Tro­en­de til hva som helst

Tro kan flyt­te fjell. Og star­te kri­ger.

Faedrelandsvennen - - MENING -

i le­ver i en rys­ten­de tid der po­li­tisk og re­li­giøs makt­kamp ut­kjem­pes med en åpen­bart dje­velsk ond­skap. Ter­ror­dra­pe­ne i Eng­land og an­gre­pet på na­sjo­nal­for­sam­lin­gen i Iran og aya­tol­la Kho­mei­nis mau­so­le­um i Te­he­ran har al­le­re­de satt sine blo­di­ge spor på som­mer­en 2017. Og det er, dess­ver­re, all mu­lig grunn til å tro at det kom­mer mer. Alle dis­se an­gre­pe­ne kan knyt­tes til eks­tre­mis­me som har sine røt­ter og sitt ut­spring i isla­mis­tis­ke be­ve­gel­ser. Noen, som for ek­sem­pel USAS pre­si­dent, me­ner det­te må ha som kon­se­kvens at det er nød­ven­dig å inn­føre nye inn­reise­re­strik­sjo­ner, spe­si­elt ret­tet mot mus­li­mer. El­ler som han sa det i valg­kam­pen: «a to­tal and com­p­le­te sh­ut­down of Mus­lims en­te­ring the Uni­ted Sta­tes until our coun­try’s re­pre­sen­ta­ti­ves can fi­gu­re out what the hell is go­ing on». Som vi har er­fart i lø­pet av pre­si­den­tens 140 da­ger lan­ge re­gje­rings­tid – det kan ta noe tid før ame­ri­kans­ke myn­dig­he­ter fin­ner ut av hva som fore­går.

Mus­li­mer og islam er, som oss, ofre. Der­for må de også være våre al­li­er­te i kam­pen mot ond­skap, drap og død.

Den ame­ri­kans­ke pre­si­den­ten er ikke ale­ne om å plas­se­re an­sva­ret for ter­ror hos islam som re­li­gion og mus­li­mer som grup­pe. Det er bå­de feil og far­lig. Mus­li­mer er ikke ter­ro­ris­ter, selv om det åpen­bart er man­ge ter­ro­ris­ter som hev­der å være mus­li­mer. Der­som det er mus­li­mer, og ikke ter­ro­ris­te­ne, som gjø­res til fien­der, så vil ald­ri kam­pen mot ter­ror lyk­kes. Ta­li­ban, al-qa­i­da og IS re­pre­sen­te­rer noen av de far­ligs­te ter­ror­grup­pe­rin­ge­ne i verden – og de har alle det til fel­les at de selv de­fi­ne­rer seg som hel­li­ge kri­ge­re. Men der­som vi gjør alle mus­li­mer og re­li­gio­nen islam til den sto­re fien­den, så vin­ner ter­ro­ris­te­ne. For da gjør vi ter­ro­ris­te­ne til re­pre­sen­tan­ter og tals­menn for 1,5 mil­li­ar­der mus­li­mer over hele verden. Det er de ikke.

Det er in­gen til­fel­dig­het at re­li­gion spil­ler en helt sen­tral rol­le i man­ge av ver­dens blo­digs­te kon­flik­ter. Slik har det vært gjen­nom his­to­ri­en, også. Kors­to­ge­ne var en re­li­gions­kon­flikt, men de fær­res­te som be­kjen­ner seg til kris­ten­dom­men i dag vil mene at det var spe­si­elt kris­te­lig det kors­fa­rer­ne holdt på med. Og Ku Klux Klan kan bruke kor­set som sitt bren­nen­de sym­bol inn i evig­he­ten, uten at noen vil mene de re­pre­sen­te­rer kris­ten­dom­men av den grunn. Po­en­get er, imid­ler­tid, at når krig og kon­flikt be­grun­nes i på­stått tro – ja, da er det en kamp mel­lom det onde og det gode. Den re­li­giø­se fa­na­ti­ke­ren som me­ner han har gud i ryg­gen, me­ner også han har en him­melsk rett på sin side. Det er selve ur-opp­skrif­ten på evig­va­ren­de kon­flik­ter. De fles­te ofre for isla­mis­tisk ter­ror er mus­li­mer. Når IS bom­ber preste­re­gi­met i Iran, så er det kan­skje ikke så rart at det er fle­re enn Do­nald Trump som har pro­ble­mer med å for­stå hva som fore­går. Det er der­for ikke mus­li­mer, el­ler islam for den saks skyld, som er pro­ble­met. Mus­li­mer og islam er, som oss, ofre. Der­for må de også være våre al­li­er­te i kam­pen mot ond­skap, drap og død. Det er ikke sik­kert alle som kal­ler seg selv mus­li­mer vil være med i den al­li­an­sen. Men om vi gjør «mus­li­mer» til et sy­no­nym for «fien­den», så er det vi som de­fi­ne­rer dem alle som ter­ror-al­li­er­te. Og det stri­der mot alt vi i den vest­li­ge verden hev­der vi tror på av men­neske­ret­tig­he­ter og ver­di­er som fri­het og de­mo­kra­ti.

