Han skild­ret folks hver­dag

Han skrev om brenne­vin og dram­mer, lop­per og lus, natte­fri­ere og «uek­te» barn, gulv­vask og spytte­bak­ker. Ei­lert Sundt reg­nes som norsk sam­funns­vi­ten­skaps far. I år er det 200 år si­den han ble født i Far­sund.

Faedrelandsvennen - - VITEN - TEKST: JOSTEIN BLOKHUS

-Han var en ny­brotts­mann, det er blitt sagt om ham at han var so­sio­log før so­sio­lo­gi­en var opp­fun­net. Det var jo ikke noe uni­ver­si­tets­fag den gan­gen, men ble det etter hans død. Det vil si; det ble fle­re fag, sier Bo­dil Sten­seth. For noen år si­den skrev hun en fyl­dig bio­gra­fi om ham: «Ei­lert Sundt og det Nor­ge han fant».

Sundts li­den­skap ble stu­di­et av det nors­ke folke­li­vet, hvor­dan folk lev­de, hva de tenk­te og trod­de. Og sær­lig var han opp­tatt av de la­ve­re sam­funns­la­ge­ne. «Han had­de en utro­lig evne til å kom­me i kon­takt med folk og få dem til å snak­ke», skri­ver Sten­seth i for­or­det til boka.

Da lil­le Ei­lert kom til ver­den 8. au­gust 1817, ble han født inn i en so­lid bor­ger­lig fa­mi­lie – med en elen­dig øko­no­mi. Fa­ren, Lars Sundt, kla­get over hvor pen­ge­ne skul­le kom­me fra til å opp­dra 13 barn. Fa­ren var skips­fø­rer og ble sei­ne­re kjøp­mann. Krigs­åre­ne og ad­skil­lel­sen fra Dan­mark had­de ført Nor­ge inn i en kri­se, og i lil­le Far­sund kom den ene fa­lit­ten etter den and­re.

BY­ENS ENES­TE KONDITOR

Det kom godt med at ko­na Ka­ren var en drif­tig og all­si­dig kvin­ne. Hun var kram­bod­ko­ne, lo­sji­vert­in­ne, brød­ba­ker, øl­bryg­ger, ly­se­stø­per og by­ens enes­te konditor. Og i fjøs­byg­nin­gen, midt i sen­trum av lade­ste­det, holdt hun kal­ku­ner, gjess, høns og en­der.

Året rundt var det nok å gjø­re. Men litt luk­sus kun­ne man unne seg: «Du maa tro at bør­ne­ne er i stor an­gest for de skjø­ne abel­si­i­ner skal bli­ve dem fra­rø­vet», skrev Ka­ren til en av sine voks­ne søn­ner. Og bør­ne­ne var søsk­ne­ne Fritz og Ei­lert som had­de blitt lo­vet hver sin ap­pel­sin til jul.

Alt i fem-seks­års­al­de­ren be­gyn­te Ei­lert på en sko­le for kon­di­sjo­ner­te. Den var li­ke­vel yt­terst spar­tansk.

Un­der­vis­nin­gen be­stod stort sett av opp­ram­sing av ka­te­kis­men og Pont­oppi­dan. Hver dag, for­tel­ler bro­ren Fritz, måt­te de «op­ram­se for skole­mes­te­ren et styk­ke ute­nad, og den som kun­de ram­se sin lek­tie hur­tigst op, var den beds­te.»

AVSKRIFT OG FJÆRPENNER

Fritz og Ei­lert vak­te for øv­rig opp­sikt ved å trop­pe opp med den al­ler førs­te bil­ledABC-EN i Far­sund.

Av de fem brød­re­ne var Ei­lert lese­hes­ten. Mo­ren be­stem­te tid­lig at han skul­le på uni­ver­si­te­tet og bli prest.

Å få pen­nen til å skri­ve var ofte et pro­blem. Den gang var fjær­pen­nen ene­rå­den­de, og å skjæ­re den til, var en kunst. «Jeg maat­te ofte gaa lange Veie for at fin­de en Mand, som kun­de skjæ­re Pen­nen for mig til mine Øvel­ser,» skrev han.

Ved års­ek­sa­men i 1834 fikk han topp­ka­rak­ter i alle fag, bort­sett fra i opp­før­sel. År­sa­ken er et mys­te­ri­um, men Bo­dil Sten­seth me­ner han nok kun­ne være tem­pe­ra­ments­full og egen­rå­dig.

Ei­lert tok ek­sa­men ar­ti­um i 1835 og be­gyn­te å stu­de­re teo­lo­gi ved uni­ver­si­te­tet i Chris­tia­nia.

