Troende til hva som helst
Tro kan flytte fjell. Og starte kriger.
i lever i en rystende tid der politisk og religiøs maktkamp utkjempes med en åpenbart djevelsk ondskap. Terrordrapene i England og angrepet på nasjonalforsamlingen i Iran og ayatolla Khomeinis mausoleum i Teheran har allerede satt sine blodige spor på sommeren 2017. Og det er, dessverre, all mulig grunn til å tro at det kommer mer. Alle disse angrepene kan knyttes til ekstremisme som har sine røtter og sitt utspring i islamistiske bevegelser. Noen, som for eksempel USAS president, mener dette må ha som konsekvens at det er nødvendig å innføre nye innreiserestriksjoner, spesielt rettet mot muslimer. Eller som han sa det i valgkampen: «a total and complete shutdown of Muslims entering the United States until our country’s representatives can figure out what the hell is going on». Som vi har erfart i løpet av presidentens 140 dager lange regjeringstid – det kan ta noe tid før amerikanske myndigheter finner ut av hva som foregår.
Muslimer og islam er, som oss, ofre. Derfor må de også være våre allierte i kampen mot ondskap, drap og død.
Den amerikanske presidenten er ikke alene om å plassere ansvaret for terror hos islam som religion og muslimer som gruppe. Det er både feil og farlig. Muslimer er ikke terrorister, selv om det åpenbart er mange terrorister som hevder å være muslimer. Dersom det er muslimer, og ikke terroristene, som gjøres til fiender, så vil aldri kampen mot terror lykkes. Taliban, al-qaida og IS representerer noen av de farligste terrorgrupperingene i verden – og de har alle det til felles at de selv definerer seg som hellige krigere. Men dersom vi gjør alle muslimer og religionen islam til den store fienden, så vinner terroristene. For da gjør vi terroristene til representanter og talsmenn for 1,5 milliarder muslimer over hele verden. Det er de ikke.
Det er ingen tilfeldighet at religion spiller en helt sentral rolle i mange av verdens blodigste konflikter. Slik har det vært gjennom historien, også. Korstogene var en religionskonflikt, men de færreste som bekjenner seg til kristendommen i dag vil mene at det var spesielt kristelig det korsfarerne holdt på med. Og Ku Klux Klan kan bruke korset som sitt brennende symbol inn i evigheten, uten at noen vil mene de representerer kristendommen av den grunn. Poenget er, imidlertid, at når krig og konflikt begrunnes i påstått tro – ja, da er det en kamp mellom det onde og det gode. Den religiøse fanatikeren som mener han har gud i ryggen, mener også han har en himmelsk rett på sin side. Det er selve ur-oppskriften på evigvarende konflikter. De fleste ofre for islamistisk terror er muslimer. Når IS bomber presteregimet i Iran, så er det kanskje ikke så rart at det er flere enn Donald Trump som har problemer med å forstå hva som foregår. Det er derfor ikke muslimer, eller islam for den saks skyld, som er problemet. Muslimer og islam er, som oss, ofre. Derfor må de også være våre allierte i kampen mot ondskap, drap og død. Det er ikke sikkert alle som kaller seg selv muslimer vil være med i den alliansen. Men om vi gjør «muslimer» til et synonym for «fienden», så er det vi som definerer dem alle som terror-allierte. Og det strider mot alt vi i den vestlige verden hevder vi tror på av menneskerettigheter og verdier som frihet og demokrati.
En av de kjerneverdiene som har preget de moderne demokratiene er respekten for enkeltmennesket, anerkjennelsen av individet og overbevisningen om at rettferdighet begynner med å gi alle like muligheter. Da ser vi hver enkelt blant oss, uten å skjele til klesplagget hun velger, gudshuset hun søker til eller hvem hun velger å bli forelsket i. Vi ser individet, ikke kollektivet vi intuitivt fristes til å plassere henne i.
Kampen mot terror er en verdikamp. Derfor kan den ikke bekjempes med alle midler – den må bekjempes med våre verdier. «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet», som Jens Stoltenberg sa det i Oslo domkirke etter 22. juli. Det er ikke mennesker som må nedkjempes, men menneskers ideer og handlinger. For det finnes rett og galt. Noen ganger er det en kamp mellom ondt og godt. Men i det samfunnet våre barn og barnebarn skal arve, skal det være plass for mer mangfold. Det skal være plass også til dem som er annerledes, ja, til og med til dem vi ikke liker. Terrorister kriger og dreper for å bekjempe dette mangfoldet. Jihadister slåss mot at vi kan tro og mene som vi vil. Det finnes presteskap som er mer opptatt av å spre hat og frykt enn håp og kjærlighet, også i vår tid. Deres ideer er det vel verdt å kjempe mot, men ikke på deres premisser og med deres metoder. Krigen mot terror kan ikke være en krig mot religion. Krigen mot terror kan ikke vinnes med bomber eller enda strengere straffer. Frykten for noen år lenger i fengsel er neppe det som får potensielle selvmordsbombere til å ombestemme seg.
Det betyr ikke at vi ikke må bruke enda mer ressurser på etterretning, på synlig politi og på å straffeforfølge den som representerer en trussel mot fred og frihet. Men skal kampen mot terror lykkes, trenger vi en bredest mulig allianse som kan samles om den grunnleggende ideen om at alle mennesker er skapt like. Det var denne grunnleggende ideen fra den amerikanske uavhengighetserklæringen som gjorde USA stort. Så stort at det var plass til alle.