Usedelig lørdagsfrieri?
Etter forespørsel fra Vitensenteret Eilert Sundt har Posten Norge besluttet å trykke et frimerke til Eilert Sundts 200-årsjubileum.
Det er Postens ypperste frimerkegravør, Sverre Morken, som har gravert portrettet. Oppe i venstre hjørne ser vi en del av bildet «Lørdagsfrieri» av Johannes Flintoe.
Posten har valgt å illustrere frimerket med dette motivet fordi nattefrieriet var noe som Eilert Sundt var spesielt opptatt av. Allmuens ungdommer på 1800-tallet hadde lange arbeidsdager, og skulle de møtes, og det måtte de jo om verdens gang skulle gå videre, om barn skulle fødes, så måtte nettene tas i bruk, særlig lørdagsnettene. Alternativet var at familien bestemte partner, de arrangerte ekteskapene. Det var vanlig i eiendomsklassen. Eilert Sundt var jo presteutdannet og han interesserte seg for allmuens usedelighet som alle de andre i datidens elite. Barn født utenfor ekteskap, de uekte barna mente de at var et stort problem og en skam for landet. Hva kunne man gjøre med det? Som den første samfunnsvitenskapelige forsker i Norge, som Norges første sosiolog, grep han fatt i og gransket nattefrieriene, det mest usedelige blant alle usedeligheter?
Eilert Sundt regnet på en noe merkelig måte ut usedeligheten når det gjaldt uekte fødsler. Han så antall uekte barn i forhold til ektevielser. Og da kommer Lister best ut med kun 6,4 uekte fødsler pr 100 ektevielser i perioden 1841 til 1850. Sist eller først på listen er Nordmøre med hele 67,3 uekte fødsler pr 100 ektevielser.
Han forteller om hvordan et nattfrieri kunne foregå. Skrevet for 150 år siden, men allikevel kanskje ikke ukjent for de som vokste opp etter krigen? En mørk og stygg høstaften, en lørdagsaften, står Per, en ung tjenestegutt, utenfor kjøkken-vinduet på en gård og stirrer inn i gjennom den dunkle ruten. Det kalde været gjør ham ikke stor uleilighet; for han har ungdommen, og dessuten kjenner han liksom en ny og underlig varme i brystet, hver gang ilden på skorsteinen blusser opp slik at han får kjensel på Anne, den brave tjeneste-pike, som sitter ved rokken mellom en del andre kvinnfolk. Ufortrøden venter Per en time, inntil Anne i et ærend kommer ut på gården, og nå må han skyte hjertet i livet for på en så lite klosset måte som mulig å benytte øyeblikket. Så gjør han seg kanskje det ærende å spørre henne, om hun vil være med ham på dans i et sammenskuddslag i morgen. Anne forstår ganske visst hensikten og avslår derfor innbydelsen; men hun er også oppfinnsom og vet å anføre en så antagelig grunn, at han ikke kan ta hendes avslag ille opp, og det kan nok være, at han går bort med lysere håp, enn da han kom. Neste lørdag får han henne også i tale, og det er mulig, at han nå enda tydeligere merker, at hans besøk ikke er henne ubehagelig.
Ganske sikkert er han derfor på pletten også tredje gang, og om hun mottar og med et håndtrykk takker ham for et lite bomulls-
Men det er en feilaktig dom, når alle de piker, som tar imot sine friere på denne måten, ansees som piker uten bluferdighet og ærbarhet.
tørkle, han har hatt med til henne, så enser han ikke snøfokk og storm på hjemveien. 4 de lørdagsaften innretter han seg med et slags overlegg så, at han først kommer til gården, etterat husets folk har lagt seg, og nesten likeså sterkt som hjertet klapper ham i brystet, klapper han på ruten. Han behøver heller ikke at gjøre mye uro; for rimeligvis har Anne med en viss forventning ligget våken inntil nå. Hun kommer ut, og hun tør sitte temmelig lenge og samtale med ham ute i vedskuret; de taler bestemt om, hvorvidt det kan være utsikt for folk i denne tid til at få seg et plassbruk eller annen rimelig levevei.
5te aften har han mer mot. «Å, la meg få gå inn med deg, du Anne!» Og mens et par piker og en gutt snorker rundt omkring i værelset, sitter de to i hviskende samtale på benken. 6 te aften - der må ingen avbrytelse være i Pers lørdagsbesøk, såsom Anne jo da kunne tro, at han var ute på flukt andre steder. 6te aften er Anne tilfeldigvis dyktig trett etter et eller annet strengt arbeide om dagen; hun legger seg da på sengen og må tillate ham å sitte på sengekanten. Riktignok er Anne ikke ene om sengen; Vesle-mari ligger sammen med henne; men det faller så heldig, at Anne har sin plass ytterst.
7de aften sitter Per atter en stund på sengekanten - men så spenner han skoene av og kaster trøyen, og etter en kort og svak motstand av Anne, ligger han ved hennes side, slynger armen om hennes hals, gjentar alle sine gode løfter, får også hennes tilståelse, og faller i søvn. Anne passer dog på, at han er på benene igjen og borte, før noen av husets folk er oppe.
Men nå er Per og Anne blitt «kjend’e» (forlovede), og disse nattlige besøk gjentas hver lørdag.
For dette er etter landets skikk i mange av våre bygder den eneste måte hvorpå unge folk av tjenerklassen blir «kjent’e», og i mange, mange tilfelle skjer det i all ærbarhet og troskap. Dette nattefrieri er naturligvis alltid overmåte farlig for kjøtt og blod. Men det er en feilaktig dom, når alle de piker, som tar imot sine friere på denne måten, ansees som piker uten bluferdighet og ærbarhet.
Her viser folkevennen Eilert Sundt den holdningen han etter hvert ble så kjent for: å tale allmuens sak. Nattefrieri var ikke nødvendigvis usedelighet. Det var den praktiske måten unge kunne bli kjent med hverandre på. Og det var tradisjon, det var skikk og bruk tilpasset omstendighetene, og en slik evolusjonistisk metode var Eilert Sundt etter hvert en tilhenger og forsvarer av.
HELGE STEN THORBJØRNSEN