Re­li­gions­fri­het også for barn

Da jeg var barn, til­hør­te jeg en me­nig­het som for­kyn­te at all kri­tisk tenk­ning kom fra dje­ve­len.

Faedrelandsvennen - - MENING -

Stil­te jeg spørs­mål ved noe som ble for­kynt fra ta­ler­sto­len, fikk jeg be­skjed om at tvil var den størs­te av alle syn­der. Ord­ma­le­ri­ene av hel­ve­te var like farge­rike som de var gru­som­me, og de fes­tet seg lett i et ungt sinn.

Jeg var liv­redd for at mine tan­ker skul­le sen­de meg til den evi­ge pi­ne. Li­ke­vel klar­te jeg ikke la være å spør­re: Kun­ne ho­mo­fil kjær­lig­het vir­ke­lig være synd? Hvor­for var det synd å dan­se? Og hvor­dan kun­ne en god Gud døm­me små barn til for­ta­pel­se for til­fel­dig­vis å ha blitt født inn en hin­du­is­tisk fa­mi­lie?

Sva­ret fra le­der­ne var all­tid det sam­me: Det­te var tan­ker Satan plan­tet i meg for å lede meg på vil­le vei­er. Vil­le jeg unn­slip­pe hel­ve­tes flam­mer, måt­te jeg dre­pe tvi­len. De­spe­rat prøv­de jeg å tvin­ge meg selv til å tro på alt det utro­li­ge som ble for­kynt. D en­ne må­ne­den har Oslo kom­mu­ne igjen sagt nei til Den Mus­lims­ke Grunn­sko­les søk­nad om å få star­te en fritts­tå­en­de grunn­sko­le ba­sert på Islam. Det­te er et klokt ved­tak, men det er trist at det er nød­ven­dig. Å hol­de skole­gang og re­li­gions­ut­øvel­se ad­skilt, bur­de være en selv­føl­ge i et mo­der­ne de­mo­kra­ti. Ved å åpne for re­li­giø­se pri­vat­sko­ler, fra­tar Nor­ge en rek­ke barn den grunn­leg­gen­de men­neske­ret­tig­he­ten re­li­gions­fri­het er.

Når me­nig­he­ter som Sam­fun­det får dri­ve så­kal­te krist­ne grunn­sko­ler, blir barn fra­rø­vet den selv­sten­di­ge kri­tis­ke tenk­nin­gen som bur­de være grunn­mu­ren i et­hvert skole­løp. I ste­det læ­rer bar­na aktiv un­der­kas­tel­se. Kvinne­un­der­tryk­kel­se og homo­fobi blir an­sett som nor­malt. Skul­le noen for­els­ke seg på ut­si­den av me­nig­he­ten, er full ut­frys­ning kon­se­kven­sen. All om­gang med van­tro fra­rå­des. Fa­mi­lie­med­lem­mer må snu ryg­gen til sine egne om de ikke føl­ger me­nig­he­tens lo­ver. Å la bar­na gå

Po­li­ti­ke­re med kors rundt hal­sen vil for­by re­li­giø­se hode­plagg.

i den nors­ke fel­les­sko­len, er for­budt. Barne­burs­da­ger er dis­ku­ta­belt og må de gå i 17. mai-tog, må de gå i sitt eget. Ikke sam­men med oss. In­ne i dis­se små Nord Korea-lig­nen­de bob­le­ne, le­ver hundre­vis av nors­ke barn. Had­de vi snak­ket om et mus­limsk tros­fel­les­skap, had­de stor­sam­fun­net vært i har­nisk. D en­ne mang­len­de ev­nen til å for­hol­de oss prin­si­pi­elt til re­li­gion, har vi sett mye av i det sis­te. Po­li­ti­ke­re med kors rundt hal­sen vil for­by re­li­giø­se hode­plagg. Stor­sam­fun­net kjem­per for å be­skyt­te mus­lims­ke jen­ter mot kjønns­lem­les­tel­se, men ak­sep­te­rer at jø­dis­ke gutte­ba­by­er blir ut­satt for livs­end­ren­de og po­ten­si­elt livs­tru­en­de ki­rur­gis­ke inn­grep - helt unød­ven­dig. For­eld­re­nes re­li­gions­fri­het bru­kes som ar­gu­men­ta­sjon, men hva med re­li­gions­fri­he­ten til bar­na?

