Desmond Tutu kjenner apartheid
I et leserinnlegg 27. juni kommer det kommentarer til at erkebiskop Desmond Tutu brukte uttrykket apartheid om israelsk politikk.
Som motargument blir det først og fremst vist til eksempler brukt av sørafrikaneren Benjamin Pogrund. Han minner om at jøder og palestinere sitter sammen på kinoer, kinoer, busser osv. Dette er eksempler hentet fra staten Israel, men problemet er at de ikke dekker situasjonen i de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza.
Jeg fikk denne uka tilsendt en artikkel som en dansk politiker skrev etter en tur i Israel og Palestina. Erfaringene stemmer påfallende godt med mine inntrykk etter en tilsvarende studietur i begynnelsen av april. Israel er i ferd med å ta over områder som skulle bli til en palestinsk stat.
1. Bosettinger
Det bor nå 600.000 israelske bosettere i de palestinske områdene, og tallet stiger raskt. I følge internasjonal rett er disse bosettingene ulovlige. Samtidig skjer det en konfiskering av palestinsk jord og rivning av eiendommer.
2. Leveforhold
Palestinerne må på store deler av Vestbredden søke israelske myndigheter om å bygge ut, grave brønner osv. Svært ofte får de avslag. Samtidig som palestinerne får redusert forsyning av vann og elektrisitet, opplever de at nybyggerne har ubegrenset tilgang til det samme. På sikt er dette en alvorlig bremse på den palestinske økonomien.
3. Separasjonsmuren
Et alvorlig problem med denne muren er at den ikke følger den israelske grensa. Den skjærer ofte gjennom palestinske områder og hindrer palestinerne adgang til egen jord, arbeids- plasser, skoler osv. Og hvorfor må så mange tusen daglig stå og vente i lange køer foran kontrollpunkter når de skal passere muren?
4. Overtakelse av palestinske hus i byene.
Etter israelsk lov kan alle jødiske israelere gjør krav på hus i de okkuperte områdene (ikke i Israel) der det har bodd jøder før 1948. Palestinske familier som har bodd der i generasjoner kan etter rettssaker bli tvunget til å flytte bort fra sine hjem.
Jøder har en lang historie med forfølgelse, men jeg tviler på at dagens politikk vil gi bedret sikkerhet på sikt. Min motdebattant refererer en episode på et møte i Palestinakomiteen i Kristiansand som jeg ikke kjenner til. For meg er det en selvfølge at Israel har rett til sikre og anerkjente grenser.
Denne avisdebatten går på om uttrykket apartheid er dekkende for situasjonen i Israel og de okkuperte områdene. Situasjonen i de palestinske områdene er ikke identisk med hva den var i Sør-afrika før oppløsningen av apartheid, men jeg ser tydelige paralleller. Den svarte befolkningen har blitt systematisk ydmyket i Sør-afrika, og det er mange palestinere som blir ydmyket på Vestbredden og i Gaza i dag.
Desmond Tutu vokste opp med raseundertrykkelse, og han ble valgt til å lede den omfattende Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-afrika etter apartheidpolitikkens fall. Tutu har en direkte stil som sikkert ikke er populær i Miff-kretser, men jeg mener at det er all grunn til å lytte til hans 15 år gamle uttalelser om apartheid etter besøket i Israel og Palestina. Jeg avslutter med et lite utdrag fra Tutus artikkel «Apartheid in the Holy Land»: «Har våre jødiske søstre og venner glemt egen ydmykelse? Har de glemt den kollektive avstraffelsen og sanering av hus i deres egen historie så fort? Har de snudd ryggene til sine dype og edle religiøse tradisjoner?
❞ Samtidig som palestinerne får redusert forsyning av vann og elektrisitet, opplever de at nybyggerne har ubegrenset tilgang til det samme.