Good bye – America?
Donald Trump har nylig avsluttet sin første utenlandsreise. Mens han selv og hans støttespillere i Washington karakteriserer reisen som en ubetinget suksess, er oppfatningen annerledes i Europa.
dyp frustrasjon etter møtene med Trump utbrøt en oppgitt Angela Merkel at Europa nå må ta større ansvar for egen sikkerhet. Nettopp det var også Donald Trumps budskap. Og det er heller ikke første gang en amerikansk president har fremmet slike synspunkt. Også forgjengeren Barack Obama hevdet nøyaktig det samme. Men det var altså først da Donald Trump på NATOtoppmøtet i full offentlighet hamret budskapet inn i perplekse europeiske regjeringsledere at det endelig ble forstått. ette forteller sitt om Donald Trump. Men også om Barack Obama. Og det avdekker europeiske lederes manglende evne og vilje til å ta sikkerhetsutfordringene på alvor. Formen og stilen til de to etterfølgende amerikanske presidenter er mer forskjellig enn det verden har sett i manns minne. Mens Obama på de evangeliske kirkedagene i Berlin feires av Angela Merkel som en samarbeidets mann med vekt på gjensidig respekt og forståelse, fremstilles Trump samtidig i europeiske media som en brautende bølle uten diplomatisk takt og dannelse. Men til nå har altså Trump med sin konfronterende stil oppnådd mer enn sin forgjenger!
DMed økt ansvar til europeerne for egen sikkerhet vil amerikansk innflytelse i vår verdensdel avta. For en global stormakt som USA er det ingen ubetinget fordel. Men den amerikanske politiske og militære ledelse har egentlig ikke noe valg. Den amerikanske statsgjelden galopperer videre med uforminsket styrke, handelsbalansen med utlandet er negativ, næringslivet sliter med fornyelse og forbedring av konkurranseevnen, interne sosiale motsetninger i befolkningen vokser i styrke og omfang, og i Asia utfordres USA av et Kina med gryende supermaktambisjoner. Det koster som kjent å være kar, og for USA butter det nå i mot. enne utviklingen har vært synlig lenge. Som tidligere tjenestegjørende offiser og fast foreleser ved Nato-skolen i Tyskland dro jeg sammen med et knippe tidligere kolleger sommeren 2007 på en ukes rundreise i det østlige USA. Omvisning i så vel Pentagon som det Hvite Hus sto på programmet. Størst inntrykk gjorde imidlertid en tur om bord på hangarskipet Carl Vinson i marinebasen Norfolk i Virginia. En meget hyggelig og snakkesalig kvartermester forklarte i detalj om utfordringene med flybevegelser på et tettpakket og krengende hangar-
USA må nå få orden i eget hus. Om Donald Trumps medisin virker, og om han er den rette medisinmann gjenstår å se.
Ddekk. Men heldigvis hadde de aldri ombord mer en 60 prosent av de fly hangarskipet var beregnet for. Det har vi bare ikke råd til forklarte kvartermesteren, og avslørte dermed den klassiske løsning for en militærmakt som sliter i motvind. Man beholder antall enheter, men reduserer på utrustning og aktivitetsnivå! SA bruker for tiden 3,6 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt (BNP) på militære formål. Dette er langt
Uunder nivået fra den kalde krigens tid, men betydelig over det andre Nato-land bruker. Av de store og ressurssterke NATO-LANdene bruker Tyskland minst med bare 1,1 prosent av BNP. Norge ligger i øvre halvdel med ca. 1,6 prosent av BNP. Det mange glemmer i denne debatten er at amerikanerne har to fullstendig adskilte innsatsområder. USA må derfor dele sin militære styrke mellom Stillehavet og Atlanterhavet. Selv om Panamakanalen muliggjør overføringer, må de hele tiden ha et minimum av tilgjengelige styrker både i øst og vest. Med fokus på Stillehavet er det neppe mer en ca 1,5 prosent av det amerikanske BNP som kan øremerkes for Atlanterhavet og dermed NATO. USA’S bidrag til NATO er altså i realiteten på nivå med Norges!
Noe må altså gjøres. Donald Trumps svar er «America first». Ved å beskytte eget marked mot det Trump kaller uærlig konkurranse, og samtidig stimulere økonomien gjennom skattelettelser og økte offentlig investeringer, håper han på en gjenoppbygging av amerikansk konkurransekraft og økonomi. Dette mener han er tvingende nødvendig for å få kontroll med den galopperende statsgjelden. Byrdene med å opprettholde vestlig militær styrke ønsker Trump i langt større grad skal overtas av USA’S allierte. Spørsmålet om rett til helsetjenester for alle må finne sin løsning. Hva han her ønsker å gjøre er vagt formulert, men han har antydet en minimumsforsikring for alle uten unntak. Det er i tilfelle en løsning som i prinsippet ikke er ulik vår egen folketrygd. Med eller uten Donald Trump er USA i dag en vaklende mastodont som stamper i motvind. Noe av motvinden har Trump åpenbart selv skylden for. Men ikke alt. Mens Bill Clinton hadde noenlunde kontroll på økonomien, åpnet etterfølgeren George Bush alle pengekraner ved en folkerettsstridig krig finansiert med statsgjeld. Med mottoet «Yes, we can» fortsatte Barack Obama pengegaloppen uten hemninger.
SA må nå få orden i eget hus. Om Donald Trumps medisin virker, og om han er den rette medisinmann gjenstår å se. Men alternativet er ikke å fortsette som før. Endringer tvinger seg altså frem – med eller uten Trump!
U