Når lys­strå­len tref­fer en død kropp, sk

To da­ger etter at tre klat­re­re mis­tet li­vet på vei opp ver­dens høy­es­te fjell, sto Vi­be­ke Se­fland fra Kris­tian­sand på top­pen av Mount Eve­rest.

Faedrelandsvennen - - NYHETER -

23. mai 2017: Vi­be­ke Se­fland og sher­pa­en er nes­ten nede i kne­stå­en­de for å kom­me seg bort­over det snø­dek­te fjel­let. Vin­den rundt er så kraf­tig at hun el­lers ald­ri vil­le gått ut i uvæ­ret, men nå vet hun at top­pen av ver­dens høy­es­te fjell er nær­me­re enn noen gang, og hun krib­ler etter å be­sti­ge det. Uten vind vil­le av­stan­den til top­pen tatt 40 mi­nut­ter å gå, men nå vet hun at den kraf­ti­ge mot­vin­den vil gjø­re tu­ren langt mer tid­kre­ven­de. «Det er ba­re rett der borte», mo­ti­ve­rer hun seg selv. Klok­ka 11 sam­me dag når kris­tian­sands­kvin­nen ver­dens tak.

MAJOR I FOR­SVA­RET

Ti da­ger tid­li­ge­re had­de klok­ka ruk­ket å slå 03.30 på nat­ta da Se­fland pak­ket med seg ut­sty­ret sitt og vend­te ryg­gen til Base camp, telt­lei­ren som er ut­gangs­punk­tet for eks­pe­di­sjo­ner opp til Mount Eve­rest.

– Det var en fan­tas­tisk klatre­dag. Jeg klat­ret sam­men med ei venn­in­ne gjen­nom Khum­bu ice, og nåd­de camp to på fem-seks ti­mer, for­tel­ler Se­fland.

Krop­pen hen­nes fun­ger­te godt. Hun var blitt av­kli­ma­ti­sert etter opp­hol­det i Base camp, og opp­lev­de in­gen pro­ble­mer i lei­ren som lig­ger rundt 6400 me­ter over ha­vet.

– Det fin­nes ikke men­nes­ke som kan leve over 5000 me­ter. Krop­pen dør ikke, men den slut- ter på et vis å leve. På 6400 me­ter er det egent­lig på gren­sa til at du lig­ger og smuld­rer opp, hev­der hun.

43-årin­gen kjen­ner krop­pen sin godt. Hun er major i For­sva­ret, men har mel­lom en rek­ke in­ter­na­sjo­na­le ope­ra­sjo­ner i For­sva­rets tjeneste ruk­ket å be­sti­ge et im­po­ne­ren­de knip­pe av ver­dens høy­es­te fjell: Ma­na­s­lu (8163 moh.) i Hi­ma­laya, Acon­ca­gua (6961 moh.) i Ar­gen­ti­na og De­na­li (6190 moh.) i Alas­ka er blant top­pe­ne på Se­flands klat­re-cv.

OVER­LEV­DE JORDSKJELVET

Det er to år si­den for­ri­ge gang Se­fland var på camp 2. Den gan­gen ble drøm­men om å nå Mount Eve­rest knust da det ver­ste jordskjelvet målt på over 80 år i Ne­pal drep­te 9000 men­nes­ker og ska­det fle­re ti­talls tu­sen ne­pa­le­se­re. Jordskre­det som ble ut­løst på Mount Eve­rest tok li­vet av 22 klat­re­re. Pla­nen om å bli førs­te kvin­ne til å klat­re både Mount Eve­rest og nabo­fjel­let Lhot­se på ett døgn ble lagt på vent. Si­den har Se­fland brukt mye tid på hjelpe­ar­beid i det krise­ram­me­de lan­det.

Den­ne gan­gen kun­ne deri­mot kris­tian­sands­kvin­nen fort­set­te tu­ren vi­de­re opp Lhot­se face i ret­ning leir 3. To ti­mer bort­over, så tre ti­mer opp­over, så steilt og bratt at man må ha på seg ste­gjern og tau ba­re man skal gå på do på ut­si­den av tel­tet i cam­pen.

– Man­ge fø­ler at Lhot­se face har lyst til å dyt­te deg ned igjen, men det fø­ler ikke jeg. Det er kjempe­god klat­ring i fem ti­mer, og jeg er hop­pen­de glad, og syn­ger og dan­ser. Jeg blir ba­re høy­ere jo høy­ere jeg kom­mer, det er så fint, sier hun, og hø­res ikke så rent lite høy ut.

