Demokrati i revers?
Akkurat nå er det regjeringens kommune- og regionreform som bekymrer meg mest. Om man er for eller mot sammenslåing av den ene eller andre kommunen eller fylket er i og for seg ikke det største problemet.
Hadde man lyttet til forskerens enkle råd, hadde man unngått mye bråk lokalt og nasjonalt, og ikke minst unngått at forakten for politikere og deres avgjørelser.
Det er tanken om at storting og regjering har rett og plikt til å ta avgjørelser når folket ikke forstår sitt eget beste. Det sies at: «For å ha demokratiet må en ha mindre demokrati.» Demokratiet defineres nå som verdiene våre, og det må sentraliseres og slås sammen så vi kan forsvare verdiene våre enda bedre. At det er uro rundt kommunereform, politireform, nedbygging av heimevern og andre reformer satt i livet a vei regjering med stor sentralisering siver, e rikkes å veldig overraskende for mange av oss. Rundt om kring i vårt langstrakte land har det lenge vært både irritasjon, misnøye og håpløshet rundt vedtak, som føles tredd nedover hodene på folk, fra både Oslo og Brüssel. Hva er vitsen med lokaleprosesserme d diskusjoner, folke avstemminger og vedtak, dersom utfallet av prosessen blir det motsatte av det flertallet vil? Hva er vitsen med folke avstemminger dersom de ikke blir respektert?
Det er en grunn til at folk i mer enn en generasjon har kjempet for akuttmottak og fødestuer ved å gå i fakkeltog og lage underskriftskampanjer. Lokalsamfunnene har stort sett alltid tapt, og det hjelper ikke på at stortingsflertallet har gjort veien til det nye politikammeret ennå lenger, og at posten ikke lenger kommer på lørdager.
Vi skal nå digitaliseres, alle som en. Har du ikke orden på MiNID, og er lommekjent på altinn, vil du ha store problemer i tiden som kommer. Norge har vært et land hvor vi tar vare på og møter mennesker som trenger hjelp og bistand med menneskelig kontakt, selv om det ikke alltid har gitt den løsningen man selv har ønsket. Nå havner førstelinja for langt unna. Å få møte mennesker av kjøtt og blod, som kan høre på det du har å si og hjelpe når det trengs, er blitt stadig vanskeligere å få til. Demokratiet i Norge er ei folkelig forankra styreform er utviklet over lang tid, det er ikke bare gode verdier og målsetninger. Kristian Lofthus og hans bondereisning var et tydelig eksempel på at den vanlige mann ikke ville behandles som undersåtter, men som likeverdige borgere i et demokrati. Dette var med på å forme det folkelige demokratiet vi har utviklet i dette landet frem til nå.
Hans Nielsen Hauge trosset konventikkelplakaten og ble fengslet for dette. Han reiste en bevegelse på slutten av syttenhundretallet hvor han gav vanlige folk selvtillit til å tale i forsamlinger, og litt om litt vokste det kommunale demokratiet frem. Formannskapslovene fra 1837 er kanskje det viktigste vendepunktet i demokratiutviklingen i Norge, der kommunene fikk sin egen forfatning, og det ble det skapt et apparat som gjorde en gradvis overgang fra embetsstyre til folkestyre mulig. Utviklingen av demokratiet vokste frem. Gjennom formannskap og kommunestyre lærte vanlige mennesker seg til å ta ordet, argumentere, diskutere, fatte vedtak og setta de ut i livet. Frilynte ungdomslag, arbeiderforeninger, kvinnesaksforeninger og mållag. Etter hvert ble det de politiske partiene som ledet an i demokratiarbeidet. Er man kritisk til regjeringens reformer og snakker varmt om å lytte til folket, får man høre at man vil reversere. For meg er regjeringens og stortingsflertal- lets ønsker, ei tydelig stopping og reversering av den demokratiprosessen landet har hatt siden Lofthus og hans menn reiste til kongen i København
Demokratiet er skapt av folket selv, og kom ikke som en eller annen reform.
Professor emeritus Harald Baldersheim skriver i en artikkel i Syn og Segn nr. 1,2017« Ei t av d ei mest veldokumenterte funna i organisasjonsforskinga er sa man hengen mellomorganisasjons stor l eik og formalisme og byråkrati. Di større organisasjonar, di meir byråkrati. Det er all grunn til å tru at denne samanhengen vil syne seg i dei nye storkommunane også (slik h analt gjerdetide i eksis terande store kommunane). Nærdemokratiet og d ei fleksible forvaltningsformen e slik vi kjenner dei frå småkommunane i dag, blir borte.» Et viktig punkt i innlegget hans er at reformarbeidet burde begynt med oppgavene, og ikke med å slå sammen kommuner. Er oppgavene for store, må man la fylkeskommunen overta de oppgavene som små kommuner ikke kan løse på en tilfredsstillende måte. Hadde man lyttet til forskerens enkle råd, hadde man unngått mye bråk lokalt og nasjonalt, og ikke minst unngått at forakten for politikere og deres avgjørelser.
Men likevel er det som bekymrer meg mest, at tvangssammenslåingen stortingsflertallet nå ønsker, kan føre lokaldemokratiet inn i ei enda dypere krise. Jeg er ikke mot kommunesammenslåinger generelt, men folkemeningen må respekteres, det er det fundamentale i demokratiet, selv om det strider mot egne meninger og oppfatninger.
Utviklingen av demokratiet må fortsette, ikke reverseres.