Religionsfrihet også for barn
Da jeg var barn, tilhørte jeg en menighet som forkynte at all kritisk tenkning kom fra djevelen.
Stilte jeg spørsmål ved noe som ble forkynt fra talerstolen, fikk jeg beskjed om at tvil var den største av alle synder. Ordmaleriene av helvete var like fargerike som de var grusomme, og de festet seg lett i et ungt sinn.
Jeg var livredd for at mine tanker skulle sende meg til den evige pine. Likevel klarte jeg ikke la være å spørre: Kunne homofil kjærlighet virkelig være synd? Hvorfor var det synd å danse? Og hvordan kunne en god Gud dømme små barn til fortapelse for tilfeldigvis å ha blitt født inn en hinduistisk familie?
Svaret fra lederne var alltid det samme: Dette var tanker Satan plantet i meg for å lede meg på ville veier. Ville jeg unnslippe helvetes flammer, måtte jeg drepe tvilen. Desperat prøvde jeg å tvinge meg selv til å tro på alt det utrolige som ble forkynt. D enne måneden har Oslo kommune igjen sagt nei til Den Muslimske Grunnskoles søknad om å få starte en frittstående grunnskole basert på Islam. Dette er et klokt vedtak, men det er trist at det er nødvendig. Å holde skolegang og religionsutøvelse adskilt, burde være en selvfølge i et moderne demokrati. Ved å åpne for religiøse privatskoler, fratar Norge en rekke barn den grunnleggende menneskerettigheten religionsfrihet er.
Når menigheter som Samfundet får drive såkalte kristne grunnskoler, blir barn frarøvet den selvstendige kritiske tenkningen som burde være grunnmuren i ethvert skoleløp. I stedet lærer barna aktiv underkastelse. Kvinneundertrykkelse og homofobi blir ansett som normalt. Skulle noen forelske seg på utsiden av menigheten, er full utfrysning konsekvensen. All omgang med vantro frarådes. Familiemedlemmer må snu ryggen til sine egne om de ikke følger menighetens lover. Å la barna gå
Politikere med kors rundt halsen vil forby religiøse hodeplagg.
i den norske fellesskolen, er forbudt. Barnebursdager er diskutabelt og må de gå i 17. mai-tog, må de gå i sitt eget. Ikke sammen med oss. Inne i disse små Nord Korea-lignende boblene, lever hundrevis av norske barn. Hadde vi snakket om et muslimsk trosfellesskap, hadde storsamfunnet vært i harnisk. D enne manglende evnen til å forholde oss prinsipielt til religion, har vi sett mye av i det siste. Politikere med kors rundt halsen vil forby religiøse hodeplagg. Storsamfunnet kjemper for å beskytte muslimske jenter mot kjønnslemlestelse, men aksepterer at jødiske guttebabyer blir utsatt for livsendrende og potensielt livstruende kirurgiske inngrep - helt unødvendig. Foreldrenes religionsfrihet brukes som argumentasjon, men hva med religionsfriheten til barna?
Da jeg var barn, var det å gå i kirken helt og holdent mitt eget valg. Jeg ble tilfeldigvis med nabobarna på søndagsskolen som syvåring, og siden var jeg hekta. Jeg lot meg kjapt overbevise om at Gud hadde gitt meg et spesielt kall: Min oppgave i livet var å frelse resten av familien. Dette kallet tok jeg dypt alvorlig. Et mer irriterende familiemedlem enn jeg var den gang, tror jeg man skal lete lenge etter. F oreldrene mine oppmuntret meg hele tiden til å ta det som ble sagt i kirken mindre alvorlig. Det samme gjorde lærerne mine på skolen. I tillegg fikk jeg gjennom teater og dans møte miljøer som var en god motvekt mot den snevre virkelighetsoppfatningen jeg hadde valgt å leve innenfor.
Likevel: Det var i kirken jeg følte meg hjemme. Der fant jeg fellesskap og nærhet. Og der fant jeg meningen med livet. Etter at jeg flyttet til London som 20-åring, tok det ikke lang tid før jeg havnet i en enda strengere kristen menighet som ville kontrollere alle aspekter ved livet mitt.
Igjen kom foreldrene mine på banen. I tillegg hadde jeg en god kjæreste som krevde at jeg virkelig skulle vite hva jeg var i ferd med å vikle meg inn i. Jeg hadde allerede flyttet inn til erfarne medlemmer i menigheten, men aksepterte å bli med ut på en kort kjøretur. Turen endte på et senter drevet av tidligere sektmedlemmer. De ba meg gi dem en time. Om jeg så ville tilbake til kirken, ville ingen kritisere meg.
Den ene timen, forandret alt. Jeg hentet tingene mine og så meg aldri tilbake. Endelig våget jeg å stole på at når Gud først hadde skapt meg med en hjerne, så forventet Hun også at jeg skulle bruke den.
Valget jeg tok den gangen var mitt tøffeste så langt i livet. Å velge bort kirken var å velge fortapelse. Likevel måtte jeg følge det jeg visste lå aller dypest i hjertet: Min egen overbevisning. J eg var heldig: Familie, kjæreste og venner sto alle klare til å ta imot meg. Å ta det samme valget uten noe nettverk rundt meg, ville vært umenneskelig. For mange av barna som vokser opp i strenge, norske religiøse samfunn, er det det som er realiteten. Aller mest sårbare er barna som ikke en gang har kontakt med omverdenen gjennom skolen. Oslo kommunes nei til muslimsk grunnskole er en seier for barns frihet. Det er på tide å kreve at barn av kristne foreldre får den samme friheten.