Use­de­lig lør­dags­frie­ri?

Etter fore­spør­sel fra Vi­ten­sen­te­ret Ei­lert Sundt har Pos­ten Nor­ge be­slut­tet å tryk­ke et fri­mer­ke til Ei­lert Sundts 200-års­ju­bi­le­um.

Faedrelandsvennen - - MENING -

Det er Pos­tens yp­pers­te fri­merke­gra­vør, Sver­re Mor­ken, som har gra­vert por­tret­tet. Oppe i venst­re hjør­ne ser vi en del av bil­det «Lør­dags­frie­ri» av Jo­han­n­es Flin­toe.

Pos­ten har valgt å il­lust­re­re fri­mer­ket med det­te mo­ti­vet for­di natte­frie­ri­et var noe som Ei­lert Sundt var spe­si­elt opp­tatt av. All­mu­ens ung­dom­mer på 1800-tal­let had­de lan­ge ar­beids­da­ger, og skul­le de mø­tes, og det måt­te de jo om ver­dens gang skul­le gå vi­de­re, om barn skul­le fø­des, så måt­te net­te­ne tas i bruk, sær­lig lør­dags­net­te­ne. Al­ter­na­ti­vet var at fa­mi­li­en be­stem­te part­ner, de ar­ran­ger­te ek­te­ska­pe­ne. Det var van­lig i ei­en­doms­klas­sen. Ei­lert Sundt var jo preste­ut­dan­net og han in­ter­es­ser­te seg for all­mu­ens use­de­lig­het som alle de and­re i da­ti­dens eli­te. Barn født uten­for ek­te­skap, de uek­te bar­na men­te de at var et stort pro­blem og en skam for lan­det. Hva kun­ne man gjø­re med det? Som den førs­te sam­funns­vi­ten­ska­pe­li­ge fors­ker i Nor­ge, som Nor­ges førs­te so­sio­log, grep han fatt i og grans­ket natte­frie­ri­ene, det mest use­de­li­ge blant alle use­de­lig­he­ter?

Ei­lert Sundt reg­net på en noe mer­ke­lig måte ut use­de­lig­he­ten når det gjaldt uek­te føds­ler. Han så an­tall uek­te barn i for­hold til ekte­viel­ser. Og da kom­mer Lis­ter best ut med kun 6,4 uek­te føds­ler pr 100 ekte­viel­ser i pe­rio­den 1841 til 1850. Sist el­ler først på lis­ten er Nord­møre med hele 67,3 uek­te føds­ler pr 100 ekte­viel­ser.

Han for­tel­ler om hvor­dan et natt­frie­ri kun­ne fore­gå. Skre­vet for 150 år si­den, men al­li­ke­vel kan­skje ikke ukjent for de som voks­te opp etter kri­gen? En mørk og stygg høst­af­ten, en lør­dags­af­ten, står Per, en ung tje­neste­gutt, uten­for kjøk­ken-vin­du­et på en gård og stir­rer inn i gjen­nom den dunk­le ru­ten. Det kal­de væ­ret gjør ham ikke stor ulei­lig­het; for han har ung­dom­men, og dess­uten kjen­ner han lik­som en ny og un­der­lig var­me i brys­tet, hver gang il­den på skor­stei­nen blus­ser opp slik at han får kjen­sel på An­ne, den bra­ve tje­nes­te-pike, som sit­ter ved rok­ken mel­lom en del and­re kvinn­folk. Ufor­trø­den ven­ter Per en time, inn­til An­ne i et ærend kom­mer ut på går­den, og nå må han sky­te hjer­tet i li­vet for på en så lite klos­set måte som mu­lig å be­nyt­te øye­blik­ket. Så gjør han seg kan­skje det æren­de å spør­re hen­ne, om hun vil være med ham på dans i et sam­men­skudds­lag i mor­gen. An­ne for­står gans­ke visst hen­sik­ten og av­slår der­for inn­by­del­sen; men hun er også opp­finn­som og vet å an­fø­re en så an­ta­ge­lig grunn, at han ikke kan ta hen­des av­slag ille opp, og det kan nok være, at han går bort med ly­se­re håp, enn da han kom. Nes­te lør­dag får han hen­ne også i tale, og det er mu­lig, at han nå enda ty­de­li­ge­re mer­ker, at hans be­søk ikke er hen­ne ube­ha­ge­lig.

