dobbeltdrapet
– Hvis følelsene mine hadde fått bestemme hadde jeg gått for forvaring, sørget for at gutten ble satt inn for lang tid, sa statsadvokat Jan Tallaksen, sjeldent ærlig. Men han konkluderte med noe helt annet.
Jussen har en iskald hjerne. Men den må også ta vare på følelser. Rettsfølelsen.
Karen Kristine Blågestad,
kulturredaktør
Ti år. Hvis påstanden til statsadvokat Jan Tallaksen skulle bli den endelige dommen, så kan den tiltalte måtte sone cirka seks år. Fordi soningen ofte avsluttes etter to tredeler. Det blir tre år for hvert drap. I praksis.
Statsadvokat Jan Tallaksen gjentok det i intervjuer etterpå. Tydelig og kraftig. Hadde følelser fått bestemme hadde det blitt annerledes.
Men jussen har en iskald hjerne, en iskald rolle, og påstanden til statsadvokat Jan Tallaksen ble langt på vei det motsatte av hva han følte. Tiltalte, som har begått et dobbeltdrap, vil være en fri mann som 22-23 åring. Da kan han spasere ut i friheten og gå i gang med et langt voksenliv.
Det er lett å forstå at det ikke er til å holde ut for de pårørende. Det er lett å forstå at de reiste seg rett opp og forlot rettssalen, da aktor endelig kom til den konklusjonen. Både de etterlatte etter Tone Illebek og så – like etter – de etterlatte til avdøde Jakob Hassan. Deres aller kjæreste er tatt fra dem på grufullt vis. Og det er tatt fra dem av en forbryter som i tre dager ikke har vist dem noe anger.
Aktor og statsadvokat Tallaksen har gått så langt han mener loven gir ham grunnlag for. Og – FNS barnekonvensjon som vi er forpliktet til å følge. Og det skal spesielle omstendigheter til for å putte barn i fengsel og ikke minst – særs spesielle omstendigheter til for å dømme dem til forvaring. Og det siste mener Tallaksen er utelukket.
Det er ikke påviste noen reell og kvalifisert fare for gjentakelse, mener han, og derfor er forvaring bortimot utelukket. – Kan han utøve vold igjen? Ja, kanskje, resonnerte Tallaksen. – Men et kanskje er ikke nok.
Og på slutten la han til det selvfølgelige – retten kan jo tolke loven annerledes.
Det slår sterkt inn i påstanden at tiltalte er et barn. Og det slår sterkt inn i påstanden om straffeutmåling at statsadvokaten mener at drapet ikke er planlagt. Han har hatt tanker om drap, han har tatt med kniv, for å true eller for å skade, men ikke nødvendigvis for å ta liv, selv om han også har vurdert det. Det er forsettelig drap, det planlegges der og da, mener aktor. Men forsettet er fast. Forsettet er fast. Det er 28 stikk i den ene og 32 i den andre, med stor kraft. - 100 prosent, som tiltalte selv har sagt.
Aktor pekte også i sin prosedyre på flere skjerpende omstendigheter: Handlingen mot Jakob var kaldblodig og overveid. Han ble drept for bagateller. Den andre drapet ble begått for å skjule det første. Et offer skulle hjelpe, men ble «feigt» stukket ned i ryggen. Det faste forsettet i 60 knivstikk som gjennomføres, med stor kraft.
Og han hadde rikelig anledning til å velge annerledes, han kunne spasert vekk fra skolegården.
Psykiatrien avslørte tirsdag at den ikke har verktøy nok for kartlegge drap som dette - begått av barn uten voldshistorikk eller åpenbare psykiske lidelser. Men den norske jussen har også dårlig erfaring med barnedrap, det er lite presedens og ingen andre historier like denne. Derfor er det muligens svakheter i saken, og de psykiatriske sakkyndige burde drøftet bedre hva 16-åringen har fortalt om hva han tenkte og følte underveis. Eller aller mest - hva han ikke følte. Bistandsadvokatene bemerket nokså nøkternt at de mente at «alle bekymringsmomentene» tiltalte viser i hendelsesforløpet er veiet for lett. Det sier mye om gjentakelsesfaren og burde blitt vektet tyngre og endt med en annen konklusjon i rapporten fra de sakkyndige og - i påstanden. Tiltaltes overveielser og tilsynelatende kalde gjennomføring og at han går hjem etterpå. Har normal matlyst, og får sove godt om natten. Går på skolen dagen etter, som om ingenting.
Til uken kommer dommen, så kommer kanskje en anke. Det er nesten å håpe, selv om belastningen blir stor. Denne saken har momenter som godt kan ha bredere og dypere drøftinger, både i forhold til lov og psykiatri. Det er forsatt ubesvarte spørsmål. Som for eksempel det åpenbare - hva i all verden er det som gjør at en 15-åring ser på drap som en løsning? Hvorfor har han ingen sperre mot det?
Pårørende er sjeldent eller aldri fornøyd med straff og lengde. Sånn er det. Men ti år for to brutale drap? Loven skal redde oss fra blindt hat og hevn, den skal ta vare på barn, på rettssikkerhet og alle parter i alle saker. Og her er ofre overalt.
Jussen har en iskald hjerne. Men den må også ta vare på følelser. Rettsfølelsen.