En av de kjerne­ver­di­ene som har pre­get de mo­der­ne de­mo­kra­ti­ene er re­spek­ten for en­kelt­men­nes­ket, an­er­kjen­nel­sen av in­di­vi­det og over­be­vis­nin­gen om at rett­fer­dig­het be­gyn­ner med å gi alle like mu­lig­he­ter. Da ser vi hver en­kelt blant oss, uten å skje­le til kles­plag­get hun vel­ger, guds­hu­set hun sø­ker til el­ler hvem hun vel­ger å bli for­els­ket i. Vi ser in­di­vi­det, ikke kol­lek­ti­vet vi in­tui­tivt fris­tes til å plas­se­re hen­ne i.

Kam­pen mot ter­ror er en verdi­kamp. Der­for kan den ikke be­kjem­pes med alle mid­ler – den må be­kjem­pes med våre ver­di­er. «Vårt svar er mer de­mo­kra­ti, mer åpen­het og mer hu­ma­ni­tet. Men ald­ri nai­vi­tet», som Jens Stol­ten­berg sa det i Oslo dom­kir­ke etter 22. juli. Det er ikke men­nes­ker som må ned­kjem­pes, men men­nes­kers ide­er og hand­lin­ger. For det fin­nes rett og galt. Noen gan­ger er det en kamp mel­lom ondt og godt. Men i det sam­fun­net våre barn og barne­barn skal arve, skal det være plass for mer mang­fold. Det skal være plass også til dem som er an­ner­le­des, ja, til og med til dem vi ikke li­ker. Ter­ro­ris­ter kri­ger og dre­per for å be­kjem­pe det­te mang­fol­det. Ji­ha­dis­ter slåss mot at vi kan tro og mene som vi vil. Det fin­nes preste­skap som er mer opp­tatt av å spre hat og frykt enn håp og kjær­lig­het, også i vår tid. De­res ide­er er det vel verdt å kjem­pe mot, men ikke på de­res pre­mis­ser og med de­res me­to­der. Kri­gen mot ter­ror kan ikke være en krig mot re­li­gion. Kri­gen mot ter­ror kan ikke vin­nes med bom­ber el­ler enda stren­ge­re straf­fer. Fryk­ten for noen år len­ger i feng­sel er nep­pe det som får po­ten­si­el­le selv­mords­bom­be­re til å om­be­stem­me seg.

Det be­tyr ikke at vi ikke må bruke enda mer res­sur­ser på etter­ret­ning, på syn­lig po­li­ti og på å straffe­for­føl­ge den som re­pre­sen­te­rer en trus­sel mot fred og fri­het. Men skal kam­pen mot ter­ror lyk­kes, tren­ger vi en bre­dest mu­lig al­li­an­se som kan sam­les om den grunn­leg­gen­de ide­en om at alle men­nes­ker er skapt like. Det var den­ne grunn­leg­gen­de ide­en fra den ame­ri­kans­ke uav­hen­gig­hets­er­klæ­rin­gen som gjor­de USA stort. Så stort at det var plass til alle.

FOTO: NTB SCANPIX

Ter­ror­dra­pe­ne i Eng­land og an­gre­pet på na­sjo­nal­for­sam­lin­gen i Iran og aya­tol­la Kho­mei­nis mau­so­le­um i Te­he­ran har al­le­re­de satt sine blo­di­ge spor på som­mer­en 2017. Og det er, dess­ver­re, all mu­lig grunn til å tro at det kom­mer mer, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.