Når lysstrålen treffer en død kropp, sk
To dager etter at tre klatrere mistet livet på vei opp verdens høyeste fjell, sto Vibeke Sefland fra Kristiansand på toppen av Mount Everest.
23. mai 2017: Vibeke Sefland og sherpaen er nesten nede i knestående for å komme seg bortover det snødekte fjellet. Vinden rundt er så kraftig at hun ellers aldri ville gått ut i uværet, men nå vet hun at toppen av verdens høyeste fjell er nærmere enn noen gang, og hun kribler etter å bestige det. Uten vind ville avstanden til toppen tatt 40 minutter å gå, men nå vet hun at den kraftige motvinden vil gjøre turen langt mer tidkrevende. «Det er bare rett der borte», motiverer hun seg selv. Klokka 11 samme dag når kristiansandskvinnen verdens tak.
MAJOR I FORSVARET
Ti dager tidligere hadde klokka rukket å slå 03.30 på natta da Sefland pakket med seg utstyret sitt og vendte ryggen til Base camp, teltleiren som er utgangspunktet for ekspedisjoner opp til Mount Everest.
– Det var en fantastisk klatredag. Jeg klatret sammen med ei venninne gjennom Khumbu ice, og nådde camp to på fem-seks timer, forteller Sefland.
Kroppen hennes fungerte godt. Hun var blitt avklimatisert etter oppholdet i Base camp, og opplevde ingen problemer i leiren som ligger rundt 6400 meter over havet.
– Det finnes ikke menneske som kan leve over 5000 meter. Kroppen dør ikke, men den slut- ter på et vis å leve. På 6400 meter er det egentlig på grensa til at du ligger og smuldrer opp, hevder hun.
43-åringen kjenner kroppen sin godt. Hun er major i Forsvaret, men har mellom en rekke internasjonale operasjoner i Forsvarets tjeneste rukket å bestige et imponerende knippe av verdens høyeste fjell: Manaslu (8163 moh.) i Himalaya, Aconcagua (6961 moh.) i Argentina og Denali (6190 moh.) i Alaska er blant toppene på Seflands klatre-cv.
OVERLEVDE JORDSKJELVET
Det er to år siden forrige gang Sefland var på camp 2. Den gangen ble drømmen om å nå Mount Everest knust da det verste jordskjelvet målt på over 80 år i Nepal drepte 9000 mennesker og skadet flere titalls tusen nepalesere. Jordskredet som ble utløst på Mount Everest tok livet av 22 klatrere. Planen om å bli første kvinne til å klatre både Mount Everest og nabofjellet Lhotse på ett døgn ble lagt på vent. Siden har Sefland brukt mye tid på hjelpearbeid i det kriserammede landet.
Denne gangen kunne derimot kristiansandskvinnen fortsette turen videre opp Lhotse face i retning leir 3. To timer bortover, så tre timer oppover, så steilt og bratt at man må ha på seg stegjern og tau bare man skal gå på do på utsiden av teltet i campen.
– Mange føler at Lhotse face har lyst til å dytte deg ned igjen, men det føler ikke jeg. Det er kjempegod klatring i fem timer, og jeg er hoppende glad, og synger og danser. Jeg blir bare høyere jo høyere jeg kommer, det er så fint, sier hun, og høres ikke så rent lite høy ut.
KLARSIGNAL FOR LHOTSE
Den lille leiren som utgjør camp 3 er hogget ut i isen, der trappetrinnene er så smale at man så vidt får plass til teltet. Utsikten nedover dalen er vakker, men det stupbratte terrenget kan være svimlende. Turen videre mot camp 4 er like tøff som naturen tilsier.
I camp 4 møtte hun igjen sherpaen og klatrekompisen som hadde klatret noen dager i forkant som såkalt taufikser. Hver sesong legges det ut faste tau, som av sikkerhetsårsaker må byttes ut årlig. Nå var jobben gjort, og kameraten hadde gledelige nyheter til Sefland.
– Han sa at det var meldt fint vær, og at vi kunne begynne å gå mot toppen av Lhotse dagen etter. Det var kanskje litt dumt at vi ikke tenkte på å ta Everest først, men på den andre siden fikk jeg en fantastisk topp. Det var 16. mai, og vi spiste god frokost og drakk te før vi startet, forteller hun.
Været var nydelig og vindstille, utsikten fantastisk, og kroppen spilte på lag på veien mot Everests nabotopp, som måler 8516 meter over havet, og er verdens fjerde høyeste fjelltopp.
– Været begynte etter hvert å skifte til tidvis snøstorm, men det er gode forhold med mye snø i år, som gjør det enklere å klatre, sier hun.
Da Sefland, sherpaen og et an-
net turfølge på 17 personer nådde toppen av Lhotse, var det rundt fire år siden forrige gang noen hadde satt sin fot der. Sefland tok seg tid til å nyte opplevelsen.
