Verdens vakreste katedral
Sal 36,6-11
Det er tidlig morgen på Flekkerøya. Kona har gått på jobb, og det samme bør jeg. Mye står på programmet, blant annet å skrive en ukes andakter til Fedrelandsvennen. Men sola skinner. Været er strålende. Så jeg prioriterer en morgentur med sekk på ryggen. Jeg finner min plass på Stangefjellet, setter meg ned, nyter måkeskrik og lyden av en hagesanger i skogen bak meg. Kjenner sola varme, har utsikt fra Songvor i vest til Oksøy og Grønningen i øst. Kjenner meg takknemlig. Velsignet. Bare det å ha bein som kan bære meg til et slikt sted. Kjenne seg liten ved landets yttergrense og det store havet. Under den høye himmelen. Kjenne seg liten og samtidig omsluttet av et nærvær som alltid er der. Omsluttet av kjærlighetens Gud. Lese en tidebønn i verdens største og vakreste katedral. For ingen steder er luften så frisk som her. Ingen steder er taket så høyt. Ingen steder er utsikten så vid. Ingen steder er altertavlen vakrere der sola stiger og bader Oksøy i et blendende lys.
Og så kommer jeg meg på kontoret, setter meg ned foran Pc-en, og hva er bibelteksten for den første dagen det skal skrives andakt til? Jo, dette: «Herre, til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene. Din rettferd er som mektige fjell, som det store havdyp er dine dommer. Herre, du berger både mennesker og dyr. Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.»