Han skildret folks hverdag
Han skrev om brennevin og drammer, lopper og lus, nattefriere og «uekte» barn, gulvvask og spyttebakker. Eilert Sundt regnes som norsk samfunnsvitenskaps far. I år er det 200 år siden han ble født i Farsund.
-Han var en nybrottsmann, det er blitt sagt om ham at han var sosiolog før sosiologien var oppfunnet. Det var jo ikke noe universitetsfag den gangen, men ble det etter hans død. Det vil si; det ble flere fag, sier Bodil Stenseth. For noen år siden skrev hun en fyldig biografi om ham: «Eilert Sundt og det Norge han fant».
Sundts lidenskap ble studiet av det norske folkelivet, hvordan folk levde, hva de tenkte og trodde. Og særlig var han opptatt av de lavere samfunnslagene. «Han hadde en utrolig evne til å komme i kontakt med folk og få dem til å snakke», skriver Stenseth i forordet til boka.
Da lille Eilert kom til verden 8. august 1817, ble han født inn i en solid borgerlig familie – med en elendig økonomi. Faren, Lars Sundt, klaget over hvor pengene skulle komme fra til å oppdra 13 barn. Faren var skipsfører og ble seinere kjøpmann. Krigsårene og adskillelsen fra Danmark hadde ført Norge inn i en krise, og i lille Farsund kom den ene falitten etter den andre.
BYENS ENESTE KONDITOR
Det kom godt med at kona Karen var en driftig og allsidig kvinne. Hun var krambodkone, losjivertinne, brødbaker, ølbrygger, lysestøper og byens eneste konditor. Og i fjøsbygningen, midt i sentrum av ladestedet, holdt hun kalkuner, gjess, høns og ender.
Året rundt var det nok å gjøre. Men litt luksus kunne man unne seg: «Du maa tro at børnene er i stor angest for de skjøne abelsiiner skal blive dem frarøvet», skrev Karen til en av sine voksne sønner. Og børnene var søsknene Fritz og Eilert som hadde blitt lovet hver sin appelsin til jul.
Alt i fem-seksårsalderen begynte Eilert på en skole for kondisjonerte. Den var likevel ytterst spartansk.
Undervisningen bestod stort sett av oppramsing av katekismen og Pontoppidan. Hver dag, forteller broren Fritz, måtte de «opramse for skolemesteren et stykke utenad, og den som kunde ramse sin lektie hurtigst op, var den bedste.»
AVSKRIFT OG FJÆRPENNER
Fritz og Eilert vakte for øvrig oppsikt ved å troppe opp med den aller første billedABC-EN i Farsund.
Av de fem brødrene var Eilert lesehesten. Moren bestemte tidlig at han skulle på universitetet og bli prest.
Å få pennen til å skrive var ofte et problem. Den gang var fjærpennen enerådende, og å skjære den til, var en kunst. «Jeg maatte ofte gaa lange Veie for at finde en Mand, som kunde skjære Pennen for mig til mine Øvelser,» skrev han.
Ved årseksamen i 1834 fikk han toppkarakter i alle fag, bortsett fra i oppførsel. Årsaken er et mysterium, men Bodil Stenseth mener han nok kunne være temperamentsfull og egenrådig.
Eilert tok eksamen artium i 1835 og begynte å studere teologi ved universitetet i Christiania.
«TVIVELSYGE OG VANTRO»
Eilert studerte hardt. Men han var venneløs og kom i en religiøs krise. Til slutt, med konstant hodepine, avbrøt han studiene og dro hjem til Farsund. Men etter «tvivelsyge og vantro» kom han tilbake, fikk venner og ble som forvandlet. Plutselig blomstret han og ble formann i studentersamfunnet.
I 1845 var Eilert Sundt blitt en høvdingskikkelse i Christianias akademiske liv. Blant vennene var Henrik Wergeland, og Sundt ble valgt til taler ved dikterens begravelse dette året.
Eilert Sundt fikk en glimrende eksamen, selv om det var adskillig teologisk sprengstoff i eksamensbesvarelsen. Han var blitt mer og mer bibelkritisk og radikal. Og mens han ventet på et stipend for å studere kirkehistorie, «virvlet han seg inn i et helt annet emne», skriver Stenseth.
En søndag i 1847 stod han og underviste fanger på Christiania Tugthus i Luthers katekisme. Innerst i en mørk krok oppdaget han er par øyne som stirret intenst på ham. Dette ble hans første ordentlige møte med en fant. Og det ledet til et omfattende arbeid der han fulgte etter fantefølger og lærte seg romani. Folk kalte ham «FanteSundt», og det gikk rykter om at han hadde satt barn på en jente.
