Hva skjer i Tyskland?
2017 har vært et år for overraskelser, bitre skuffelser og uventede seiere i tysk politikk.
i januar ble det klart at Martin Schulz, tidligere president for Europaparlamentet, ville overta som leder for sosialdemokratene (SPD) og også bli partiets kanslerkandidat ved valget til ny forbundsdag 24. september. Schulz, som entret tysk politikk som en frisk vind, med lidenskap og vyer om et mer rettferdig samfunn, gav umiddelbart partiet et kraftig byks på meningsmålingene. «Schulz-effekten» ble et begrep. På enkelte målinger lå SPD til og med foran de konservative partiene CDU/CSU og Schulz foran forbundskansler Merkel i popularitet.
Fire måneder og tre delstatsvalg seinere er det bare rester igjen av Schulz-effekten. Merkel-leiren er på vei tilbake mot 40-prosentmerket, mens SPD har en oppslutning som ikke er særlig høyere enn det dårlige resultatet partiet oppnådde ved forrige valg til Forbundsdagen (25,7 prosent). D e tre delstatsvalgene var alle en nedtur for SPD, og i særdeleshet for Martin Schulz. Særlig smertefullt var resultatet i den folkerike og viktige delstaten Nordrhein-westfalen den 14. mai – som attpåtil er Schulz’ hjemstat. SPD mistet posisjonen som største parti. Koalisjonspartner gjennom sju år, De grønne, taper også så mye oppslutning at flertallet ryker. Ministerpresident og nestleder i CDU Hannelore Kraft trekker seg med øyeblikkelig virkning fra alle politiske verv. Med den heller ukarismatiske Armin Laschet i spissen blir CDU største parti og kan danne regjering med det fridemokratiske partiet (FDP), som gjorde sitt beste valg i delstaten noensinne.
Hva har de konservative partiene – og FDP – gjort riktig, og SPD åpenbart feil? Martin Schulz snakker med begeistring om rettferdighet og verdighet. Han vil ha gratis utdanning på alle nivå, fra barnehage til universitet. Han vil rette opp uheldige følger av Agenda 2010, den storstilte arbeidslivs- og trygdereformen under Spd-forbundskansler Gerhard Schröder (1998-2005). Reformen liberaliserte reglene for midlertidig ansettelse og åpnet for bruk av bemanningsbyråer, reduserte perioden for utbetaling av ar- beidsledighetspenger og henviste dermed nye hundretusener av tidligere arbeidstakere til sosialhjelp. Dette vil Schulz delvis reversere, og han vil tilby arbeidsledige gratis omskolering. A lt dette er tiltak som på en positiv måte griper inn i livene til mange velgere. Men, som de siste delstatsvalgene har vist, er det spørsmål som i dag berører velgerne enda sterkere. De konservative valgte å sentrere valgkampen i Nordrhein-westfalen rundt tre stikkord: Sikkerhet, skole og samferdsel. De snakket mye om borgernes rett til trygt å kunne ferdes ute etter mørkets frambrudd, om mer politi i «nogo areas» og om å forebygge innbrudd i folks boliger. Hendelser som overgrepene i Köln nyttårsnatta 2015 ble trukket fram, og likeså manglende årvåkenhet fra myndighetenes side før tunisieren Anis Amri utøvde det blodige attentatet mot julemarkedet i Berlin i desember i fjor.
Valg vinnes i midten – og skal SPD bli største parti, må det nødvendigvis appellere til bredere lag. Med unntak av Willy Brandt
Særlig smertefullt var resultatet i den folkerike og viktige delstaten NordrheinWestfalen den 14. mai – som attpåtil er Schulz’ hjemstat.
i 1969 har ingen sosialdemokrat blitt forbundskansler uten et pragmatisk, ideologisk nedtonet program. Fram mot forbundsdagsvalget vi partiet legge mer vekt på borgernes ønske om sikkerhet i hverdagen. Det samme gjelder utdanningspolitikken: Velgerne er særlig bekymret for stort frafall i skolen og for mislykket integrering av innvandrere. I et land som Tyskland er gode, og helst køfrie, veier viktige for velgerne. Mange dagpendlere bor et tresifret antall kilometer fra sine arbeidsplasser. Beregninger viser at innbyggerne årlig tilbringer opptil 100 timer i kø. Utbygging av motorveiene er derfor en vinnersak i valgkampen, noe også SPD nå har merket seg.
For Merkels CDU og søsterpartiet i delstaten Bayern, CSU, er det viktig å vise velgerne at de går samlet inn i valgkampen mot høstens valg. I flyktningspørsmålet har de to partiene kranglet for åpen scene. Mens Merkel bedyret at «vi klarer det», ville CSU etablere en maksgrense på antall flyktninger. Denne striden er nå, i alle fall foreløpig, bilagt. L ar så Schulz-effekten seg mane tilbake? Kanskje. Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Fordelen er nå at SPD og Schulz er i angrepsposisjon. Det er «samling i bånn», og de har alt å vinne. Da Schulz kom inn på arenaen i januar, vant han raskt oppslutning kanskje fordi han framsto som noe helt annet enn Angela Merkel. Der Merkel er rasjonell, avventende og kjølig, er Schulz begeistret og visjonær. Samtidig satt mange, nok også Schulz selv, med en frykt for at Schulz-effekten ikke ville holde fram til valget. Dette gjorde ham forsiktig, redd for å trå feil, noe som tvang ham til å spille en annen rolle enn seg selv.
Nå er det Merkel, full av selvtillit etter tre gode valg, som har overtaket. Men Schulz er kamplysten, og kanskje friere enn før. Kampen står nå om å bli største parti. Ingen kan regjere uten en partner, men slike spørsmål forskyves til etter valget.