Gjør kysten tryggere
Når uhellet er ute på sjøen, er dette mannen du vil møte.
Denne uka reddet mannskap fra Redningsselskapet i Kristiansand en mann i 70-årene opp fra sjøen utenfor Brekkestø. Hvordan oppleves slike oppdrag for dere? – Vi legger ned utallige timer i å trene på slike scenario og når vi lykkes i å berge liv så føles det veldig godt og gir motivasjon til å fortsette. Redningsaksjonen utenfor Brekkestø var svært vellykket med tanke på hvor mange ressurser som ble mobilisert i løpet av kort tid, i en kombinasjon av profesjonelle og frivillige. Samhandlingen mellom etatene fungerte perfekt. Det var et dyktig og erfarent mannskap fra Bendt R. Rasmussen som rykket ut, og jeg er ikke overrasket over at det var nettopp de som fant ham. Nå har vi gjort det vi kunne, så håper vi inderlig at det går bra med ham.
Du er inntil nylig leder av sjøredningskorpset i Kristiansand, og en av 48 frivillige i korpset. Hva foregår i hodet på vei ut til et oppdrag på sjøen?
– Først og fremst å skaffe mest mulig informasjon om oppdraget vi er på vei til. Deretter starter planleggingen for hvordan vi skal løse det. På vei ut fordeler vi rollene våre og blir enige om hvem som gjør hva. Vi forbereder oss på forskjellige situasjoner, som søk etter savnede, båtbrann eller grunnstøting. Noen ganger ringer medlemmene direkte til oss, andre ganger varsles vi av hovedredningssentralen. Ved alvorlige oppdrag har vi alltid kommunikasjon med hovedredningssentralen.
I fjor var det nære på da redningsskøyta Ægir havarerte og mannskapet måtte kjempe for livet i bølgene. Hva er din mest dramatiske opplevelse?
– Jeg har vært forskånet fra den store dramatikken. Vi planlegger alltid med tanke på egen sikkerhet. Det verste er når vi rykker ut til hendelser med personskader, særlig hvis barn er involvert. Jeg har deltatt i søk, plukket folk opp fra sjøen, rykket ut på båtbranner og til båter som er i ferd med å synke. De fleste blir glade for å se oss.
Sier dere nei noen gang?
– Vi gjør ikke det. Men det hender vi må prioritere, særlig på sommeren. Da tar vi først det som haster mest, ikke nødvendigvis de som har ventet lengst. Om sommeren har vi mellom to og fem oppdrag daglig. Ellers om året er det færre oppdrag, men ofte mer alvorlige. Da er det mer båtvante folk som er utpå.
Hender det du tenker «dette kunne vært unngått»?
– Ofte. Det er som regel ved de enkleste oppdragene. De handler ofte om manglende vedlikehold, som tette dieselfiltre og tomme bensintanker. Alle båter, også redningsskøyta, krever vedlikehold for å fungere. Heldigvis har vi en meget dyktig teknisk ansvarlig i Arild Mulder, som har stålkontroll på det.
Har du selv hatt behov for assistanse på sjøen?
– Nei. Men det sies at det finnes to typer folk: De som har gått på skjær, og de som kommer til å gå på skjær. Jeg har nok vært borte i noen, jeg også. Da jeg var yngre tøffet jeg mye rundt i ei tresjekte som stadig fikk motorstans.
Hva gjorde du da?
– Vinket til forbipasserende som tauet meg til land.
Er du oppvokst «med tean i tanga»?
– Jeg fikk min første båt da jeg var fire år. Min far var flink til å lære meg opp på sjøen, og nå gjør jeg det samme med min sønn, som er to. Han kan ikke snakke ennå, planen er å lære ham å ro først.
Kan du sjøvettreglene?
