Midt-østens eneste demokrati?
Svært mange av de som tar til motmæle mot kritikk av Israels politikk, trekker fram som motargument at det er snakk om Midt-østens eneste demokrati.
●● Det virker i seg selv som en logisk brist, for en forventer vel snarere mer av et demokrati enn av et diktatur, ikke mindre. Og er Israel egentlig et demokrati? Vel, dersom kriteriet kun er at det holdes frie valg, så oppfyller landet kriteriet. Men i så fall er Palestina også et demokrati. Der ble det holdt valg i 2006, som observatørene fastslo at gikk riktig for seg. Imidlertid godtok verken USA, Israel eller EU at valgvinneren ble Hamas. De iverksatte blokade og straff. Så langt strakk altså det demokratiske sinnelaget seg.
I Vesten har vi en oppfatning av hvordan et liberalt demokrati skal fremstå: Det er til for alle sine innbyggere, men ivaretar gjerne minoriteter litt ekstra. Alle borgere inviteres til å delta i den dominerende kulturen. Befolkningen blandes i skole/utdanning, alle har like rettigheter og alle er like for loven. Tortur og kollektiv straff er forbudt. Men alt dette er annerledes i Israel. Landet har over 50 lover som direkte eller indirekte favoriserer jøder fremfor palestinere. Det gjelder på praktisk talt alle områder i livet, så som valg av bosted, tilgang til jord eller offentlige ressurser, utdanning, familiegjenforening, straffesystem og politiske rettigheter. Det jobbes for tiden med å nedgradere det arabiske språkets status. Arabiske representanter i Knesset må passe munnen sin og forøvrig sverge lojalitet til Israel som en både jødisk og demokratisk stat. Araberne omtales åpent som annenrangs borgere i sitt eget land, men det rettferdiggjøres med at de ville hatt det verre i de arabiske nabolandene.
Det er få som får høre at da araberne avviste planen om deling av Palestina i november 1947, foreslo de i stedet en demokratisk stat i hele Palestina, hvor jøder, muslimer og kristne kunne bo sammen som likeverdige borgere. Partiet Fatah hadde den samme formuleringen i sitt opprinnelige program fra 1964. Men demokratiske ideer måtte altså vike for et «jødisk nasjonalhjem» og etnisk rensing.
Når det i drøfting av dagens situasjon kommer opp forslag om enstats-løsning for Israel og Vestbredden, er innvendingen fra en del israelske politikere at de da etter hvert måtte gi araberne på Vestbredden fulle borgerrettigheter (alternativet er apartheid). Og da ville altså et slikt Stor-israel få for mange arabere i forhold jøder, og bryte med den sionistiske ideen om jødisk dominans. Et demokrati som er avhengig av først å ordne en spesiell sammensetning av befolkningen, er ikke et demokrati i vestlig forstand. Når staten systematisk favoriserer en spesiell folkegruppe (etnisitet), er landet mer å betrakte som et etnisk demokrati, eller rett og slett et etnokrati.
ROALD HÅVERSTAD