«TVIVELSYGE OG VAN­TRO»

Ei­lert stu­der­te hardt. Men han var venne­løs og kom i en re­li­giøs kri­se. Til slutt, med kon­stant hode­pine, av­brøt han stu­die­ne og dro hjem til Far­sund. Men etter «tvivelsyge og van­tro» kom han til­ba­ke, fikk ven­ner og ble som for­vand­let. Plut­se­lig blomst­ret han og ble for­mann i stu­den­ter­sam­fun­net.

I 1845 var Ei­lert Sundt blitt en høv­ding­skik­kel­se i Chris­tia­nias aka­de­mis­ke liv. Blant ven­ne­ne var Hen­rik Wer­ge­land, og Sundt ble valgt til ta­ler ved dik­te­rens be­gra­vel­se det­te året.

Ei­lert Sundt fikk en glim­ren­de ek­sa­men, selv om det var ad­skil­lig teo­lo­gisk spreng­stoff i ek­sa­mens­be­sva­rel­sen. Han var blitt mer og mer bi­bel­kri­tisk og ra­di­kal. Og mens han ven­tet på et sti­pend for å stu­de­re kirke­his­to­rie, «virv­let han seg inn i et helt an­net emne», skri­ver Sten­seth.

En søn­dag i 1847 stod han og un­der­vis­te fan­ger på Chris­tia­nia Tugt­hus i Lut­hers ka­te­kis­me. In­nerst i en mørk krok opp­da­get han er par øyne som stir­ret in­tenst på ham. Det­te ble hans førs­te or­dent­li­ge møte med en fant. Og det le­det til et om­fat­ten­de ar­beid der han fulg­te etter fante­føl­ger og lær­te seg ro­ma­ni. Folk kal­te ham «Fan­teSundt», og det gikk ryk­ter om at han had­de satt barn på en jen­te.

Fan­te­ne ble sett på som et stort pro­blem. Bøn­der på ens­li­ge går­der ble vett­skrem­te når fante­føl­ge­ne duk­ket opp. Man­ge men­te løs­nin­gen måt­te være å få fan­te­ne bo­fas­te og få bar­na inn på sko­len. Sundt gikk inn for en om­strei­fer­mi­sjon og and­re til­tak som kun­ne in­te­gre­re ta­ter­ne.

Sundt ga ut ver­ket «Be­ret­ning om Fante­el­ler Lands­try­ger­fol­ket i Nor­ge». Boka var et pio­ner­ar­beid, et over­be­vi­sen­de de­but­verk. Og det­te ble star­ten på et langt for­fat­ter­liv. I lø­pet av de nes­te 20 åre­ne fun­ger­te han som en slags rei­sen­de forsker og tok for seg te­ma­er som gif­ter­mål og se­de­lig­het, edrue­lig­het, rens­lig­het og byg­nings­skik­ker.

Han had­de fått sitt førs­te sti­pend av sta­ten i 1848, et sti­pend som sei­ne­re ble for­ny­et hvert år like til 1869.

DE MAN­GE «UEK­TE» BARN

Han fant et Nor­ge langt unna de na­sjo­nal­ro­man­tis­ke idea­le­ne. Fle­re av bø­ke­ne kom til å sjok­ke­re, som den om se­de­lig­he­ten. Ei­lert Sundt job­bet grun­dig og la­get sta­ti­stik­ker over «uek­te» barn. Han fant for ek- sem­pel at i Fron, Vågå og Lom var tal­le­ne for­uro­li­gen­de høye. For 100 par som ble ekte­viet, var det ikke mind­re enn 67 uek­te føds­ler!

Lis­ter kom ut som best i hele lan­det med bare 4,8 uek­te føds­ler. Mens Trond­hjem had­de hele 69,1. «Sterkt for­enk­let kan det sies at se­de­lig­he­ten ble mind­re jo len­ger nord og inn i lan­det man kom,» skri­ver Bo­dil Sten­seth.

Som en år­sak til de man­ge «laus­un­ge­ne» pek­te Sundt på skik­ken med å la tje­neste­fol­ket, både menn og kvin­ner, lig­ge i fjø­set om net­te­ne. Der­med had­de ung­dom­men fritt spille­rom. Sundt kal­te det hele «stygt» og «mot­by­de­lig». Da han tok det­te opp med en bon­de, svar­te han bare: «Å, det er nå skik­ken, det».

SPYTTEKLYSER OVER­ALT

Sundt tok også opp man­ge­len på rens­lig-

het. Ute­do var noe ukjent de al­ler fles­te ste­der. Når tran­gen meld­te seg, gikk man rundt hjørnet og gjor­de fra seg. Og Sundt be­skri­ver hvor­dan gei­te­ne kom etter og slik­ket det hele i seg.

