjer noe med oss når vi kommer sammen i et hjem med god mat. Når vi sitter rundt samme bord og nyter samme skjebne. Når verten ikke sitter ved bordet, men serverer, forteller, ler og får alle til å føle seg som gjester i sitt eget bryllup.
●● Det ble en sjeldent magisk fredagskveld i april. Og Rolf, han var av den type menneske som trolig kan skape magi av omgangssjuka. En slags vandrende lykkepille med drangedalsdialekt. Kulinarisk selvtillit og humor lun som eplesausen på kanelisen. EatWith hos Rolf er som å gå på restaurant med fremmede, men samtidig føle at du har hjemmekveld med dine nærmeste. Vi ante ikke hva vi gikk til – noen av oss. Men vi vet hva vi gikk fra, litt uti de sene nattetimer. Mette, blide og yre. Det har vist seg å være ganske bra å bli med fremmede menn hjem, og om to uker har jeg ny middagsavtale i stua til Rolf!
Det har vist seg å være ganske bra å bli med fremmede menn hjem.