Laura ble født på Ugland-skipet nnoen timer etter redningen
Dagen etter at 163 vietnamesiske båtflykninger kjempet for livet i Sørkina-havet ble Laura Ly født ombord i Ugland-skipet M/S Laurita. Lørdag møttes mannskap og flyktninger igjen i Mandal.
– Jeg er oppkalt etter skipet som reddet oss. Jeg ble født noen timer etter at mine to brødre, mamma og pappa var trygt ombord, forteller Laura Ly.
Hun var det naturlige midtpunkt utenfor forsamlingslokalet Stella Maris i Mandal lørdag ettermiddag. Nesten 70 mennesker var samlet for å minnes det høydramatiske som skjedde i Sørkina-havet 21. november 1980.
UT På HAVET I LITEN BÅT
«Alle» husker eller har hørt om Laura – og de måtte bare snakke med henne og klemme rundt henne.
Hennes mor Loan Ngo Ly var ei ung, gravid kvinne midt ute på havet i en liten båt sammen med 162 andre mennesker.
– Hva tenkte du da dere dro ut på havet i en liten båt, og hva tenkte du da redningen kom etter nesten fire døgn?
– Jeg ble så glad da det store skipet...
Tårene kommer. Hun forsøker igjen, men stemmen brister. Snart 37 år etter er det tøft med minnene. Pappa Houng Chenh Ly (64) forteller.
– Jeg var 27 år og tok med meg min lille familie ut på havet. Hva skulle jeg gjøre? Vi hadde ingen fremtid i Vietnam, forteller han, før han avbryter seg selv og begynner å lovprise Kristiansand og takke for at han kom til Norge.
IKKE I TVIL OM å STOPPE
Kristen Bue fra Mandal var førstestyrmann da bilskipet M/S Lauratia var på vei til verksted i Japan. Ute i Sørkina-havet fikk de øye på den vesle farkosten med altfor mange ombord.
– Vi var aldri i tvil om å stoppe. Mennesker i nød skal ha hjelp, sier han og kaller hendelsen det mest dramatiske han har opplevd på sjøen.
20 STOPPET IKKE
Houng Cheng Ly minnes de nesten 20 skipene som ikke hadde stoppet. Han kan ikke beskrive følelsen da det store bilskipet la seg ved siden av den lille båten. Det ble panikk ombord. Båten holdt på å kante. To mennesker druknet. Det norske mannskapet klatret ned leideren og lempet folk i sikkerhet.
Kaptein Tore Lien kjempet innbitt for at Laura og de andre skulle komme til Norge. Mange kom til Norge, men flyktningene som ble reddet bor i dag over hele verden.
Året etter døde Lien. Han og mannskapet ble landskjent og rene mediastjerner. Hans barn, Tor Einar Lien og Marianne Lien Aanonsen var i helga til stede i Mandal.
ALLE INVITERT
M/S Laurita reddet også over 70 båtflyktninger året etter i 1981.
Alle var invitert til Stella Maris i Mandal lørdag.
Det er første gang de har vært samlet for å feire det fantastiske og det ufattelige som foregikk på havet for så lenge siden.
De skulle spise, minnes, snakke, kose seg og feste. Og fremfor alt: Ære de som er gått bort i årenes løp.
Laura begynner nesten å gråte når vi spør om hva hun tenker om det som skjer i Middelhavet nå med nye tusener av båtflyktninger. Hun er lærer på mottaksskolen i Kristiansand. Det kommer nært dobbelt opp.
Thang Tran var 16 da han ble reddet. Nå er han 53 og lege i Kristiansand.
– Jeg kan bare si én ting om det som skjer på havet nå: Alle mennesker har rett til å flykte fra nød og tortur og krig. Alle mennesker har rett til frihet og til et liv med håp.
15 år gammel var Thanh Ngyuen, nå bosatt på Jessheim, da han tilbrakte over ei uke på havet sammen med sine søstre på seks og ti år utenfor Vietnam i 1981. De var ombord i den lille båten med 70 flyktninger som ble reddet av M/S Laurita.
DEN SKJØRE FØLELSEN AV HÅP
– Hva jeg tenkte om ansvaret? At jeg måtte passe på. Vi reiste ikke til noe, men fra noe. Det var aldri noe alternativ til havet og den lille båten. Det var friheten eller intet, sier han.
Søsteren Nham Ngyuen husker så godt:
– Oljelukta sitter mest i. Og så husker jeg ei jente på seks som døde og som vi pakket i plast og måtte kaste overbord. Og så den merkelige, skjøre følelsen av håp. Håp er ikke noe trygt, det er et lite lys inni frykten.
DELER MINNER
Gamle bilder gikk på omgang i den store flokken i Mandal lørdag. Det var en blanding av gråt, latter, uendelig glede og masse god stemning.
Anne Karin Haraldstad fra Mandal var messepike ombord på Laurita. Hun har goldt kontakt med Laura Ly i alle år, vært i konfirmasjonen og de har feiret jul sammen.
– Jeg jobber mye med flyktninger og er med i Røde Kors i Mandal nå. Det som skjedde den gangen har merket oss for livet, sier hun.
Hun husker kaoset med matlaging. 28 ombord ble plutselig til 192.
– Jeg glemmer aldri de dagene til vi kom til Japan og land. Om noen har angret på at vi stoppet? Ingen. Ikke én. Derfor er det så fantastisk at vi endelig fikk til dette møtet. Jeg skulle bare ønsket at skipper Tore Lien kunne sett dette.