165 kilo­me­ter lø­ping i ett strekk

Faedrelandsvennen - - SPORT - ØYUNN BYGSTAD, ul­tra­lø­per

For førs­te gang har jeg gjen­nom­ført en «100-mi­ler». Jeg viss­te ikke at et så inn i ham­pen tungt løp kun­ne være så hyg­ge­lig.

Jeg viss­te ikke hva det­te lø­pet in­ne­bar. Jeg viss­te for ek­sem­pel ikke at jeg skul­le ha try­net nede i en bekk på et jor­de fullt av ku­møkk for å sluk­ke tørs­ten i 26 varme­gra­der. Jeg viss­te hel­ler ikke at myg­gen bi­ter når som helst, hvor som helst, når jeg er i skau­en med rum­pa bar og tis­ser. Og sist, men ikke minst, jeg viss­te ikke at et så inn i ham­pen tungt løp kun­ne være så hyg­ge­lig.

Or­det «100 mi­les» og or­det «hyg­ge­lig» har­mo­ni­se­rer ikke med hver­and­re i en og sam­me setning, men i det­te til­fel­let gjor­de det nett­opp det.

Før jeg star­ter å skri­ve om pe­rio­den fra start til mål, vil jeg bare tak­ke ar­ran­gør Mo­na Kjelds­berg og Ei­nar Iver­sen for et utro­lig pro­fe­sjo­nelt opp­legg. Vir­ke­lig. De har sydd sam­men en løy­pe som var en fryd å løpe (tenkt i etter­tid), men sam­ti­dig en løy­pe som i kam­pens he­te var for­fer­de­lig og fan­dens olde­mor. Ga­ran­tert på grunn av varmen og ikke re­la­tert til sel­ve løype­val­get. Vi har fått all in­for­ma­sjon vi treng­te på en flott de­sig­net hjemme­side, og in­gen spørs­mål fra meg var for dum­me. (Og de kan jag­gu være dum­me).

Hva vi put­ter i oss

Hver og en av oss ul­tra­lø­pe­re før et hobbit­løp er opp­tatt av hva vi put­ter i oss da­ge­ne før et slikt løp:

– Ul­tra­lø­pe­re kjø­rer «car­bloa­ding» da­ge­ne før lø­pet. Hi­ver ned­på sjo­ko­la­de, bur­ger, små­godt og 1 kg spa­get­ti car­bo­na­ra. (Skyl­dig)

– Ul­tra­lø­pe­re som hydre­rer seg opp på li­ter­vis med vann, elek­tro­lyt­ter, mag­ne­si­um, kost­til­skudd

– Ul­tra­lø­pe­re som ikke bryr seg og spi­ser det de vil

– Ul­tra­lø­pe­re som er en kom­bi- na­sjon av alt det­te

– Og sist, men ikke minst: Så kjen­ner vi alle en el­ler to spelt-ve­ga­ner-stein­al­der­kost-lø­pe­re som hard­nak­ket in­sis­te­rer på at vei­en til hel­ve­te er bro­lagt med karbo­hy­dra­ter. Lø­per like bra uan­sett.

Men fra spøk til al­vor: Fel­les­nev­ne­ren er at alle, summma sum­marum, lø­per like bra selv om.

Så der var vi sam­let lør­dag mor­gen uten­for So­ria Mo­ria ho­tell med hver vår fa­sit i mage­sek­ken. Jeg hus­ker ikke en­gang hva jeg spis­te til fro­kost. For­di jeg spis­te alt. «Gra­tis buf­fet» trig­get stu­dent-in­stink­tet i meg.

start

Klok­ka 10 sharp sat­te vi i gang. Jeg ble etter fem mi­nut­ter litt be­kym­ret. Klok­ken var 10.05, og det var varmt i luf­ten. Jeg slo meg sam­men med Øistein de førs­te 10 km. Da var min ca­mel­back al­le­re­de tom, men si­den vi frem­de­les var i Oslo, kun­ne jeg ren­ne inn i en bu­tikk for på­fyll og co­la.

Mag­nus, Da­ni­el, Ei­rik og Da­vid hav­net i sam­me grup­pe som oss. Vi slo føl­ge i fle­re ti­talls kilo­me­te­re. En etter en lø­per ble sta­dig pre­get av varmen. Jeg så de­spe­rat etter ben­sin­sta­sjo­ner som Cirk­le K el­ler Shell, men de tje­ner sik­kert ikke så man­ge kro­ner på å ha sitt lo­ka­le i skau­en.

Da­ni­el slapp ta­ket og ba oss om å fort­set­te. Han var stiv og sli­ten. Da vi en­de­lig så en Shell­sta­sjon etter en lang tur i skog og mark, ram­let vi inn i lo­ka­let og rai­det bu­tikk­hyl­le­ne. Ei­rik var blitt litt grå i an­sik­tet. Han var kvalm og slapp. Han ba oss om å fort­set­te vi­de­re uten ham. Jeg syn­tes det var trist og var der og da over­be­vist om at han ikke kom til å hol­de ut til mål. ( Så feil kan man ta!)

Etter 60 km hav­net vi i Dram­men og dyn­ket ho­det i en fon­te­ne midt i sen­trum før den sto­re klatre­etap­pen star­tet. Nes­te på­fyll i sik­te kom til å være check­point om 20 km. Jeg hus­ker ikke så mye av dis­se kilo­me­ter­ne, an­net enn at jeg og Mag­nus plut­se­lig løp ale­ne sam­men. Si­den vi opp­da­get at vi var på sam­me «nivå», av­tal­te vi at vi skul­le løpe sam­men gjen­nom nat­ten. Tryg­gest slik. Plut­se­lig kom Gun­nar og Sa­mu­el bak oss. De had­de tatt det kuli i 70 km, men var nå «fit for fight». (Det kal­ler jeg ru­ti­nert lø­ping).

Gun­nar le­det an grup­pen med oss hakk i hel. Når han løp, løp vi. Når han gikk, gikk vi. Jeg had­de hode­pine og var tom for vann. Det fin­nes egent­lig bare to al­ter­na­ti­ver: Bry­te lø­pet der og da, el­ler ukri­tisk drik­ke fra bek­ker rundt går­der og krys­se fing­re­ne for at en ikke får ko­le­ra. 26 varme­gra­der i skyg­gen kre­ver de­spe­ra­te hand­lin­ger i en de­spe­rat si­tua­sjon.

FOTO: BJØRN HYTJANSTORP

Den Aren­dal-bo­sat­te to­barns­mo­ren Øyunn Bygstad (33) har gjen­nom­ført fle­re ul­tra­løp og full­før­te sist helg det 165 kilo­me­ter lange ul­tra­lø­pet Fra So­ria Mo­ria til Ver­dens Ende på 25 ti­mer og 35 mi­nut­ter. Hun var enes­te kvin­ne som løp det­te lø­pet, og er me­get godt for­nøyd med å kom­me på 6. plass blant her­re­ne. – Jeg tror det­te er det bes­te lø­pet jeg har gjort hit­til, sier Bygstad.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.