En dato som vekker minner
De fleste av oss har det slik at noen datoer har en spesiell betydning.
Når jeg hører eller ser visse datoer, skjerpes sansene helt automatisk og i noen sekunder lurer jeg på hvorfor jeg har reagert. Inntil jeg kommer på årsaken. For mitt vedkommende er det 27. mai som alltid vekker reaksjon.
Tidlig i april 1940 hadde den engelske marinen lagt ut miner i Vestfjorden utenfor Bodø for å hindre adgangen til Narvik. Vi fulgte kampene i Narvik og ellers i landet ut over april og mai. Vi visste at fienden rykket fram nordover på Helgeland. Både voksne og barn fikk opplæring i å se forskjell på engelske og tyske fly og hvordan man kunne søke dekning ved angrep fra luften. Det fikk vi ofte bruk for i løpet av april og mai. andag 27. mai 1940 var en varm og klar dag i Bodø. En strålende vakker, blikkstille vårdag. Av befolkningen på 6300 var de fleste evakuert til hytter og gårder utenfor byen. Riktig nok var folk flest på arbeid i byen om dagen, men etter arbeidstid på denne dagen var det omtrent 1500 igjen. Vår familie, i alt 8 personer inkludert 2 foreldre, 3 barn og 3 tanter, bodde i en liten hytte i Bodøsjøen, 2-3 km utenfor bykjernen. Den var neppe over 40-50 m2, men ble regnet for å være et tryggere sted enn huset vårt i Sjøgaten 4 som
Mvi hadde kjøpt, restaurert og flyttet inn i bare et halvt år tidligere.
Det vil være galt å si at hytta i Bodøsjøen var et helt trygt sted. På toppen av haugen hadde engelske soldater rigget opp en mitraljøsestilling bare 20-30 meter fra hytta, og to attraktive bombemål - en radiopeilestasjon og en provisorisk flystripe - lå innenfor en radius på en kilometer. Som tilfluktsrom brukte vi krypkjelleren under hytta der takhøyden neppe var særlig mer enn 1 meter. llerede før kl 8 om morgenen 27. mai gikk den første flyalarmen. En gruppe tyske fly slapp bomber over radiopeilestasjonen slik at den ene radiomasten deiset i bakken. På flyplassen der det var stasjonert to engelske fly ble det ene flyet skadet mens det andre kom seg på vingene og oppnådde å skade minst et tysk fly før det selv ble skutt ned. Neste flyangrep kom litt etter kl 17. Målet denne gangen var Bodø radio som lå omtrent der ekspedisjonsbygningen på den nåværende flyplassen ligger. Radiostasjonen var imidlertid så godt kamuflert at den ikke ble skadet. Etter at Oslo-stasjonen var blitt okkupert allerede 9. april, måtte de lokale radiostasjonene operere på egen hånd. Bodø radio ble en av de få frie radiostasjonene i Norge i april-mai og ble en viktig kilde til informasjon om krigens gang takket være programsekre-
Er det rart at jeg føler med de som flykter fra krig og fordervelse uten egentlig å vite hva de går til?
Atær Leif Jensson som viste seg å være en fremragende og uredd improvisator. et tredje flyangrepet kom kl. 18 med 15 fly i første bølge, deretter 15 nye et kvarter deretter. Det første bombemålet var sykehuset som var markert med store røde kors på taket, deretter husene i Sjøgata og Storgata. Vannforsyningen og strømmen ble tidlig brutt. Brannmannskapene og folk som drev med å evakuere de 141 pasientene fra sykehuset, ble beskutt med maskingevær fra flyene. Bombingen varte i litt over 2 timer og resulterte i 15 døde, 420 brennende hus og 3700 husville.
Mens dette pågikk, satt vi (8 personer) sammenkrøpet i vårt
Dprimitive tilfluktsrom i over 2 timer og hørte de fjerne drønnene av ca 200 sprengbomber og et ukjent antall brannbomber. Da det ble stille, gikk vi forsiktig ut i friluft, strakk beina og gikk forsiktig opp på haugen ovenfor hytta hvor vi hadde utsikt til byen. Det var ingen tvil om hva som hadde skjedd. Røyksøylen fra et areal på en kvadratkilometer med brennende trehus er imponerende i all sin gru. Midt i røyken sto solen som en rødglødende kule. Vi behøvde ikke å dra inn til byen for å se hvordan det var gått med huset hvor vi hadde bodd i bare 5 måneder og hvor vi hadde gledet oss til å bo lenge. Vi sto igjen nesten uten møbler, klær eller vanlige husholdningsartikler. Det skulle gå 5 år med minimale muligheter til å kjøpe nye ting til erstatning. Det visste vi heldigvis ikke da. eg vet ikke hvordan de voksne tenkte, men jeg antar at de mente at med 3 flyangrep på en dag, med engelske soldater på retrett mot Bodø for evakuering og med en nedbrent by, var det best å komme seg lengst mulig unna. Det går bare en vei ut fra Bodø og den går østover. Godt og vel 40 km borte bodde en annen tante på et småbruk som det ble bestemt at vi skulle begi oss til. Hit var allerede farmor evakuert. Slik gikk det til at vi sent på kvelden 27 mai vendte ryggen til en brennende by og la i vei til Valnes-
Jfjorden. Foran oss lå 43 km grusvei og muligheten for flyangrep med mitraljøseild underveis. Så gikk vi da der, to foreldre 44 og 46 år, tre barn 8, 11 og 14 år, tre tanter 40-50 år og den svarte hannkatten Jonas. Sistnevnte i en kurv båret av den eldste tanten som var en svoren dyrevenn. Som transportmiddel hadde vi 4 sykler til sammen. Ingen biler var tilgjengelig.
Etter at vi hadde gått noen km, kom det kjørende en engelsk patruljebil. Den stanset og sjåføren tilbød oss skyss. «The lady with the cat first», sa sersjanten. Etter katten kom jeg som var yngst og deretter min søster og bror. På den måten kom vi fram til målet. Når de øvrige kom fram, vet jeg ikke. Antakelig sov jeg. Det er langt å gå 43 km. I dag kjører man strekningen med bil på 40 minutter. Er det rart at jeg fortsatt reagerer når jeg ser eller hører datoen 27. mai, og er det rart at jeg føler med de som flykter fra krig og fordervelse uten egentlig å vite hva de går til?
Det eneste som står i hodet når man flykter, er at det er om å gjøre å komme lengst mulig vekk. Det man kommer til, kan umulig være verre enn det man drar fra.