Riktig band på riktig festival
Det ble beach party i Kristiansand denne helgen også. Men med Honningbarna som hovedattraksjon lignet ikke dette nevneverdig på det forrige.
Måkeskrik er et tvers gjennom trivelig, gjør-det-selv-arrangement nede ved strandkanten i Bendiksbukta. Kall det gjerne anti-palmesus. Honningbarna er det stolteste og mest egenrådige bandet Sørlandet noen gang har produsert. De kommer aldri til å spille på Palmesus.
At Måkeskrik og Honningbarna er en perfekt match, sier seg kort sagt selv. Så ble da også festivalavrundingen lørdag kveld akkurat den gla’-anarkistiske festen alle hadde håpet på.
Honningbarna har etter hvert en syv–åtte år på baken, men tiden har ikke klart å endre dem nevneverdig. Om noe er gammelskolepunken deres bare blitt enda hissigere og konsertene deres enda mer kaotiske.
Den ideelle Honningbarna-låten er ikke mer enn et sted mellom ett og et halvt og tre minutter lang, men rekker innom minst et par yppete gitarriff, et ras av rasende slagord, et freakout-parti eller to og noen refrenger det skal godt gjøres å ikke brøle med på.
På Måkeskrik rakk bandet kan- skje 15 slike raserianfall fra de tok av klokken kvart over elleve til de landet på slaget midnatt. Men det var sannelig ikke lett å holde tellingen.
Én ting er at låtene ble avlevert i et rasende tempo. En annen er alt det utenommusikalske som skjedde.
Før bandet hadde rukket å komme halvveis i åpningslåten «Goldenboy», hadde vokalist Edvard Valberg forsvunnet ut i trengselen foran scenen. Og mer så vi ikke til ham før et stykke ut i «Drep meg». Snart stupte gitarist Christoffer Trædal like godt fra toppen av Pa-anlegget, og på ett tidspunkt tok til og med trommis Nils Jørgen Nilsen turen ut til folket.
Det var opplagt storveis moro for dem som turte å stå fremst. Og sannelig var ikke gøy å betrakte kaoset på trygg avstand også.
Det verste er hvor bra Honningbarna låt midt opp i alt dette: tøft, kontant og forbløffende samspilt.
Og helt til slutt, under ekstranummerne «Prinser av Sarajevo» og «Dødtid», var det flere ikkemusikere enn bandmedlemmer på scenen. Endelig var publikum og artister ett, og anarkiet komplett.