En dato som vek­ker min­ner

De fles­te av oss har det slik at noen da­to­er har en spe­si­ell be­tyd­ning.

Faedrelandsvennen - - MENING - SVEIN SI­MON­SEN, Kris­tian­sand

Når jeg hø­rer el­ler ser vis­se da­to­er, skjer­pes san­se­ne helt auto­ma­tisk og i noen se­kun­der lu­rer jeg på hvor­for jeg har rea­gert. Inn­til jeg kom­mer på år­sa­ken. For mitt ved­kom­men­de er det 27. mai som all­tid vek­ker re­ak­sjon.

Tid­lig i april 1940 had­de den en­gels­ke ma­ri­nen lagt ut mi­ner i Vest­fjor­den uten­for Bodø for å hind­re ad­gan­gen til Nar­vik. Vi fulg­te kam­pe­ne i Nar­vik og el­lers i lan­det ut over april og mai. Vi viss­te at fien­den ryk­ket fram nord­over på Helge­land. Både voks­ne og barn fikk opp­læ­ring i å se for­skjell på en­gels­ke og tys­ke fly og hvor­dan man kun­ne søke dek­ning ved an­grep fra luf­ten. Det fikk vi of­te bruk for i lø­pet av april og mai. an­dag 27. mai 1940 var en varm og klar dag i Bodø. En strå­len­de vak­ker, blikk­stil­le vår­dag. Av be­folk­nin­gen på 6300 var de fles­te eva­ku­ert til hyt­ter og går­der uten­for byen. Rik­tig nok var folk flest på ar­beid i byen om da­gen, men etter ar­beids­tid på den­ne da­gen var det om­trent 1500 igjen. Vår fa­mi­lie, i alt 8 per­soner in­klu­dert 2 for­eld­re, 3 barn og 3 tan­ter, bod­de i en li­ten hyt­te i Bo­dø­sjø­en, 2-3 km uten­for by­kjer­nen. Den var nep­pe over 40-50 m2, men ble reg­net for å være et tryg­ge­re sted enn hu­set vårt i Sjø­ga­ten 4 som

Mvi had­de kjøpt, res­tau­rert og flyt­tet inn i ba­re et halvt år tid­li­ge­re.

Det vil være galt å si at hyt­ta i Bo­dø­sjø­en var et helt trygt sted. På top­pen av hau­gen had­de en­gels­ke sol­da­ter rig­get opp en mi­tral­jøse­stil­ling ba­re 20-30 me­ter fra hyt­ta, og to at­trak­ti­ve bombe­mål - en ra­dio­peile­sta­sjon og en pro­vi­so­risk fly­stri­pe - lå in­nen­for en ra­di­us på en kilo­me­ter. Som til­flukts­rom bruk­te vi kryp­kjel­le­ren un­der hyt­ta der tak­høy­den nep­pe var sær­lig mer enn 1 me­ter. lle­re­de før kl 8 om mor­ge­nen 27. mai gikk den førs­te fly­alar­men. En grup­pe tys­ke fly slapp bom­ber over ra­dio­peile­sta­sjo­nen slik at den ene ra­dio­mas­ten dei­set i bak­ken. På fly­plas­sen der det var sta­sjo­nert to en­gels­ke fly ble det ene fly­et ska­det mens det and­re kom seg på vin­ge­ne og opp­nåd­de å ska­de minst et tysk fly før det selv ble skutt ned. Nes­te fly­an­grep kom litt etter kl 17. Må­let den­ne gan­gen var Bodø ra­dio som lå om­trent der eks­pe­di­sjons­byg­nin­gen på den nå­væ­ren­de fly­plas­sen lig­ger. Ra­dio­sta­sjo­nen var imid­ler­tid så godt ka­mu­flert at den ikke ble ska­det. Etter at Oslo-sta­sjo­nen var blitt ok­ku­pert al­le­re­de 9. april, måt­te de lo­ka­le ra­dio­sta­sjo­ne­ne ope­re­re på egen hånd. Bodø ra­dio ble en av de få frie ra­dio­sta­sjo­ne­ne i Nor­ge i april-mai og ble en vik­tig kil­de til in­for­ma­sjon om kri­gens gang tak­ket være pro­gram­sek­re-

Er det rart at jeg fø­ler med de som flyk­ter fra krig og for­der­vel­se uten egent­lig å vite hva de går til?

