De­mo­kra­ti i re­vers?

Ak­ku­rat nå er det re­gje­rin­gens kom­mu­ne- og re­gion­re­form som be­kym­rer meg mest. Om man er for el­ler mot sam­men­slå­ing av den ene el­ler and­re kom­mu­nen el­ler fyl­ket er i og for seg ikke det størs­te pro­ble­met.

Faedrelandsvennen - - MENING - ODDBJØRN KYLLAND, 2.kan­di­dat Aust-ag­der Sen­ter­par­ti

Had­de man lyt­tet til fors­ke­rens enk­le råd, had­de man unn­gått mye bråk lo­kalt og na­sjo­nalt, og ikke minst unn­gått at for­ak­ten for po­li­ti­ke­re og de­res av­gjø­rel­ser.

Det er tan­ken om at stor­ting og re­gje­ring har rett og plikt til å ta av­gjø­rel­ser når fol­ket ikke for­står sitt eget bes­te. Det sies at: «For å ha de­mo­kra­ti­et må en ha mind­re de­mo­kra­ti.» De­mo­kra­ti­et de­fi­ne­res nå som ver­di­ene våre, og det må sen­tra­li­se­res og slås sam­men så vi kan for­sva­re ver­di­ene våre enda bed­re. At det er uro rundt kom­mune­re­form, po­litire­form, ned­byg­ging av heime­vern og and­re re­for­mer satt i li­vet a vei re­gje­ring med stor sen­tra­li­se­ring si­ver, e rik­kes å vel­dig over­ras­ken­de for man­ge av oss. Rundt om kring i vårt lang­strak­te land har det len­ge vært både ir­ri­ta­sjon, mis­nøye og håp­løs­het rundt ved­tak, som fø­les tredd ned­over ho­de­ne på folk, fra både Oslo og Brüs­sel. Hva er vit­sen med lo­kale­pro­ses­ser­me d dis­ku­sjo­ner, fol­ke av­stem­min­ger og ved­tak, der­som ut­fal­let av pro­ses­sen blir det mot­sat­te av det fler­tal­let vil? Hva er vit­sen med fol­ke av­stem­min­ger der­som de ikke blir re­spek­tert?

Det er en grunn til at folk i mer enn en ge­ne­ra­sjon har kjem­pet for akutt­mot­tak og føde­stuer ved å gå i fak­kel­tog og lage un­der­skrifts­kam­pan­jer. Lo­kal­sam­fun­ne­ne har stort sett all­tid tapt, og det hjel­per ikke på at stor­tings­fler­tal­let har gjort vei­en til det nye po­liti­kam­me­ret ennå len­ger, og at pos­ten ikke len­ger kom­mer på lør­da­ger.

Vi skal nå di­gi­ta­li­se­res, alle som en. Har du ikke or­den på MiNID, og er lomme­kjent på alt­inn, vil du ha sto­re pro­ble­mer i ti­den som kom­mer. Nor­ge har vært et land hvor vi tar vare på og mø­ter men­nes­ker som tren­ger hjelp og bi­stand med men­nes­ke­lig kon­takt, selv om det ikke all­tid har gitt den løs­nin­gen man selv har øns­ket. Nå hav­ner første­lin­ja for langt unna. Å få møte men­nes­ker av kjøtt og blod, som kan høre på det du har å si og hjel­pe når det trengs, er blitt sta­dig vans­ke­li­ge­re å få til. De­mo­kra­ti­et i Nor­ge er ei fol­ke­lig for­ank­ra styre­form er ut­vik­let over lang tid, det er ikke bare gode ver­di­er og mål­set­nin­ger. Kris­ti­an Loft­hus og hans bonde­reis­ning var et ty­de­lig ek­sem­pel på at den van­li­ge mann ikke vil­le be­hand­les som un­der­såt­ter, men som like­ver­di­ge bor­ge­re i et de­mo­kra­ti. Det­te var med på å for­me det fol­ke­li­ge de­mo­kra­ti­et vi har ut­vik­let i det­te lan­det frem til nå.