Fantene ble sett på som et stort problem. Bønder på enslige gårder ble vettskremte når fantefølgene dukket opp. Mange mente løsningen måtte være å få fantene bofaste og få barna inn på skolen. Sundt gikk inn for en omstreifermisjon og andre tiltak som kunne integrere taterne.
Sundt ga ut verket «Beretning om Fanteeller Landstrygerfolket i Norge». Boka var et pionerarbeid, et overbevisende debutverk. Og dette ble starten på et langt forfatterliv. I løpet av de neste 20 årene fungerte han som en slags reisende forsker og tok for seg temaer som giftermål og sedelighet, edruelighet, renslighet og bygningsskikker.
Han hadde fått sitt første stipend av staten i 1848, et stipend som seinere ble fornyet hvert år like til 1869.
DE MANGE «UEKTE» BARN
Han fant et Norge langt unna de nasjonalromantiske idealene. Flere av bøkene kom til å sjokkere, som den om sedeligheten. Eilert Sundt jobbet grundig og laget statistikker over «uekte» barn. Han fant for ek- sempel at i Fron, Vågå og Lom var tallene foruroligende høye. For 100 par som ble ekteviet, var det ikke mindre enn 67 uekte fødsler!
Lister kom ut som best i hele landet med bare 4,8 uekte fødsler. Mens Trondhjem hadde hele 69,1. «Sterkt forenklet kan det sies at sedeligheten ble mindre jo lenger nord og inn i landet man kom,» skriver Bodil Stenseth.
Som en årsak til de mange «lausungene» pekte Sundt på skikken med å la tjenestefolket, både menn og kvinner, ligge i fjøset om nettene. Dermed hadde ungdommen fritt spillerom. Sundt kalte det hele «stygt» og «motbydelig». Da han tok dette opp med en bonde, svarte han bare: «Å, det er nå skikken, det».
SPYTTEKLYSER OVERALT
Sundt tok også opp mangelen på renslig-
het. Utedo var noe ukjent de aller fleste steder. Når trangen meldte seg, gikk man rundt hjørnet og gjorde fra seg. Og Sundt beskriver hvordan geitene kom etter og slikket det hele i seg.
Vår forsker spanderer hele 70 sider på gulvvask. Mange steder var det så skittent at man måtte helle bøtter med vann på gulvet for å få skitten til å bløte seg opp. Så skrapet man den opp med spade. «Man bruker da dog ikke å gå på hendene!» svarte en kone da hun ble spurt hvorfor hun ikke vasket gulvet med såpe og vann. Spyttklyser var det overalt, spyttebakker var en sjeldenhet.
Det krydde av lopper og lus. Når det ble for ille, ble sengetøyet lagt ut i snøen. Undertøy var sjeldent, en kvinne som brukte dette, ble hetende «Brok-kari». Personlig hygiene var mangelvare. For mange var det om å gjøre å se skikkelig bustete ut, da så man ut som en som jobbet mye!
MANGE «FORFALNE»
Eilert Sundt beskrev også drikkfeldigheten. Han fikk hjelp av en mengde skolelærere til å lage statistikk og kom til at Finnmark var verst, med 46,6 prosent «edruelige», 36,9 prosent «ikke sikre» og 16,5 prosent «forfalne». På tredjeplass, etter Dovre, kom Råbyggelaget, det vil si Setesdal og andre indre bygder i Aust-agder.
Brennevin ble sett på som «livets vann». Og Sundt pekte på lille Heggebostad i Lister prosti, der åtte hadde dødd i ulykker på grunn av drikk mellom 1841 og 1855. Flere hadde segnet om under bryllup. Blant dem var en gift mann som ble funnet stående på hodet i en brønn etter å ha fått adskillige drammer og kranglet med gjestene.
Sundt ville hjelpe de han møtte opp og fram til et bedre liv. Men Marcus Thranes interessekamp syntes han var en uting. Han ville heller skape samfunnsfred, og små reformer var veien for å oppnå det.
Selv om han ikke var noen samfunnsstormer, ble han nok mer radikal etter hvert. Og de årlige bevilgningene fra Stortinget til arbeidet hans ble mer og mer omstridt. I 1869 var det stopp. Som et plaster på såret fikk Sundt et prestekall på Eidsvoll. Men han følte det nok som en forvisning. I 70 år etter sin død var han glemt. Før han i dag blir sett på som en av våre største pionerer. Han skapte et nytt fag: Studium av folkelivet.
Kilder: «Eilert Sundt og det Norge han fant» av Bodil Senseth, foredrag av pensjonert lektor Helge Steen Thorbjørnsen, Wikipedia med mer.