Skremmende godt om å bryte ned et barn

UNGDOMSBOK «Lydighetsprøven. En tenkt fortelling om et barn»

Bjørn Ingvaldsen Gyldendal

I «Lydighetsprøven» har

Bjørn Ingvaldsen skrevet om hvordan mennesker kan forandre seg, fra å være tilsynelatende omtenksomme og interesserte til å bli uforutsigbare og kontrollerende. Han har skrevet, gjennom en 12-årings blikk om hvordan det kjennes når noen utnytter at man ønsker seg vennskap. Det er skremmende og gjenkjennelig.

Likevel ikke så skremmende at det ikke er til å tåle. Og ikke så skremmende at barn skal beskyttes fra den. Tvert imot. Dette er en bok som kan gi barn – og voksne – et blikk for manipulerende mennesker. Altså en viktig bok.

«Du vet Alvis. Han de kaller Alvis Piss. Han de sier det lukter av. Han som er 12 år og alltid leker med de små ungene. (...). Du vet han? Han er borte nå.»

Å være ønsket som venn, er en fin ting. Det vet selvsagt den som er kald nok til å utnytte det. Å bli lurt til å tro at man er en venn, kan være så vondt at man kanskje later som man ikke vet at man er lurt, eller man ler med dem som håner – for ikke å tape ansikt. Eller blir værende i en relasjon som er skadelig, for ikke å miste en følelse av verdighet. Å lyve for seg selv blir en måte å overleve på.

Alt dette skriver prisbelønte og prisnominerte (Ingvaldsen er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i år) Ingvaldsen innsiktsfullt og gripende om.

Språket er sobert og hovedkarakteren nydelig utviklet. Det nærmer seg toppkarakter fra denne leseren. En slutt som etter min mening blir ørlite sentimental, trekker ned.

Det ender ikke så godt for Alvis. Det behøver det ikke alltid å gjøre. Forfatteren har likevel lagt inn en hensynsfull påminnelse i forordet: «Uansett hva barn blir utsatt for, er det aldri barnas feil. Det er de voksne som gjør noe galt. Husk på det. Og husk at dette ikke er en historie fra virkeligheten.»