Hans Ni­el­sen Hau­ge tros­set kon­ven­tik­kel­pla­ka­ten og ble fengs­let for det­te. Han reis­te en be­ve­gel­se på slut­ten av syt­ten­hundre­tal­let hvor han gav van­li­ge folk selv­til­lit til å tale i for­sam­lin­ger, og litt om litt voks­te det kom­mu­na­le de­mo­kra­ti­et frem. For­mann­skaps­lo­ve­ne fra 1837 er kan­skje det vik­tigs­te vende­punk­tet i de­mo­krati­ut­vik­lin­gen i Nor­ge, der kom­mu­ne­ne fikk sin egen for­fat­ning, og det ble det skapt et ap­pa­rat som gjor­de en grad­vis over­gang fra em­bets­sty­re til folke­sty­re mu­lig. Ut­vik­lin­gen av de­mo­kra­ti­et voks­te frem. Gjen­nom for­mann­skap og kom­mune­sty­re lær­te van­li­ge men­nes­ker seg til å ta or­det, ar­gu­men­te­re, dis­ku­te­re, fat­te ved­tak og set­ta de ut i li­vet. Fri­lyn­te ung­doms­lag, ar­bei­der­for­enin­ger, kvinne­saks­for­enin­ger og mål­lag. Etter hvert ble det de po­li­tis­ke par­ti­ene som le­det an i de­mo­kra­ti­ar­bei­det. Er man kri­tisk til re­gje­rin­gens re­for­mer og snak­ker varmt om å lyt­te til fol­ket, får man høre at man vil re­ver­se­re. For meg er re­gje­rin­gens og stor­tings­fler­tal- lets øns­ker, ei ty­de­lig stop­ping og re­ver­se­ring av den de­mo­krati­pro­ses­sen lan­det har hatt si­den Loft­hus og hans menn reis­te til kon­gen i Kø­ben­havn

De­mo­kra­ti­et er skapt av fol­ket selv, og kom ikke som en el­ler an­nen re­form.

Pro­fes­sor eme­ri­tus Ha­rald Bal­ders­heim skri­ver i en ar­tik­kel i Syn og Segn nr. 1,2017« Ei t av d ei mest vel­do­ku­men­ter­te fun­na i or­ga­ni­sa­sjons­fors­kin­ga er sa man hen­gen mel­lom­or­ga­ni­sa­sjons stor l eik og for­ma­lis­me og by­rå­kra­ti. Di stør­re or­ga­ni­sa­sjo­nar, di meir by­rå­kra­ti. Det er all grunn til å tru at den­ne sa­man­hen­gen vil syne seg i dei nye stor­kom­mu­na­ne også (slik h analt gjerde­ti­de i ek­sis te­ran­de sto­re kom­mu­na­ne). Nær­de­mo­kra­ti­et og d ei flek­sib­le for­valt­nings­for­men e slik vi kjen­ner dei frå små­kom­mu­na­ne i dag, blir borte.» Et vik­tig punkt i inn­leg­get hans er at re­form­ar­bei­det bur­de be­gynt med opp­ga­ve­ne, og ikke med å slå sam­men kom­mu­ner. Er opp­ga­ve­ne for sto­re, må man la fyl­kes­kom­mu­nen over­ta de opp­ga­ve­ne som små kom­mu­ner ikke kan løse på en til­freds­stil­len­de måte. Had­de man lyt­tet til fors­ke­rens enk­le råd, had­de man unn­gått mye bråk lo­kalt og na­sjo­nalt, og ikke minst unn­gått at for­ak­ten for po­li­ti­ke­re og de­res av­gjø­rel­ser.

Men li­ke­vel er det som be­kym­rer meg mest, at tvangs­sam­men­slå­in­gen stor­tings­fler­tal­let nå øns­ker, kan føre lo­kal­de­mo­kra­ti­et inn i ei enda dy­pe­re kri­se. Jeg er ikke mot kom­mune­sam­men­slå­in­ger ge­ne­relt, men folke­me­nin­gen må re­spek­te­res, det er det fun­da­men­ta­le i de­mo­kra­ti­et, selv om det stri­der mot egne me­nin­ger og opp­fat­nin­ger.

Ut­vik­lin­gen av de­mo­kra­ti­et må fort­set­te, ikke re­ver­se­res.

FOTO: NTB SCANPIX

Kom­mune­re­for­men til be­hand­ling i Stor­tin­get. Inge­bjørg God­ske­sen fra Frp og Sp-leder Tryg­ve Slags­vold Ve­dum.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.