Europe rocket regntungt Kvinesdal
Fredag kveld beviste Europe at de har mer å fare med enn tupert hår og den låten du vet.
Få band lever så til de grader i skyggen av én enkelt låt – eller, kanskje mer presist i dette tilfellet, en synthfanfare – som Europe gjør med «The Final Countdown». Selv a-ha slipper lettere unna sin evinnelige «Take On Me».
På Norway Rock fikk svenskene vist at de ikke har overlevd i over 30 år uten å ha mer å fare med enn som så.
De gikk offensivt ut med to så godt som ferske låter, «War of Kings» og «Hole in My Pocket», og gjorde det med én gang klart hvor de har hjertene sine. Vi snakker 70-tall snarere enn 80-tall, Storbritannia snarere enn USA, bluesbasert hardrock snarere enn metal, Whitesnake, Rainbow og UFO snarere enn Bon Jovi. Og om det ikke låt veldig originalt, låt det jammen ganske gromt.
Nå har ikke Europe glemt hvorfor de i sin tid solgte millioner av plater. Men når sant skal sies, fremsto gamle favoritter som klinelåten «Carrie» og puddelrock- anthemet «Rock the Night» – selv om de ble aldri så varmt tatt imot av publikum – temmelig pubertale sammenlignet med det nyere materialet. Til gjengjeld jobbet bandet like hardt enten låtene stammet fra 1980- eller 2000-tallet.
Joey Tempest synger ikke like uanstrengt i det høye registeret som han en gang gjorde, men til gjengjeld viste 53-åringen seg som en frontmann på høyde med hvem som helst. Han var høyt og lavt, turnerte mikrofonstativet som en annen David Coverdale og gjorde i det hele tatt sitt ytterste for å få oss til å glemme regnet som bare ikke vil gi seg.
Når så resten av bandet – med en John Norum som kanaliserte sin indre Ritchie Blackmore hver gang han hengte på seg Stratocasteren og en Ian Haugland som spritet opp sin ellers helt unødvendige trommesolo med Monty Python-samplinger – oste en kombinasjon av scenevant profesjonalitet og god, gammeldags spilleglede, føltes det som om vi var i selskap med rockstjerner av klassisk format.
Og Europe-låten over alle Europe-låter? Den er selvsagt verdens sikreste avslutningsnummer på rockfestival. Ikke annet enn smil var å spore under plastponchoene på Øyesletta.