KLARSIGNAL FOR LHOT­SE

Den lil­le lei­ren som ut­gjør camp 3 er hog­get ut i isen, der trappe­trin­ne­ne er så sma­le at man så vidt får plass til tel­tet. Ut­sik­ten ned­over da­len er vak­ker, men det stup­brat­te ter­ren­get kan være svim­len­de. Tu­ren vi­de­re mot camp 4 er like tøff som na­tu­ren til­si­er.

I camp 4 møt­te hun igjen sher­pa­en og klatre­kom­pi­sen som had­de klat­ret noen da­ger i for­kant som så­kalt tau­fik­ser. Hver se­song leg­ges det ut fas­te tau, som av sik­ker­hets­år­sa­ker må byt­tes ut år­lig. Nå var job­ben gjort, og ka­me­ra­ten had­de gle­de­li­ge ny­he­ter til Se­fland.

– Han sa at det var meldt fint vær, og at vi kun­ne be­gyn­ne å gå mot top­pen av Lhot­se da­gen etter. Det var kan­skje litt dumt at vi ikke tenk­te på å ta Eve­rest først, men på den and­re si­den fikk jeg en fan­tas­tisk topp. Det var 16. mai, og vi spis­te god fro­kost og drakk te før vi star­tet, for­tel­ler hun.

Været var ny­de­lig og vind­stil­le, ut­sik­ten fan­tas­tisk, og krop­pen spil­te på lag på vei­en mot Eve­rests nabo­topp, som må­ler 8516 me­ter over ha­vet, og er ver­dens fjer­de høy­es­te fjell­topp.

– Været be­gyn­te etter hvert å skif­te til tid­vis snø­storm, men det er gode for­hold med mye snø i år, som gjør det enk­le­re å klat­re, sier hun.

Da Se­fland, sher­pa­en og et an-

net tur­føl­ge på 17 per­soner nåd­de top­pen av Lhot­se, var det rundt fire år si­den for­ri­ge gang noen had­de satt sin fot der. Se­fland tok seg tid til å nyte opp­le­vel­sen.

– Vi kom­mer helt opp på top­pen, og har den ut­sik­ten. Vi ser rett over til Eve­rest, og har tid til å nyte det. Bil­de­ne er som brent inn i hjer­nen min.

REDNINGSAKSJON

Vel nede i cam­pen kom­mer mel­din­ge­ne om at mas­se vind gjør det alt­for far­lig å be­sti­ge Eve­rest da­gen etter. Der­med ry­ker mu­lig­he­ten til å bli førs­te kvin­ne til å be­sti­ge både Lhot­se og Eve­rest på un­der 24 ti­mer. Se­fland og sher­pa­en må helt ned til camp 2 for å ven­te på bed­re vær. 22. mai er det en­de­lig de­res tur til å klat­re set­te kur­sen mot sis­te etap­pe, men når duo­en er frem­me på camp 4 Mount Eve­rest, kom­mer mel­din­gen om at en pa­kis­tansk klat­rer og en sher­pa har pro­ble­mer len­ger oppe. De blir eni­ge om å ut­set­te topp­stø­tet, og hjel­per til i red­nings­ak­sjo­nen.

– Hele nat­ta for­sø­ker vi å få dem ned, av og på med pauser. Sher­pa­en var nes­ten død, og pa­kis­ta­ne­ren had­de al­le­re­de fått be­gyn­nen­de hjerne­ødem, alt­så at man får unor­malt mye væs­ke i hjerne­ve­vet. Hel­dig­vis had­de vi en hjer­te­le­ge og en an­nen medi­sinsk fag­per­son i nabo­tel­tet, og de to red­det li­vet til sher­pa­en, for­tel­ler hun.

Både pa­kis­ta­ne­ren og sher­pa­en blir eva­ku­ert ned fra camp tre. Om pa­kis­ta­ne­ren vil over­le­ve, er fort­satt ikke kjent. Sher­pa­en mis­ter al­le fing­re­ne etter de mas­si­ve frost­ska­de­ne. Det blå­ser hin­si­des mye. Li­ke­vel fort­set­ter Se­fland tu­ren opp­over. Hun har satt seg kla­re mål, men har også kla­re gren­ser.

