Midt-østens enes­te de­mo­kra­ti?

Faedrelandsvennen - - MENING -

Svært man­ge av de som tar til mot­mæle mot kritikk av Is­ra­els po­li­tikk, trek­ker fram som mot­ar­gu­ment at det er snakk om Midt-østens enes­te de­mo­kra­ti.

●● Det virker i seg selv som en lo­gisk brist, for en for­ven­ter vel sna­re­re mer av et de­mo­kra­ti enn av et dik­ta­tur, ikke mind­re. Og er Is­rael egent­lig et de­mo­kra­ti? Vel, der­som kri­te­ri­et kun er at det hol­des frie valg, så opp­fyl­ler lan­det kri­te­ri­et. Men i så fall er Pa­le­sti­na også et de­mo­kra­ti. Der ble det holdt valg i 2006, som ob­ser­va­tø­re­ne fast­slo at gikk rik­tig for seg. Imid­ler­tid god­tok ver­ken USA, Is­rael el­ler EU at valg­vin­ne­ren ble Ha­mas. De iverk­sat­te blo­ka­de og straff. Så langt strakk alt­så det de­mo­kra­tis­ke sinne­la­get seg.

I Ves­ten har vi en opp­fat­ning av hvor­dan et li­be­ralt de­mo­kra­ti skal frem­stå: Det er til for alle sine inn­byg­ge­re, men iva­re­tar gjer­ne mi­no­ri­te­ter litt eks­tra. Alle bor­ge­re in­vi­te­res til å del­ta i den do­mi­ne­ren­de kul­tu­ren. Be­folk­nin­gen blan­des i sko­le/ut­dan­ning, alle har like ret­tig­he­ter og alle er like for lo­ven. Tor­tur og kol­lek­tiv straff er for­budt. Men alt det­te er an­ner­le­des i Is­rael. Lan­det har over 50 lo­ver som di­rek­te el­ler in­di­rek­te fa­vo­ri­se­rer jø­der frem­for pa­le­sti­ne­re. Det gjel­der på prak­tisk talt alle områder i li­vet, så som valg av bo­sted, til­gang til jord el­ler of­fent­li­ge res­sur­ser, ut­dan­ning, fa­mi­lie­gjen­for­ening, straffe­sys­tem og po­li­tis­ke ret­tig­he­ter. Det job­bes for ti­den med å ned­gra­de­re det ara­bis­ke språ­kets sta­tus. Ara­bis­ke re­pre­sen­tan­ter i Knes­set må pas­se mun­nen sin og for­øv­rig sver­ge lo­ja­li­tet til Is­rael som en både jø­disk og de­mo­kra­tisk stat. Ara­ber­ne om­ta­les åpent som an­nen­rangs bor­ge­re i sitt eget land, men det rett­fer­dig­gjø­res med at de vil­le hatt det ver­re i de ara­bis­ke nabo­lan­de­ne.

Det er få som får høre at da ara­ber­ne av­vis­te pla­nen om de­ling av Pa­le­sti­na i no­vem­ber 1947, fore­slo de i ste­det en de­mo­kra­tisk stat i hele Pa­le­sti­na, hvor jø­der, mus­li­mer og krist­ne kun­ne bo sam­men som like­ver­di­ge bor­ge­re. Par­ti­et Fatah had­de den sam­me for­mu­le­rin­gen i sitt opp­rin­ne­li­ge pro­gram fra 1964. Men de­mo­kra­tis­ke ide­er måt­te alt­så vike for et «jø­disk na­sjo­nal­hjem» og et­nisk ren­sing.

Når det i drøf­ting av da­gens si­tua­sjon kom­mer opp for­slag om en­stats-løs­ning for Is­rael og Vest­bred­den, er inn­ven­din­gen fra en del is­ra­els­ke po­li­ti­ke­re at de da etter hvert måt­te gi ara­ber­ne på Vest­bred­den ful­le bor­ger­ret­tig­he­ter (al­ter­na­ti­vet er apart­heid). Og da vil­le alt­så et slikt Stor-is­rael få for man­ge ara­be­re i for­hold jø­der, og bry­te med den sio­nis­tis­ke ide­en om jø­disk do­mi­nans. Et de­mo­kra­ti som er av­hen­gig av først å ord­ne en spe­si­ell sam­men­set­ning av be­folk­nin­gen, er ikke et de­mo­kra­ti i vest­lig for­stand. Når sta­ten sys­te­ma­tisk fa­vo­ri­se­rer en spe­si­ell folke­grup­pe (et­ni­si­tet), er lan­det mer å be­trak­te som et et­nisk de­mo­kra­ti, el­ler rett og slett et etno­kra­ti.

ROALD HÅVERSTAD

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.