Gans­ke sik­kert er han der­for på plet­ten også tred­je gang, og om hun mot­tar og med et hånd­trykk tak­ker ham for et lite bom­ulls-

Men det er en feil­ak­tig dom, når alle de pi­ker, som tar imot sine fri­ere på den­ne må­ten, an­se­es som pi­ker uten blu­fer­dig­het og ær­bar­het.

tør­kle, han har hatt med til hen­ne, så en­ser han ikke snø­fokk og storm på hjem­vei­en. 4 de lør­dags­af­ten inn­ret­ter han seg med et slags over­legg så, at han først kom­mer til går­den, etter­at hu­sets folk har lagt seg, og nes­ten li­ke­så sterkt som hjer­tet klap­per ham i brys­tet, klap­per han på ru­ten. Han be­hø­ver hel­ler ikke at gjø­re mye uro; for ri­me­lig­vis har An­ne med en viss for­vent­ning lig­get vå­ken inn­til nå. Hun kom­mer ut, og hun tør sit­te tem­me­lig len­ge og sam­ta­le med ham ute i ved­sku­ret; de ta­ler be­stemt om, hvor­vidt det kan være ut­sikt for folk i den­ne tid til at få seg et plass­bruk el­ler an­nen ri­me­lig leve­vei.

5te af­ten har han mer mot. «Å, la meg få gå inn med deg, du An­ne!» Og mens et par pi­ker og en gutt snor­ker rundt om­kring i væ­rel­set, sit­ter de to i hvis­ken­de sam­ta­le på ben­ken. 6 te af­ten - der må in­gen av­bry­tel­se være i Pers lør­dags­be­søk, så­som An­ne jo da kun­ne tro, at han var ute på flukt and­re ste­der. 6te af­ten er An­ne til­fel­dig­vis dyk­tig trett etter et el­ler an­net strengt ar­bei­de om da­gen; hun leg­ger seg da på sen­gen og må til­la­te ham å sit­te på senge­kan­ten. Rik­tig­nok er An­ne ikke ene om sen­gen; Ves­le-mari lig­ger sam­men med hen­ne; men det fal­ler så hel­dig, at An­ne har sin plass yt­terst.

7de af­ten sit­ter Per at­ter en stund på senge­kan­ten - men så spen­ner han sko­ene av og kas­ter trøy­en, og etter en kort og svak mot­stand av An­ne, lig­ger han ved hen­nes side, slyn­ger ar­men om hen­nes hals, gjen­tar alle sine gode løf­ter, får også hen­nes til­stå­el­se, og fal­ler i søvn. An­ne pas­ser dog på, at han er på be­ne­ne igjen og borte, før noen av hu­sets folk er oppe.

Men nå er Per og An­ne blitt «kjend’e» (for­lo­ve­de), og dis­se natt­li­ge be­søk gjen­tas hver lør­dag.

For det­te er etter lan­dets skikk i man­ge av våre byg­der den enes­te måte hvor­på un­ge folk av tje­ner­klas­sen blir «kjent’e», og i man­ge, man­ge til­fel­le skjer det i all ær­bar­het og tro­skap. Det­te natte­frie­ri er na­tur­lig­vis all­tid over­måte farlig for kjøtt og blod. Men det er en feil­ak­tig dom, når alle de pi­ker, som tar imot sine fri­ere på den­ne må­ten, an­se­es som pi­ker uten blu­fer­dig­het og ær­bar­het.

Her vi­ser folke­ven­nen Ei­lert Sundt den hold­nin­gen han etter hvert ble så kjent for: å tale all­mu­ens sak. Natte­frie­ri var ikke nød­ven­dig­vis use­de­lig­het. Det var den prak­tis­ke må­ten un­ge kun­ne bli kjent med hver­and­re på. Og det var tra­di­sjon, det var skikk og bruk til­pas­set om­sten­dig­he­te­ne, og en slik evo­lu­sjo­nis­tisk me­to­de var Ei­lert Sundt etter hvert en til­hen­ger og for­sva­rer av.

HEL­GE STEN THORBJØRNSEN

FOTO: FRA BOKA «EI­LERT SUNDT»

«Lør­dags­fri­ere» he­ter den­ne gam­le teg­nin­gen av Jo­han­n­es Flin­toe, og det var en skikk Sundt for­svar­te.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.