Da jeg var barn, var det å gå i kir­ken helt og hol­dent mitt eget valg. Jeg ble til­fel­dig­vis med nabo­bar­na på søn­dags­sko­len som syv­åring, og si­den var jeg hek­ta. Jeg lot meg kjapt over­be­vi­se om at Gud had­de gitt meg et spe­si­elt kall: Min opp­ga­ve i li­vet var å frel­se res­ten av fa­mi­li­en. Det­te kal­let tok jeg dypt al­vor­lig. Et mer ir­ri­te­ren­de fa­mi­lie­med­lem enn jeg var den gang, tror jeg man skal lete len­ge etter. F or­eld­re­ne mine opp­munt­ret meg hele ti­den til å ta det som ble sagt i kir­ken mind­re al­vor­lig. Det sam­me gjor­de læ­rer­ne mine på sko­len. I til­legg fikk jeg gjen­nom tea­ter og dans møte mil­jø­er som var en god mot­vekt mot den snev­re vir­ke­lig­hets­opp­fat­nin­gen jeg had­de valgt å leve in­nen­for.

Li­ke­vel: Det var i kir­ken jeg føl­te meg hjem­me. Der fant jeg fel­les­skap og nær­het. Og der fant jeg me­nin­gen med li­vet. Etter at jeg flyt­tet til London som 20-åring, tok det ikke lang tid før jeg hav­net i en enda stren­ge­re kris­ten me­nig­het som vil­le kon­trol­le­re alle as­pek­ter ved li­vet mitt.

Igjen kom for­eld­re­ne mine på ba­nen. I til­legg had­de jeg en god kjæ­res­te som krev­de at jeg vir­ke­lig skul­le vite hva jeg var i ferd med å vik­le meg inn i. Jeg had­de al­le­re­de flyt­tet inn til er­far­ne med­lem­mer i me­nig­he­ten, men ak­sep­ter­te å bli med ut på en kort kjøre­tur. Tu­ren end­te på et sen­ter dre­vet av tid­li­ge­re sekt­med­lem­mer. De ba meg gi dem en ti­me. Om jeg så vil­le til­ba­ke til kir­ken, vil­le in­gen kri­ti­se­re meg.

Den ene ti­men, for­and­ret alt. Jeg hen­tet tin­ge­ne mine og så meg ald­ri til­ba­ke. En­de­lig vå­get jeg å sto­le på at når Gud først had­de skapt meg med en hjer­ne, så for­ven­tet Hun også at jeg skul­le bru­ke den.

Val­get jeg tok den gan­gen var mitt tøf­fes­te så langt i li­vet. Å vel­ge bort kir­ken var å vel­ge for­ta­pel­se. Li­ke­vel måt­te jeg føl­ge det jeg visste lå al­ler dy­pest i hjer­tet: Min egen over­be­vis­ning. J eg var hel­dig: Fa­mi­lie, kjæ­res­te og ven­ner sto alle kla­re til å ta imot meg. Å ta det sam­me val­get uten noe nett­verk rundt meg, vil­le vært umen­nes­ke­lig. For man­ge av bar­na som vokser opp i stren­ge, nors­ke re­li­giø­se sam­funn, er det det som er rea­li­te­ten. Al­ler mest sår­ba­re er bar­na som ikke en gang har kon­takt med om­ver­de­nen gjen­nom sko­len. Oslo kom­mu­nes nei til mus­limsk grunn­sko­le er en seier for barns fri­het. Det er på tide å kre­ve at barn av krist­ne for­eld­re får den sam­me fri­he­ten.

FOTO: REIDAR KOLLSTAD

Når me­nig­he­ter som Sam­fun­det får dri­ve så­kal­te krist­ne grunn­sko­ler, blir barn fra­rø­vet den selv­sten­di­ge kri­tis­ke tenk­nin­gen som bur­de være grunn­mu­ren i et­hvert skole­løp, skri­ver tea­ter­di­rek­tør Bir­git Ama­lie Nils­sen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.