Kunstsiloen og attraksjons utvikling
I de siste månedene har det pågått en til tider heftig debatt rundt den planlagte nyetableringen av Sørlandets Kunstmuseum på Silokaia. Attraksjons utvikleren Reidar Fuglestad er ansatt på åremål som administrerende direktør for prosjektet.
Mange kritiske røster har vært på banen i Fædrelandsvennens debattspalter. Både i disse artiklene og i paneldebatten som samme avis arrangerte på Kick, registrerte jeg flere momenter som fremstilles som motsetninger.
Kulturjournalist fra Fædrelandsvennen var eksempelvis mer eller mindre hånlig hoderystende til styreleder Jan Vincents Johannessen som vil skape et utsiktspunkt på toppen av siloen. Fra mitt synspunktet vil jeg påstå at alle som har ytret seg i debatten så langt har rett! De aller fleste peker på viktige momenter i attraksjons utvikling– ikke motsetninger!
Jeg er ingen professor i attraksjonsutvikling, men jeg har i 20 år arbeidet med utvikling av museer og attraksjoner i Norden gjennom selskapet Naturexpo på Odderøya. Uansett hva kritikerne måtte tenke, så vil det fremtidige publikummet komme til Kunstsiloen av minst fire helt forskjellige årsaker. Vår erfaring tilsier at det er fire forskjellige krefter i sving som setter folk i bevegelse til en attraksjon. Jeg vil hevde at vi snakker om akkurat de samme kreftene her. En attraksjonsutvikler som Fuglestad må evne å være dyktig på alle disse fire feltene hvis han skal lykkes:
1 tematikken
Innholdet i attraksjonen – selve kunsten: Selvsagt må dette være bærebjelken og attraksjonskraft nummer én for Kunstsiloen. Her har man langt på vei allerede lykkes ved å slå sammen Sørlandets Kunstmuseum med sin fagkompetanse og formidlings kapasitet m edden fantastiske Tangen-samlingen. Dette kommer til å tiltrekke et stort kunstinteressert publikum – uansett innpakning eller lokalisering – bare kunsten blir kuratert og tilgjengelig gjort på en skikkelig måte. Her får også Fuglestad masse profesjonell hjelp på et felt der han tydelig har uttrykt sin manglende kompetanse.
2 lokaliseringen
Slik er det bare – mange fremtidige gjester vil først og fremst tiltrekkes den kulturel- le smeltedigelen som Kristiansand er i ferd med å skape i dette området. De vil komme inn døren på Kunstsiloen – fordi det var ”totaliteten” i tilbudet og stedet som trakk dem dit. Sørlandets attraksjon nummer to etter Dyreparken blir i fremtiden Kvadraturens sydvestlige hjørne med Nupenparken, Fiskebrygga, Kilden, Kunstsiloen, Vest-agder Museet og resten av Odderøya. For å få best mulig uttelling for denne tanken, er det viktig at ”destinasjonen” organiseres og utvikles videre som en attraksjon under én samlende visjon. Opplevelse s aktørene må snakkesammen og trekke i spann sammen med byens eventmakere, hotellene og spisestedene. Her tror jeg Fuglestad virkelig kommer til sin rett. Som destinasjons utvikler har han til fulle vist evne til helhetstenkning før. Kanskje han til og med evner å få kommunens administrasjon med på notene!
3 Bygget – innpakningen
Som en av tilhørerne i salen så treffsikkert sa på Kick: «Jeg reiste jo til Århus på grunn av den derre regnbuegreia på taket» (AROS) og «Jeg dro jo til Paris på grunn av den derre trekanta greia» (Louvre-pyramiden) og «Æ tror dere legger alt for stor vekt på kunsten…». Nei – aktørene her legger ikke for stor vekt på kunsten/ innholdet, men tilhøreren pekte meget korrekt på at selve bygget – Kunstsiloen – må bli en attraksjon i seg selv – i samspill med innholdet og utstillernes krav til romlige kvaliteter. På dette feltet har nok Fuglestad gitt seg i kast med sin største utfordring, men forhåpentlig har man knyttet til seg dyktige rådgivere – og forhåpentlig har man valgt det beste konseptet fra arkitektkonkurransen. Det er klart at avdøde arkitekt Arne Korsmo sin fredede siloarkitektur også gir mange spennende muligheter, men man trenger ikke se lengre enn til den nylige arkitektkonkurransen for det nye kulturhistoriske museet over knatten i Nodeviga – for å forstå hva arkitekter kan tilføre av attraksjonsverdi – når de står fritt. Dette feltet må utvikles så bra at publikum også kommer hit for å se og oppleve alle disse byggene på Odderøya. Guggenheim museet i Bilbao (uten sammenlikning for øvrig) kunne vært bygd hvor som helst i verden – det har sin egen tiltrekningskraft som attraksjon – selv uavhengig av innholdet.
4 driften
Til sist handler det om hvordan vi «kobler mennesker på», organiserer og driver attraksjonen. Det menneskelige møtet mellom betjening og gjest må ikke undervurderes. Folk kommer hjem fra ferie og forteller gjerne mer om den fantastiske guiden enn om selve attraksjonen de har besøkt. Her tror jeg Fuglestad igjen er i sitt ess. Han kan bygge en organisasjon som vil kommunisere med - og behandle - gjestene sine på en slik måte at publikum både vil dra dit første gang og til og med komme tilbake. Jeg pleier å si det slik: «Du kan gjøre hva du vil på de tre første punktene som attraksjonsutvikler – du har bare gjort halve jobben. Alt hva du iverksetter og utvikler i forhold til selve teamet/organisasjonen som skal drive det fremtidige kunstmuseet, er minst like viktig for å lykkes.»
Det handlerikke o måsemotsetninger i attraksjons utvikling i et så spennende prosjekt som Kunstsiloen. Det handler om å ha respekt for – og utvikle kvalitetene på alle disse fire feltene – hvis prosjektet skal oppnå nødvendig suksess. Jeg tror Nicolai Tangen og Sørlandets Kunstmuseum med sin nye direktør kan lykkes. Spørsmålet blir bare hvem som er villig til å ta regninga – for kostbar blir etableringen uansett. Det er en helt annen sak.
Det handler om å ha respekt for – og utvikle kvalitetene på alle disse fire feltene – hvis prosjektet skal oppnå nødvendig suksess.