Atær Leif Jens­son som vis­te seg å være en frem­ra­gen­de og uredd im­pro­vi­sa­tor. et tred­je fly­an­gre­pet kom kl. 18 med 15 fly i førs­te bøl­ge, der­et­ter 15 nye et kvar­ter der­et­ter. Det førs­te bombe­må­let var syke­hu­set som var mar­kert med sto­re røde kors på ta­ket, der­et­ter hu­se­ne i Sjø­gata og St­or­gata. Vann­for­sy­nin­gen og strøm­men ble tid­lig brutt. Brann­mann­ska­pe­ne og folk som drev med å eva­ku­ere de 141 pa­si­en­te­ne fra syke­hu­set, ble be­skutt med ma­skin­ge­vær fra fly­ene. Bom­bin­gen var­te i litt over 2 ti­mer og re­sul­ter­te i 15 døde, 420 bren­nen­de hus og 3700 hus­vil­le.

Mens det­te på­gikk, satt vi (8 per­soner) sam­men­krø­pet i vårt

Dpri­mi­ti­ve til­flukts­rom i over 2 ti­mer og hør­te de fjer­ne drøn­ne­ne av ca 200 spreng­bom­ber og et ukjent an­tall brann­bom­ber. Da det ble stil­le, gikk vi for­sik­tig ut i fri­luft, strakk bei­na og gikk for­sik­tig opp på hau­gen oven­for hyt­ta hvor vi had­de ut­sikt til byen. Det var in­gen tvil om hva som had­de skjedd. Røyk­søy­len fra et are­al på en kvad­rat­kilo­me­ter med bren­nen­de tre­hus er im­po­ne­ren­de i all sin gru. Midt i røy­ken sto so­len som en rødglø­den­de kule. Vi be­høv­de ikke å dra inn til byen for å se hvor­dan det var gått med hu­set hvor vi had­de bodd i ba­re 5 må­ne­der og hvor vi had­de gle­det oss til å bo len­ge. Vi sto igjen nes­ten uten møb­ler, klær el­ler van­li­ge hus­hold­nings­ar­tik­ler. Det skul­le gå 5 år med mi­ni­ma­le mu­lig­he­ter til å kjø­pe nye ting til er­stat­ning. Det viss­te vi hel­dig­vis ikke da. eg vet ikke hvor­dan de voks­ne tenk­te, men jeg an­tar at de men­te at med 3 fly­an­grep på en dag, med en­gels­ke sol­da­ter på re­trett mot Bodø for eva­ku­e­ring og med en ned­brent by, var det best å kom­me seg lengst mu­lig unna. Det går ba­re en vei ut fra Bodø og den går øst­over. Godt og vel 40 km borte bod­de en an­nen tan­te på et små­bruk som det ble be­stemt at vi skul­le begi oss til. Hit var al­le­re­de far­mor eva­ku­ert. Slik gikk det til at vi sent på kvel­den 27 mai vend­te ryg­gen til en bren­nen­de by og la i vei til Val­nes-

Jfjor­den. Foran oss lå 43 km grus­vei og mu­lig­he­ten for fly­an­grep med mi­tral­jø­seild un­der­veis. Så gikk vi da der, to for­eld­re 44 og 46 år, tre barn 8, 11 og 14 år, tre tan­ter 40-50 år og den svar­te hann­kat­ten Jo­nas. Sist­nevn­te i en kurv bå­ret av den elds­te tan­ten som var en svo­ren dyre­venn. Som trans­port­mid­del had­de vi 4 syk­ler til sam­men. In­gen bi­ler var til­gjen­ge­lig.

Etter at vi had­de gått noen km, kom det kjø­ren­de en en­gelsk pa­trulje­bil. Den stan­set og sjå­fø­ren til­bød oss skyss. «The lady with the cat first», sa ser­sjan­ten. Etter kat­ten kom jeg som var yngst og der­et­ter min søs­ter og bror. På den må­ten kom vi fram til må­let. Når de øv­ri­ge kom fram, vet jeg ikke. An­ta­ke­lig sov jeg. Det er langt å gå 43 km. I dag kjører man strek­nin­gen med bil på 40 mi­nut­ter. Er det rart at jeg fort­satt reagerer når jeg ser el­ler hø­rer da­to­en 27. mai, og er det rart at jeg fø­ler med de som flyk­ter fra krig og for­der­vel­se uten egent­lig å vite hva de går til?

Det enes­te som står i ho­det når man flyk­ter, er at det er om å gjø­re å kom­me lengst mu­lig vekk. Det man kom­mer til, kan umu­lig være ver­re enn det man drar fra.

FOTO: KRIS­TI­AN HARTVIG HEL­GE­SEN, ER­LING SANNES SAM­LING

Bodø ble bom­bet av tys­ker­ne 27. mai 1940.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.