En sann mester innen pop

POP

Ron Sexsmith

«The Last Rider» Cooking Vinyl/playground

Ron Sexsmith fant ikke opp popmusikken, men han forvalter de beste delene av den på en utmerket måte.

Kanadieren fra St. Catharines i Ontario har gitt ut musikk siden 1985. Dette er 53-åringens 14. album. Ofte har det vært grunn til å påstå at den nye utgivelsen hans er den beste. Nå er det grunn til å påstå det igjen; at dette er hans beste album.

Hovedpoenget er at Ron Sexsmith er så full av lekker, melodiøs og fin pop at han annethvert år leverer et dusin med popperler. Det handler om classic pop litt slik som Ray Davies gjorde det med Kinks og slik som Paul Mccartney gjorde det i The Beatles, og etterpå med Wings og som soloartist. Låten «Worried Song» kunne ha havnet på topp ti-lista til de beste låtene Mccartney har skrevet, mens «Dead And Dream» er som snytt ut av pophjertet til Ray Davies.

Så kan man si at det ikke er noen prestasjon å ligne på disse popmesterne, men Sexsmith har skapt sitt eget sound, og han har helt klart sin egen identitet. Musikken hans veksler mellom å være oppløftende, romantisk, trist, melankolsk, fargerik og bittersøt. Og han holder et høyt sanger- og sangskrivernivå helt til det hele er over med låt nummer nummer 13. Da har han holdt på i 49 minutter. For det er helt til slutt vi får den fargerike og nydelige, «Man At The Gate (1913)», inspirert av et postkort med et bilde fra Toronto fra det året.

Låten handler om at livet blir rikere dersom mennesker samhandler, og at vi forsøker å gjøre det beste. Ikke akkurat revolusjonerende meldinger. Men det høres så trygt og godt ut. Balsam for sjela. Hele veien er tekstene til Sexsmith glimrende. Når både ord og musikk sitter, og danner en helhet; det er da vi snakker om store popkomponister. Ron Sexsmith er en slik en.