Vår forsker span­de­rer hele 70 si­der på gulv­vask. Man­ge ste­der var det så skit­tent at man måt­te hel­le bøt­ter med vann på gul­vet for å få skit­ten til å blø­te seg opp. Så skra­pet man den opp med spa­de. «Man bru­ker da dog ikke å gå på hen­de­ne!» svar­te en kone da hun ble spurt hvor­for hun ikke vas­ket gul­vet med såpe og vann. Spytt­kly­ser var det over­alt, spytte­bak­ker var en sjel­den­het.

Det kryd­de av lop­per og lus. Når det ble for ille, ble senge­tøy­et lagt ut i snø­en. Un­der­tøy var sjel­dent, en kvin­ne som bruk­te det­te, ble he­ten­de «Brok-ka­ri». Per­son­lig hy­gie­ne var man­gel­vare. For man­ge var det om å gjø­re å se skik­ke­lig bus­te­te ut, da så man ut som en som job­bet mye!

MAN­GE «FORFALNE»

Ei­lert Sundt beskrev også drikk­fel­dig­he­ten. Han fikk hjelp av en meng­de skole­læ­re­re til å lage sta­ti­stikk og kom til at Finn­mark var verst, med 46,6 pro­sent «edrue­li­ge», 36,9 pro­sent «ikke sik­re» og 16,5 pro­sent «forfalne». På tredjeplass, etter Dov­re, kom Rå­bygge­la­get, det vil si Se­tes­dal og and­re ind­re byg­der i Aust-ag­der.

Brenne­vin ble sett på som «li­vets vann». Og Sundt pek­te på lil­le Hegge­bo­stad i Lis­ter pros­ti, der åtte had­de dødd i ulyk­ker på grunn av drikk mel­lom 1841 og 1855. Fle­re had­de seg­net om un­der bryllup. Blant dem var en gift mann som ble fun­net stå­en­de på ho­det i en brønn etter å ha fått ad­skil­li­ge dram­mer og krang­let med gjes­te­ne.

Sundt vil­le hjel­pe de han møt­te opp og fram til et bed­re liv. Men Mar­cus Th­ra­nes in­ter­esse­kamp syn­tes han var en uting. Han vil­le hel­ler ska­pe sam­funns­fred, og små re­for­mer var vei­en for å opp­nå det.

Selv om han ikke var noen sam­funns­stor­mer, ble han nok mer ra­di­kal etter hvert. Og de år­li­ge be­vilg­nin­ge­ne fra Stor­tin­get til ar­bei­det hans ble mer og mer om­stridt. I 1869 var det stopp. Som et plas­ter på så­ret fikk Sundt et preste­kall på Eids­voll. Men han føl­te det nok som en for­vis­ning. I 70 år etter sin død var han glemt. Før han i dag blir sett på som en av våre størs­te pio­ne­rer. Han skap­te et nytt fag: Stu­di­um av folke­li­vet.

Kil­der: «Ei­lert Sundt og det Nor­ge han fant» av Bo­dil Sen­seth, fore­drag av pen­sjo­nert lek­tor Helge Ste­en Thor­bjørn­sen, Wiki­pe­dia med mer.

ILLUSTRASJON FRA WIKI­PE­DIA

Ei­lert Sundt ble født i Far­sund 8. au­gust 1817. Hans stu­di­er av folke­liv i nes­ten alle kro­ker av lan­det ble grunn­la­get for so­sio­lo­gis­ke stu­di­er i Nor­ge.

FRA WIKI­PE­DIA

Ei­lert Sundt reis­te lan­det rundt og skild­ret også folke­liv og byg­nin­ger i Se­tes­dal. Den­ne teg­nin­gen fra en åre­stue i Se­tes­dal il­lust­rer­te en ar­tik­kel Sundt pub­li­ser­te i «Folke­ven­nen» i Chris­ta­nia i 1862.

FRA BOKA «EI­LERT SUNDT OG DET NOR­GE HAN FANT»

Brenne­vin fan­tes i alle hus, både hos fat­ti­ge og rike. På tin­get og på auk­sjo­ner hers­ket druk­ken­ska­pen, og lomme­ler­ken fulg­te med når man skul­le til kir­ke. Her et be­skå­ret trykk etter Adolph Tide­mands ma­le­ri «For­eld­re­nes be­søk hos de unge».

ILLUSTRASJON: ADOLP TIEDEMAND

Søn­dags­kveld i en røyk­stue i Har­dan­ger, det dan­ses og drik­kes. Brenne­vin ble sett på som «li­vets vann». Bare i lil­le Hegge­bo­stad i Lis­ter pros­ti had­de åtte per­soner dødd i ulyk­ker på grunn av drik­king mel­lom 1841 og 1855.

FOTO FRA WIKI­PE­DIA

På Olav Ryes plass i Oslo er det reist en bys­te av Ei­lert Sundt.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.