– Vi kommer helt opp på toppen, og har den utsikten. Vi ser rett over til Everest, og har tid til å nyte det. Bildene er som brent inn i hjernen min.
REDNINGSAKSJON
Vel nede i campen kommer meldingene om at masse vind gjør det altfor farlig å bestige Everest dagen etter. Dermed ryker muligheten til å bli første kvinne til å bestige både Lhotse og Everest på under 24 timer. Sefland og sherpaen må helt ned til camp 2 for å vente på bedre vær. 22. mai er det endelig deres tur til å klatre sette kursen mot siste etappe, men når duoen er fremme på camp 4 Mount Everest, kommer meldingen om at en pakistansk klatrer og en sherpa har problemer lenger oppe. De blir enige om å utsette toppstøtet, og hjelper til i redningsaksjonen.
– Hele natta forsøker vi å få dem ned, av og på med pauser. Sherpaen var nesten død, og pakistaneren hadde allerede fått begynnende hjerneødem, altså at man får unormalt mye væske i hjernevevet. Heldigvis hadde vi en hjertelege og en annen medisinsk fagperson i naboteltet, og de to reddet livet til sherpaen, forteller hun.
Både pakistaneren og sherpaen blir evakuert ned fra camp tre. Om pakistaneren vil overleve, er fortsatt ikke kjent. Sherpaen mister alle fingrene etter de massive frostskadene. Det blåser hinsides mye. Likevel fortsetter Sefland turen oppover. Hun har satt seg klare mål, men har også klare grenser.
– En kamerat kommer og forteller oss at en stor gruppe skal klatre sammen, og sier at vi kan bli med. Det er dét som trigger oss og gjør at vi blir med opp. Jeg hadde aldri gått opp dersom jeg ikke visste at det ikke var en annen gruppe i området, sier Sefland.
KLATRET OVER DØDE
Veien opp er full av påminnelser om at ekspedisjonen er farlig. Fjellet har krevd over 200 menneskeliv gjennom årenes løp.
Tre klatrere omkom i fjellet bare to dager før Sefland selv gjorde toppstøtet.
– Det er gjerne mange våghalser som begir seg ut på Everest. Fjellet trekker mange uerfarne klatrere. Everest er noe annet enn Kilimanjaro, for å si det sånn. I den høyden har vinden enorm påvirkning på kroppen. Det påvirker blodgjennomstrømmingen, og det er lett å få frostskader og høydesyke. Det resulterer mange ganger i amputasjon av tær og fingre, sier Sefland nøkternt.
På veien klatrer hun forbi, og nesten over, flere døde kropper. Noen har ligget der flere år, andre ikke fullt så lenge.
– Vi startet klokka halv ti på kvelden, og da går vi med hodelykter med en veldig konsentrert lysstråle. Når du treffer en død kropp med den lysstrålen... Da tar du innover deg at det du holder på med er farlig. Her ligger det faktisk en død kropp til en som forsøkte å nå en drøm, sier Sefland.
Hun stanser opp for å vise hver enkelt avdøde klatrer respekt. Hun ber også en stille bønn og håper at det skal gå bra på vei oppover.
Men hun blir ikke redd.
– Nei, jeg blir mer fokusert. Jeg har en veldig ydmykhet for fjellet, og for de andre som har mistet livet. Respekt for det jeg står oppi, og for den stakkaren som blir liggende, sier hun.
FARE FOR LUNGEØDEM
Når sola kaster de første lysttrålene på Mount Everest, er synet slående. Men så var det denne vinden, da. De går krokbøyd, kjemper mot en vegg av vind, og kryper opp den siste etappen.
Men de når Mount Everest, klokka 11 på dagen tirsdag 23. mai.
De filmer, tar bilder, lar opplevelsen synke inn, og begynner snart på turen ned igjen. Seflands lunger begynner å bli slitne etter å ha jobbet hardt i sterk vind, i syltynn luft, under ekstreme forhold. Når de når fram til camp 4 ved 16-tiden samme ettermiddag, kjenner hun at det ikke er noe å lure på – Sefland må lenger ned.
– Jeg tok medisiner for å unngå lungeødem, og de tre siste timene før vi var nede ved camp 4, måtte jeg konsentrere meg noe voldsomt med pustinga, for ikke å utvikle lungeødem og faktisk drukne meg selv, sier hun.
25 timer etter at Sefland startet toppstøtet mot Mount Everests 8848 meter over havet, er hun tilbake igjen i camp 2. Lungene klarer seg, og kroppen får hvile.
– Er det verdt strevet? Hvorfor gjør hun det? Tenkepausen er kort.
– Det er bare helt fantastisk å klatre.