En okkupasjon kan ikke vare evig
I disse dager markeres 50 år med okkupasjon av Palestina. Israelerne skal feire, mens vi som er opptatt av demokrati og menneskerettigheter – for alle de som bor i områdene i historisk Palestina - føler frustrasjon og hjelpeløshet.
Palestinske barn blir som regel avhørt uten foreldre eller foresatte til stede, og uten tolk eller advokat.
Vestbredden, Gaza, Golan og Øst-jerusalem har altså vært okkupert i 50 år, og det er også Norges offisielle holdning til denne situasjonen.
Når det gjelder Vestbredden aleine, så har mer enn 600 000 israelere flytta inn i ulovlige kolonier som er etablert på stjålet palestinsk land. Muren beslaglegger også mye palestinsk land, da store deler strekker seg lang innenfor den «grønne linja» fra 1967. Den stenger også landsbyer ute fra markene sine. Muren har blitt fordømt av FN, og Den internasjonale domstolen i Haag har vedtatt at den er i strid med folkeretten og internasjonal lov. Israel har full kontroll over 59 prosent av Vestbredden, og i resten av området kontrollerer Israel alt som vedrører sikkerhet. I praksis vil det si at palestinerne på heile Vestbredden er underlagt militær administrasjon, og den høyeste myndigheten på Vestbredden er den militære sjefen i området. Det er fakta på bakken. P alestinerne avslutta nettopp en 40 dager lang sultestreik, som satte fokus på hvordan palestinske fanger i israelske fengsler blir behandla, og hvor de krevde å få oppfylt grunnleggende menneskerettigheter i fengslene. Fangene og deres advokater bekrefter at de har blitt møtt på store deler av disse kravene, og dette er bra, selv om israelske myndigheter hevder de ikke har blitt møtt på noen krav. Hvert år blir mer enn 700 barn mellom 12 og 17 år arrestert, anklaget for å ha kastet stein på israelske kolonister, biler og soldater, eller på muren. I halvparten av tilfellene blir barna hentet i hjemmene sine om natta av soldater i full kamputrustning. Hendene blir bundet med plaststrips, de får bind for øynene og foreldrene får ikke vite hvor de blir kjørt. En Unicef-rapport fra 2013 fastslår at mishandling av de arresterte barna er utbredt, systematisk og institusjonalisert. Seinere rapporter finner at forholdene ikke er blitt bedre. U nder militærloven, som palestinerne er underlagt på hele Vestbredden, har palestinske barn sva- kere rettigheter enn barn under israelsk sivil lovgivning. I tillegg blir de rettighetene de tross alt har på papiret, sjelden fulgt opp. I de tilfellene der barn får tilgang til advokat, blir de som regel frifunnet. Fengsling av barn skal være tvingende nødvendig, sier Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNS barnekonvensjon. Hvor tvingende nødvendig er det å fengsle barn som kaster stein, eller som mistenkes for å kaste stein?
Palestinske barn blir som regel avhørt uten foreldre eller foresatte til stede, og uten tolk eller advokat. Hovedregelen er at palestinerne først møter en advokat når de stilles for militærdomstolen. Svært ofte blir barna lokket eller presset til å tilstå. Tilståelsen er skrevet på hebraisk, et språk som barna ikke forstår. En dom på fire til seks måneder pluss bot kan likevel være den minst tøffe løsningen, fordi en rettssak kan trekke enda lenger ut i tid, og mens den pågår, må barnet sitte fengslet.
99 prosent av rettssakene ender med fengselsstraff for barna. Omkring halvparten av barna føres til fengsler inne i Israel. Det begrenser mulighetene for besøk fra pårørende. Å overføre fanger fra et okkupert territorium til okkupantens land er forbudt i følge internasjonal lov (Geneve konvensjonens artikkel 4, Fn-konvensjonen mot tortur og konvensjonen om barns rettigheter). Det er likevel nøyaktig det som skjer med praktisk talt alle palestinske «sikkerhetsfanger», og altså også barn.
Bare få av fengslene de holdes i har egne avdelinger for barn. Hvis barna får skolegang under fengselsoppholdet, er det vanligvis begrenset til arabisk og matematikk. Det er for eksempel ikke lov å undervise i geografi og historie! De fleste som har vært fengslet får psykiske problemer, og de dropper ut av skolen.
De preges av usikkerhet. Hvem var det som anga dem? Kameratene lurer på om vennen har blitt presset til å bli angiver. I sraelske statsborgere, både voksne og barn, som flytter inn i de ulovlige koloniene er underlagt israelsk lov. Israelske barn kan ikke arresteres om natten, og de har krav på at foresatte er til stede, og på advokat. I følge internasjonal lov skal barn fremstilles for en dommer innen maksimum 24 timer. Israelsk lov følger dette. For palestinske barn er regelen at barna skal fremstilles for dommer innen 4 dager. Israelske barn kaster også stein, og da på palestinere. Det får sjelden konsekvenser for barna.
Det er helt tydelig at den israelske hæren er der for å beskytte settlerne mot de okkuperte. Hæren griper veldig sjelden inn overfor israelske barn eller voksne som trakasserer eller angriper palestinere. I sraelske myndigheter, og etter som en hører i norske medier også fundamentalister i Norge, hevder at barna er terrorister som er opplært til å hate. Men hvem har lært dem å hate, hvis det er riktig å kalle det hat? Jeg mener at de kaster stein som en reaksjon på okkupasjon, trakassering, urettferdighet og en økende følelse av håpløshet. Kall det gjerne hat. Denne håpløsheten har jeg drøfta mange ganger, både med palestinere og israelere på mine mange tuer til Israel og Palestina. Det er en situasjon som verken israelere eller palestinere kan leve med. Er ikke 50 år med dette systemet nok? Er det ikke på tide at okkupasjonen opphører? Bør ikke Norge snart gjøre noe mer enn bare å beklage, og heller handle? En okkupasjon kan ikke vare evig.