– Ikke på rams. Sjøvett handler om sunn fornuft, å vise hensyn og tenke sikkerhet. Og å forberede seg på at ting kan gå galt. Redningsselskapets formål er å redde liv og forebygge ulykker på sjøen ved å lære bort sjøvett. Hver sommer har vi et aktivitetstilbud rettet mot barn og unge mellom 9 og 13 år, hvor de tilegner seg sjøvett og lærer å ro, seile og kjøre motorbåt i trygge omgivelser. Vi holder også kurs for voksne.
Hvilke av reglene synder folk flest mot?
– Folk er generelt flinke. Ikke minst har det vært en holdningsendring i vestbruk. For de fleste er det nå like naturlig å ta på seg redningsvest som å ta på seg bilbelte. Å bruke lanterner i mørket er forresten noe folk kan bli flinkere til, og å vise hensyn med bølger og ikke kjøre for nærme andre båter. Mange glemmer også også at patronene på de oppblåsbare redningsvestene må skiftes med jevne mellomrom.
Hva fikk deg til å engasjere deg i Redningsselskapet?
– Jeg har alltid vært interessert i og glad i å være på sjøen, og synes det er en spennende og meningsfull fritidsinteresse. Jeg savnet garderobefølelsen fra da jeg spilte fotball, og har fått mye av det samme fellesskapet her, vi er en god og sammensveiset gjeng. Jeg begynte som aspirant for seks år siden, og har tatt kurs og gått gradene til å bli matros, navigatør og de siste to årene har jeg vært båtfører.
Selskapet ble grunnlagt på bakgrunn av de mange drukningene på sjøen, spesielt blant fiskere. Siden 1891 har mannskapet reddet 6400 menneskeliv. Er du stolt over å være en del av den historien?
– Absolutt. Jeg har ekstrem respekt for hva de fikk til før, da de reddet folk med Colin Archer-skuter; en redningsskøyte for seil, på flere tonn. Dagens skøyte har to vannjetmotorer med til sammen 1000 hestekrefter. Den har en ekstrem manøvreringsevne, og kan gå fra førti knop til full stopp på halvannen båtlengde.
Har vi god nok beredskap på sjøen?
– Kombinasjonen med beredskap på land, redningsskøytene og Sea King/luftambulansen gjør at vi er godt dekket. Vi er også en støtte for ambulansetjenesten, og har dem med ut til folk som har fått illebefinnende, eller ved ulykker. Det er alltid betryggende å ha dem med. Båten vår egner seg godt for transport av pasienter, den er spekket med utstyr til formålet. Vi har også med oss brannslanger og er en støtte for brannvesenet ved behov.
Burde ikke redningstjenesten på sjøen vært et offentlig, nasjonalt anliggende, og ikke basert på frivillighet?
– Jeg har ikke noe enkelt svar på det. I dag er det en kombinasjon, ved at redningsskøytene er finansiert dels av statlig tilskudd, dels av medlemskontingent og spillemidler. Jeg tror ikke det hadde vært mulig å bygge opp en like bra tjeneste med så kostnadseffektiv drift uten frivillighet.
Kan hvem som helst melde seg til tjeneste for Redningsselskapet?
– Ja. Da går de gjennom et intervju, for å kartlegge motivasjonen, mer enn ferdighetene. Har man vakt og telefonen ringer, må man kunne slippe alt og dra ut. Det kan være krevende, særlig med små barn. Det betyr at man må ha en hjemmesituasjon med en partner som viser forståelse. Vi gir opplæring i førstehjelp, navigasjon, hurtigbåtmanøvrering og redningsteknikk. Ute på oppdrag prøver vi alltid å være fire; båtfører, navigatør, og to matroser.
Hvorfor er det fortsatt ofte mannen som styrer båten, mens kona hopper med tauet?
– Jeg har ikke noe godt svar på det. Hos oss er det i alle fall begge to som styrer båten. Redningsselskapet fikk mye pes for kurset som het «Ta roret, kjerring». Nå heter det «Ta roret.» Det som er viktig, er at flere enn én i båten kan håndtere den, ikke minst ved uhell eller ulykker.