Ver­dens vak­res­te ka­te­dral

Faedrelandsvennen - - NÆRT -

Sal 36,6-11

Det er tid­lig mor­gen på Flekkerøya. Ko­na har gått på jobb, og det sam­me bør jeg. Mye står på pro­gram­met, blant an­net å skri­ve en ukes an­dak­ter til Fedre­lands­ven­nen. Men sola skin­ner. Væ­ret er strå­len­de. Så jeg prio­ri­te­rer en mor­gen­tur med sekk på ryg­gen. Jeg fin­ner min plass på Stange­fjel­let, set­ter meg ned, ny­ter måke­skrik og ly­den av en hage­san­ger i sko­gen bak meg. Kjen­ner sola var­me, har ut­sikt fra Song­vor i vest til Oks­øy og Grøn­nin­gen i øst. Kjen­ner meg takk­nem­lig. Vel­sig­net. Bare det å ha bein som kan bære meg til et slikt sted. Kjen­ne seg li­ten ved lan­dets yt­ter­gren­se og det sto­re ha­vet. Un­der den høye him­me­len. Kjen­ne seg li­ten og sam­ti­dig om­slut­tet av et nær­vær som all­tid er der. Om­slut­tet av kjær­lig­he­tens Gud. Le­se en tide­bønn i ver­dens størs­te og vak­res­te ka­te­dral. For in­gen ste­der er luf­ten så frisk som her. In­gen ste­der er ta­ket så høyt. In­gen ste­der er ut­sik­ten så vid. In­gen ste­der er al­ter­tav­len vak­re­re der sola sti­ger og ba­der Oks­øy i et blen­den­de lys.

Og så kom­mer jeg meg på kon­to­ret, set­ter meg ned foran Pc-en, og hva er bi­bel­teks­ten for den førs­te da­gen det skal skri­ves an­dakt til? Jo, det­te: «Her­re, til him­me­len rek­ker din mis­kunn, din tro­fast­het når til sky­ene. Din rett­ferd er som mek­ti­ge fjell, som det sto­re hav­dyp er dine dom­mer. Her­re, du ber­ger bå­de men­nes­ker og dyr. Hvor dy­re­bar er din kjær­lig­het, Gud! I skyg­gen av dine vin­ger sø­ker men­neske­bar­na ly. De får nyte over­flo­den i ditt hus, du lar dem drik­ke av din gle­des bekk. For hos deg er li­vets kil­de, i ditt lys ser vi lys.»

HÅ­KON BORGENVIK

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.