Tre redningsmenn, og to som ble reddet
Tom Severinsen,
Jeg klatret ned leideren og var med på å lempe dem i sikkerhet, men de var redde og alle gikk over på ene siden for å komme først. Da holdt den lille båten deres på å velte. Da kom panikken og det var da flere hoppet i vannet og to druknet. Jeg valgte å hoppe ombord til dem. Da skjønte de at vi ikke ville dra fra dem. Jeg glemmer aldri gleden etterpå.
reparatør, Grimstad: Jeg var med på den siste aksjonen i 1981. De hadde vært tre døgn uten vann. Det var mest dramatisk da båten deres holdt på å kante og trossa røyk. Da kom panikken. De holdt på å drive av, men vi fikk ny trosse ombord. Jeg var med i leideren og fikk lempa mange opp på dekk. Roald Paulsen, Øyvind Jåvold,
Grimstad:
Jeg var matros ombord. Selvsagt stoppet vi. Det var aldri tvil. Aller beste husker jeg ansiktene som gikk fra panikk til glede da de skjønte at de var reddet. Vi var jo et bilskip med god plass på dekk. Jeg husker den enorme lettelsen etterpå. Thong Van Ta,
nå Stavanger:
Jeg var nesten bevisstløs etter nesten fire døgn på havet. 20 skip hadde kjørt forbi, selv om vi hadde sendt opp nødraketter det vi maktet. Håpet var ute, jeg var egentlig på vei til å gi opp. Da kom M/S Laurita til syne. Den var så ubeskrivelig stor, og jeg glemmer aldri følelsen da den stoppet. Nguyen Chienh An:
Jeg bor på Elverum og var med blant de 70 som ble reddet i 1981. Vi var ti dager på sjøen. De tre siste dagebe hadde vi ikke vann. Vi hengte opp skilt med «no water» i håp om at det hjalp. Best av alt husker jeg den enorme båten som la seg mellom oss og vinden for at vi skulle komme i ly – slik at de fikk tatt oss ombord.