– En ka­me­rat kom­mer og for­tel­ler oss at en stor grup­pe skal klat­re sam­men, og sier at vi kan bli med. Det er dét som trig­ger oss og gjør at vi blir med opp. Jeg had­de ald­ri gått opp der­som jeg ikke viss­te at det ikke var en an­nen grup­pe i om­rå­det, sier Se­fland.

KLAT­RET OVER DØDE

Vei­en opp er full av på­min­nel­ser om at eks­pe­di­sjo­nen er far­lig. Fjel­let har krevd over 200 men­neske­liv gjen­nom åre­nes løp.

Tre klat­re­re om­kom i fjel­let ba­re to da­ger før Se­fland selv gjor­de topp­stø­tet.

– Det er gjer­ne man­ge våg­hal­ser som be­gir seg ut på Eve­rest. Fjel­let trek­ker man­ge uer­far­ne klat­re­re. Eve­rest er noe an­net enn Kili­man­ja­ro, for å si det sånn. I den høy­den har vin­den enorm på­virk­ning på krop­pen. Det på­vir­ker blod­gjen­nom­strøm­min­gen, og det er lett å få frost­ska­der og høyde­syke. Det re­sul­te­rer man­ge gan­ger i am­pu­ta­sjon av tær og fing­re, sier Se­fland nøk­ternt.

På vei­en klat­rer hun for­bi, og nes­ten over, fle­re døde krop­per. Noen har lig­get der fle­re år, and­re ikke fullt så len­ge.

– Vi star­tet klok­ka halv ti på kvel­den, og da går vi med hode­lyk­ter med en vel­dig kon­sen­trert lys­strå­le. Når du tref­fer en død kropp med den lys­strå­len... Da tar du inn­over deg at det du hol­der på med er far­lig. Her lig­ger det fak­tisk en død kropp til en som for­søk­te å nå en drøm, sier Se­fland.

Hun stan­ser opp for å vise hver en­kelt av­døde klat­rer re­spekt. Hun ber også en stil­le bønn og hå­per at det skal gå bra på vei opp­over.

Men hun blir ikke redd.

– Nei, jeg blir mer fo­ku­sert. Jeg har en vel­dig yd­myk­het for fjel­let, og for de and­re som har mis­tet li­vet. Re­spekt for det jeg står oppi, og for den stak­ka­ren som blir lig­gen­de, sier hun.

FARE FOR LUNGEØDEM

Når sola kas­ter de førs­te lyst­trå­le­ne på Mount Eve­rest, er sy­net slå­en­de. Men så var det den­ne vin­den, da. De går krok­bøyd, kjem­per mot en vegg av vind, og kry­per opp den sis­te etap­pen.

Men de når Mount Eve­rest, klok­ka 11 på da­gen tirs­dag 23. mai.

De fil­mer, tar bil­der, lar opp­le­vel­sen syn­ke inn, og be­gyn­ner snart på tu­ren ned igjen. Se­flands lun­ger be­gyn­ner å bli slit­ne etter å ha job­bet hardt i sterk vind, i syl­tynn luft, un­der eks­tre­me for­hold. Når de når fram til camp 4 ved 16-ti­den sam­me etter­mid­dag, kjen­ner hun at det ikke er noe å lure på – Se­fland må len­ger ned.

– Jeg tok medi­si­ner for å unn­gå lungeødem, og de tre sis­te ti­me­ne før vi var nede ved camp 4, måt­te jeg kon­sen­tre­re meg noe vold­somt med pus­tin­ga, for ikke å ut­vik­le lungeødem og fak­tisk druk­ne meg selv, sier hun.

25 ti­mer etter at Se­fland star­tet topp­stø­tet mot Mount Eve­rests 8848 me­ter over ha­vet, er hun til­ba­ke igjen i camp 2. Lun­ge­ne kla­rer seg, og krop­pen får hvi­le.

– Er det verdt stre­vet? Hvor­for gjør hun det? Tenke­pau­sen er kort.

– Det er ba­re helt fan­tas­tisk å klat­re.

FOTO: PRI­VAT

Det var full storm da Vi­be­ke Se­fland nåd­de top­pen av Eve­rest.

FOTO: PRI­VAT

Tu­ren fra camp 4 opp mot top­pen av Mount Eve­rest star­tet på nat­ten.

FOTO: PRI­VAT

Det blås­te kraf­tig da grup­pen Vi­be­ke Se­fland klat­ret sam­men med nær­met seg top­pen av Eve­rest.

FOTO: PRI­VAT

Førs­te mål nådd. På top­pen av Lhot­se med ut­sikt til Eve­rest til venst­re.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.