165 kilometer løping i ett strekk
For første gang har jeg gjennomført en «100-miler». Jeg visste ikke at et så inn i hampen tungt løp kunne være så hyggelig.
Jeg visste ikke hva dette løpet innebar. Jeg visste for eksempel ikke at jeg skulle ha trynet nede i en bekk på et jorde fullt av kumøkk for å slukke tørsten i 26 varmegrader. Jeg visste heller ikke at myggen biter når som helst, hvor som helst, når jeg er i skauen med rumpa bar og tisser. Og sist, men ikke minst, jeg visste ikke at et så inn i hampen tungt løp kunne være så hyggelig.
Ordet «100 miles» og ordet «hyggelig» harmoniserer ikke med hverandre i en og samme setning, men i dette tilfellet gjorde det nettopp det.
Før jeg starter å skrive om perioden fra start til mål, vil jeg bare takke arrangør Mona Kjeldsberg og Einar Iversen for et utrolig profesjonelt opplegg. Virkelig. De har sydd sammen en løype som var en fryd å løpe (tenkt i ettertid), men samtidig en løype som i kampens hete var forferdelig og fandens oldemor. Garantert på grunn av varmen og ikke relatert til selve løypevalget. Vi har fått all informasjon vi trengte på en flott designet hjemmeside, og ingen spørsmål fra meg var for dumme. (Og de kan jaggu være dumme).
Hva vi putter i oss
Hver og en av oss ultraløpere før et hobbitløp er opptatt av hva vi putter i oss dagene før et slikt løp:
– Ultraløpere kjører «carbloading» dagene før løpet. Hiver nedpå sjokolade, burger, smågodt og 1 kg spagetti carbonara. (Skyldig)
– Ultraløpere som hydrerer seg opp på litervis med vann, elektrolytter, magnesium, kosttilskudd
– Ultraløpere som ikke bryr seg og spiser det de vil
– Ultraløpere som er en kombi- nasjon av alt dette
– Og sist, men ikke minst: Så kjenner vi alle en eller to spelt-veganer-steinalderkost-løpere som hardnakket insisterer på at veien til helvete er brolagt med karbohydrater. Løper like bra uansett.
Men fra spøk til alvor: Fellesnevneren er at alle, summma summarum, løper like bra selv om.
Så der var vi samlet lørdag morgen utenfor Soria Moria hotell med hver vår fasit i magesekken. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste til frokost. Fordi jeg spiste alt. «Gratis buffet» trigget student-instinktet i meg.
start
Klokka 10 sharp satte vi i gang. Jeg ble etter fem minutter litt bekymret. Klokken var 10.05, og det var varmt i luften. Jeg slo meg sammen med Øistein de første 10 km. Da var min camelback allerede tom, men siden vi fremdeles var i Oslo, kunne jeg renne inn i en butikk for påfyll og cola.
Magnus, Daniel, Eirik og David havnet i samme gruppe som oss. Vi slo følge i flere titalls kilometere. En etter en løper ble stadig preget av varmen. Jeg så desperat etter bensinstasjoner som Cirkle K eller Shell, men de tjener sikkert ikke så mange kroner på å ha sitt lokale i skauen.
Daniel slapp taket og ba oss om å fortsette. Han var stiv og sliten. Da vi endelig så en Shellstasjon etter en lang tur i skog og mark, ramlet vi inn i lokalet og raidet butikkhyllene. Eirik var blitt litt grå i ansiktet. Han var kvalm og slapp. Han ba oss om å fortsette videre uten ham. Jeg syntes det var trist og var der og da overbevist om at han ikke kom til å holde ut til mål. ( Så feil kan man ta!)
Etter 60 km havnet vi i Drammen og dynket hodet i en fontene midt i sentrum før den store klatreetappen startet. Neste påfyll i sikte kom til å være checkpoint om 20 km. Jeg husker ikke så mye av disse kilometerne, annet enn at jeg og Magnus plutselig løp alene sammen. Siden vi oppdaget at vi var på samme «nivå», avtalte vi at vi skulle løpe sammen gjennom natten. Tryggest slik. Plutselig kom Gunnar og Samuel bak oss. De hadde tatt det kuli i 70 km, men var nå «fit for fight». (Det kaller jeg rutinert løping).
Gunnar ledet an gruppen med oss hakk i hel. Når han løp, løp vi. Når han gikk, gikk vi. Jeg hadde hodepine og var tom for vann. Det finnes egentlig bare to alternativer: Bryte løpet der og da, eller ukritisk drikke fra bekker rundt gårder og krysse fingrene for at en ikke får kolera. 26 varmegrader i skyggen krever desperate handlinger i en desperat situasjon.